Jeg ble, og er, så intenst lei meg på dine vegne nå. Vet nøyaktig hvor jævlig det er å ligge der og få den beskjeden, hvor redd man er når man føres inn til utskrapningen og hvor vondt, tomt og trist alt er etterpå. Den eneste trøsten jeg har er at det blir bedre. Dere har blitt gravide, og dere kommer til å bli det igjen når kroppen er klar og alt stemmer. Det vonde er jo at man ikke vet NÅR. Sorg er jo på mange måter knuste forventninger, og det vil jo ta tid å omstille seg nå.
At du finner trøst og håp i min situasjon er godt å høre, sånn følte jeg det også etter at vi mistet 3.gangen. Jeg har trua nå, men er redd på daglig basis uansett. Jeg tar dag for dag, uke for uke, UL for UL. Håper på det beste hver gang.
Om du har behov for å prate, eller lurer på noe etter utskrapningen eller bare vil skrive av deg, så er jeg her vet du
Ta godt vare på deg selv så lenge ❤