Livets ups and downs

nb78

nb78
Jeg starter denne dagboken nå for å sortere tankene mine litt etter at vi valgte å avbryte svangerskapet med nr 2 pga alvorlig ryggmargsbrokk, hjerneskader og vannhode. Jeg var da i uke 19+3, men dette er knappe 3 uker siden nå og sorgen er veldig stor selv om dagene går litt bedre.
Lille gutten vår var utrolig skjønn og fredelig når han kom ut og fikk navnet Noah (=hvile,trøst). Vi kunne tydelig se skadene pp ryggen (brokket) samt vannhodet.
Jeg har fortsatt mange tanker rundt dette og kjemper daglig for å klare å fokusere på andre ting. Jeg er som regel pumpa etter leggetid på mini.

Drømmen om et barn til og et søsken til gutten vår på snart 2 år er veldig stor. Veien dit viser seg å være lengre enn vi trodde. Det tok oss 6 år og 5 IVF-forsøk før spiren satt. Pgs alder (jeg er 37, snart 38 ) og at vi ønsket 2 tette valgte vi å sette igang med søskenforsøk raskt. Aldri i verden hadde vi trodd spiren skulle sitte på første runde, men det gjorde den!!!
Svangerskapet var lettere enn med første og jeg ante ingenting når vi kom på ordinær ultralyd uke 18. Vi hadde vært på ul uke 7 og fått bekreftet graviditeten og at det var 1 + en privat ul i uke 11 hvor alt tilsynelatende var bra. Det var derfor litt av et sjokk å få den beskjeden vi fikk.
Sorgprosessen er tung og kronglete og derfor trenger jeg å dele mine følelser med meg selv og kanskje noen andre....
 
Jeg starter denne dagboken nå for å sortere tankene mine litt etter at vi valgte å avbryte svangerskapet med nr 2 pga alvorlig ryggmargsbrokk, hjerneskader og vannhode. Jeg var da i uke 19+3, men dette er knappe 3 uker siden nå og sorgen er veldig stor selv om dagene går litt bedre.
Lille gutten vår var utrolig skjønn og fredelig når han kom ut og fikk navnet Noah (=hvile,trøst). Vi kunne tydelig se skadene pp ryggen (brokket) samt vannhodet.
Jeg har fortsatt mange tanker rundt dette og kjemper daglig for å klare å fokusere på andre ting. Jeg er som regel pumpa etter leggetid på mini.

Drømmen om et barn til og et søsken til gutten vår på snart 2 år er veldig stor. Veien dit viser seg å være lengre enn vi trodde. Det tok oss 6 år og 5 IVF-forsøk før spiren satt. Pgs alder (jeg er 37, snart 38 ) og at vi ønsket 2 tette valgte vi å sette igang med søskenforsøk raskt. Aldri i verden hadde vi trodd spiren skulle sitte på første runde, men det gjorde den!!!
Svangerskapet var lettere enn med første og jeg ante ingenting når vi kom på ordinær ultralyd uke 18. Vi hadde vært på ul uke 7 og fått bekreftet graviditeten og at det var 1 + en privat ul i uke 11 hvor alt tilsynelatende var bra. Det var derfor litt av et sjokk å få den beskjeden vi fikk.
Sorgprosessen er tung og kronglete og derfor trenger jeg å dele mine følelser med meg selv og kanskje noen andre....
❤❤❤❤❤ Vil bare sende deg en god lang klem! Jeg vet jo dessverre litt om det du gjennomgår nå. Tre uker er ingen ting.... Det skjedde jo nå nettopp. En glede som med ett ble snudd til sjokk og sorg.

Sorgen har gått i faser for min del, og jeg kjente først på glede igjen etter at det var gått i alle fall tre måneder. Nå går det bedre, fire måneder siden snart. Et tips er å få snakket godt ut med mannen din om følelsene. Sorg uttrykkes jo ofte på ulikt vis.
Jeg har kommet meg godt nå, selv om jeg selvsagt daglig kjenner på savnet. Om du trenger en samtalepartner når det kommer til alt dette du/dere går gjennom så er jeg gjerne her.
 
Kan virkelig ikke forestille meg den smerten du må gå gjennom. Tre uker virkelig ingenting når man går gjennom slikt. Man venter på det store 12 ukers merke, og forventer virkelig ikke å få en slik beskjed.

Sender deg en god klem og masse babystøv ❤
 
Kan ikke forestille meg hva du har gjennomgått.
Sender mange gode klemmer
 
❤❤❤❤❤ Vil bare sende deg en god lang klem! Jeg vet jo dessverre litt om det du gjennomgår nå. Tre uker er ingen ting.... Det skjedde jo nå nettopp. En glede som med ett ble snudd til sjokk og sorg.

Sorgen har gått i faser for min del, og jeg kjente først på glede igjen etter at det var gått i alle fall tre måneder. Nå går det bedre, fire måneder siden snart. Et tips er å få snakket godt ut med mannen din om følelsene. Sorg uttrykkes jo ofte på ulikt vis.
Jeg har kommet meg godt nå, selv om jeg selvsagt daglig kjenner på savnet. Om du trenger en samtalepartner når det kommer til alt dette du/dere går gjennom så er jeg gjerne her.

Tskk Lille Lykke. Det et helt j***** å måtte gå gjennom noe slikt uansett om valget er tatt for en eller ei.
Jeg kan kjenne glede innimellom, på småting og når jeg klarer å skubbe sorgen litt bort, spesielt ovenfor 2-åringen, men også på jobben hvor jeg har er godt miljø og gode folk rundt meg. Men ja, regner med det tar tid....

Prøvde å prate med mannen i går, endte bare med at jeg sint og lei meg la meg gråtende alene Jeg kan jo lempe av meg alle mine følelser, mens han er motsatt og holder de inne.
 
Ouch, "brant" meg litt i går, spurte mannen hvordan det gikk for han nå...
Endte ikke bra og jeg la meg lei meg, skuffa og trist aleine i senga og gråt Han Jar dratt på jobb nå, jeg sitter her aleine med mine tanker og følelser.
Jeg MÅ jo ikke vite hvordan det går med han, men siden vi er gift og bor sammen hadde det vært greit liksom...
 
Uff.. Den smerten å se et lite barn som man aldri riktig får hilse på, det må være utrolig tungt. Selv mistet jeg "bare" i uke 9, så jeg føler allikevel, jeg har vært heldig, da jeg aldri trengte faktisk å se barnet mitt.

Sender deg mine beste tanker, så håper jeg for dere, at dere snart får en frisk liten bror/søster... :Heartred:Heartred:Heartred
 
Ouch, "brant" meg litt i går, spurte mannen hvordan det gikk for han nå...
Endte ikke bra og jeg la meg lei meg, skuffa og trist aleine i senga og gråt Han Jar dratt på jobb nå, jeg sitter her aleine med mine tanker og følelser.
Jeg MÅ jo ikke vite hvordan det går med han, men siden vi er gift og bor sammen hadde det vært greit liksom...
Tskk Lille Lykke. Det et helt j***** å måtte gå gjennom noe slikt uansett om valget er tatt for en eller ei.
Jeg kan kjenne glede innimellom, på småting og når jeg klarer å skubbe sorgen litt bort, spesielt ovenfor 2-åringen, men også på jobben hvor jeg har er godt miljø og gode folk rundt meg. Men ja, regner med det tar tid....

Prøvde å prate med mannen i går, endte bare med at jeg sint og lei meg la meg gråtende alene Jeg kan jo lempe av meg alle mine følelser, mens han er motsatt og holder de inne.

Huffda... Håper det blir bedre i dag når han kommer hjem fra jobb.

Jeg må bare si en ting. Jeg følte med en gang at det her takler jeg, og jeg gikk vel også og innbilte meg at jeg takler dette bedre enn de fleste. Jeg tenkte også at jeg var glad det var MEG som måtte gjennom dette og ikke andre som i utgangspunktet hadde det mye vanskeligere.
Men det er litt meg det, skal klare alt og er vel av og til litt for positivt innstilt på hva en skal makte. Nå når jeg ser tilbake på sommeren så husker jeg lite.... Jeg hadde sykemelding i seks uker, og så ferie etterpå. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke trengte den sykemeldinga. Men det gjorde jeg - virkelig! Jeg var jo i en slags sjokktilstand i tillegg til at kroppen min var full av hormoner etter graviditeten.

I etterpåklokskap ser jeg at jeg skulle tillatt meg selv å være litt mer nede for telling. Jeg var så sliten og trøtt.

Jeg ser at du allerede opplever glede med å være tilbake på jobb igjen og det er veldig bra! Vi er skrudd sammen ulikt. Men ikke press deg selv for mye... Den her sorgen er etter min erfaring veldig annerledes annen type sorg. Det å miste noen en bare har kjent inni seg, og har håp og drømmer for det er veldig veldig rart... Og vanskelig å forstå for en del tror jeg. Plutselig kan jeg få en skikkelig dårlig dag hvor jeg gråter og bare vil være alene. Selv om det er sjeldnere nå.
Har du en grei dialog med arbeidsplass om det som har skjedd? Tenker bare at det kan være bra å få lov til å være litt "uttafor" når dager er tunge.

Vet ikke riktig hvor jeg ville med dette, annet enn at jeg ber deg om å ta vare på deg selv og la deg selv få tid til å prosessere det du gjennomgår. ❤
 
Huffda... Håper det blir bedre i dag når han kommer hjem fra jobb.

Jeg må bare si en ting. Jeg følte med en gang at det her takler jeg, og jeg gikk vel også og innbilte meg at jeg takler dette bedre enn de fleste. Jeg tenkte også at jeg var glad det var MEG som måtte gjennom dette og ikke andre som i utgangspunktet hadde det mye vanskeligere.
Men det er litt meg det, skal klare alt og er vel av og til litt for positivt innstilt på hva en skal makte. Nå når jeg ser tilbake på sommeren så husker jeg lite.... Jeg hadde sykemelding i seks uker, og så ferie etterpå. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke trengte den sykemeldinga. Men det gjorde jeg - virkelig! Jeg var jo i en slags sjokktilstand i tillegg til at kroppen min var full av hormoner etter graviditeten.

I etterpåklokskap ser jeg at jeg skulle tillatt meg selv å være litt mer nede for telling. Jeg var så sliten og trøtt.

Jeg ser at du allerede opplever glede med å være tilbake på jobb igjen og det er veldig bra! Vi er skrudd sammen ulikt. Men ikke press deg selv for mye... Den her sorgen er etter min erfaring veldig annerledes annen type sorg. Det å miste noen en bare har kjent inni seg, og har håp og drømmer for det er veldig veldig rart... Og vanskelig å forstå for en del tror jeg. Plutselig kan jeg få en skikkelig dårlig dag hvor jeg gråter og bare vil være alene. Selv om det er sjeldnere nå.
Har du en grei dialog med arbeidsplass om det som har skjedd? Tenker bare at det kan være bra å få lov til å være litt "uttafor" når dager er tunge.

Vet ikke riktig hvor jeg ville med dette, annet enn at jeg ber deg om å ta vare på deg selv og la deg selv få tid til å prosessere det du gjennomgår. ❤

Først: takk for at du sier det for det er lett å glemme å ta en timeout en gang i blant. Jeg har hatt godt av å starte å jobbe igjen, men fri idag og det var deilig det! Sjefen er veldig forståelsesfull og grei så om jeg går tidlig en dag eller trenger en fridag så er det ok. Jeg har også en kollega som har vært i lignende situasjon for noen år siden, hun passer på meg... ;)
Skal jobbe 50% denne og neste uke så er planen 100%, men tror jeg må se an neste uke om jeg må ha lenger...
 
Mannen ringte meg i dag etter at han var dratt og da fikk vi pratet litt om "episoden" i går. Jeg fikk grått litt og etter en treningsøkt og tur i skogen med bikkja var ting litt lettere.
 
Stakkar deg, for en historie! :( vi ble også gravide etter ivf i vår, men ble oppdaget ma i uke 11 og jeg har såvidt kommet meg over det nå et halvt år etter. Kan ikke forestille meg hvor tungt det er når man skal på ordinær ul og får den beskjeden. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det psykisk! Så stor respekt til deg og heier masse på deg for at neste spire skal holde hele veien ❤
 
Stakkar deg, for en historie! :( vi ble også gravide etter ivf i vår, men ble oppdaget ma i uke 11 og jeg har såvidt kommet meg over det nå et halvt år etter. Kan ikke forestille meg hvor tungt det er når man skal på ordinær ul og får den beskjeden. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det psykisk! Så stor respekt til deg og heier masse på deg for at neste spire skal holde hele veien ❤

Du er skjønn! Og jeg tror også du et mye sterkere enn du tror selv. IVF-opplegget er ikke for pyser så helt vanvittig hvor sterk man blir.
For 2 uker siden var jeg m fullstendig knust og ante ikke bakfram på meg selv og såg ikke noen utvei på sorgen, men har klart å klore meg fast til hvert enkelt lyspunkt og da går det plutselig litt bedre (inntil man treffer en hump på veien og er tilbake til start )
 
Du er skjønn! Og jeg tror også du et mye sterkere enn du tror selv. IVF-opplegget er ikke for pyser så helt vanvittig hvor sterk man blir.
For 2 uker siden var jeg m fullstendig knust og ante ikke bakfram på meg selv og såg ikke noen utvei på sorgen, men har klart å klore meg fast til hvert enkelt lyspunkt og da går det plutselig litt bedre (inntil man treffer en hump på veien og er tilbake til start )

Det er nok som du sier at man er nok sterkere enn man tror. Jeg har aldri hatt så vondt inne i meg noen sinne pga sorg før. Helt ubeskrivelig. Jeg kan forestille meg den smerten og gange den med ti for hva du har gått gjennom og går gjennom.. Hadde jeg kjent deg så skulle jeg gitt deg en stor god klem ❤

Husk at dette gjør deg og dere sterkere,og dette skal dere komme dere gjennom

Orket dere sette i gang med nytt ivf forsøk så snart som mulig eller tar dere en pause først? Hvilken klinikk hører dere til?
 
❤️❤️❤️❤️ sender deg en god klem
 
Det er nok som du sier at man er nok sterkere enn man tror. Jeg har aldri hatt så vondt inne i meg noen sinne pga sorg før. Helt ubeskrivelig. Jeg kan forestille meg den smerten og gange den med ti for hva du har gått gjennom og går gjennom.. Hadde jeg kjent deg så skulle jeg gitt deg en stor god klem ❤

Husk at dette gjør deg og dere sterkere,og dette skal dere komme dere gjennom

Orket dere sette i gang med nytt ivf forsøk så snart som mulig eller tar dere en pause først? Hvilken klinikk hører dere til?

Takk, ja vi blir nok sterkere både som individ og sammen. Det er utfordrende iblant for vi sørger ulikt og er i ulike faser hele tiden, men viktig å støtte hverandre. Har folk rundt meg som har vært gjennom noe lignende og som passer på meg.

Dette er fortsatt så nytt (2 uker siden aborten i dag) at jeg holder fortsatt på med renselsen så vi er ikke igang helt enda, men tenker at vi kjører på asap. Står fortsatt i kø i det offentlige fra forrige forsøk (Haukeland) så da hopper vi sikkert inn på plassen vår der når det er klart, har fått rekvisisjonene på blodprøvene så når mensen er normal igjen så kjører vi på. Jeg tenker fra 2. mens er ok. Privatklinikken vi har brukt (Hausken) sier 3 mnd etter bør vi vente så da blir det ca det. Vi kjører på med nytt så raskt pga min alder (snart 38) og at vi veldig gjerne ønsker 2 tette. Drømmen er å være gravid FØR terminen skulle vært (februar) for overalt hvor jeg leser sier de fleste at det gjør godt.

Prøver ikke stresse med det, for da kan jo kroppen stoppe alt, men jammen ikke lett.
 
Back
Topp