En hel uke siden vi fikk de gode nyhetene. To uker siden bekymringene startet. Mye har skjedd, men samtidig så lite. 4 besøk på sykehuset i løpet av 8 dager var alt som skulle til for å endre både perspektiver og følelser i meg for resten av livet.
Jeg har tenkt å fortelle litt om opplevelsene mine, både fra UL og fostervannsprøve - Men også fra kontrollene som følger, slik at de som senere havner i samme situasjon som meg, kanskje kan bli litt beroliget...
Mitt svangerskap frem til OUL:
Jeg ble endelig gravid etter 5 mnd med prøving og en SA. Selvfølgelig var vi bekymret for at heller ikke denne spiren skulle klamre seg fast, men rundt uke 13 ble vi enige om at vi ikke ORKET å gå å lure på om alt stod bra til i magehuset helt frem til OUL, så vi reiste avgårde på tidlig ultralyd.
På tidlig ultralyd ble jeg satt noen dager tilbake, vi fikk høre verdens vakreste hjertelyd, og vi fikk se en utrolig aktiv krabat som svømte, sparket og turnet inne i magehuset. Noen spesielt fine bilder fikk vi ikke, nettopp fordi babyen der inne var så utrolig aktiv. Vi dro derifra, og videre på ferie bare noen dager senere. Skuldrene var senket, og jeg var mest av alt irritert over å ha blitt satt tilbake nesten en HEL uke!!
På ferie var vi, både i Danmark og i nord-norge. Allerede i uke 16/17 begynte jeg å kjenne det som jeg bestemt mente MÅTTE være bevegelser. Da hadde jeg allerede i noen uker gått å kjent på "noe".. Innen uke 18 så var jeg helt sikker, og mannen kunne kjenne bevegelser utenpå magen. Det var helt tydelig at den som bodde der inne i magen var både stor og sterk!
Ferien tok etterhvert slutt, og 19+3 var det endelig klart for den ordinære ultralyden. Jeg var så nervøs!! (I ettertid har jeg tenkt at kanskje kroppen min visste at "noe" ikke var som det skulle være, for jeg var helt uttafor av nervøsitet).. Jeg gledet meg til å finne ut av kjønnet, og "bekymret" meg egentlig mest for det.
Det ble vår tur, og etter litt småprat med jordmoren så la jeg meg ned på benken. Lille i magen lå med hodet GODT plantet ned i bekkenet mitt, og med ryggsøylen ut mot magen min. Så her fikk ikke jordmoren noe gratis! Mageomkrets ble målt, hodeomkretsen ble målt, og til slutt ble lårbeina målt. Ny termindato: 08.01.17 og plutselig var jeg satt FREM en uke! Jeg ble veldig glad, og følte at denne terminen passet mye bedre med hvor godt jeg kjente bevegelser, og når jeg selv hadde regnet meg frem til termin. Deretter var det organer som ble sjekket, og til slutt hjerne og hjerte. Hun begynte med hjertet, det hadde 4 kamre, og aorta hadde fire grener ut fra hjertet. Men så ble hun stille, hun skrudde på fargedoppler, sjekket, dobbeltsjekket og sjekket igjen. Deretter skrev hun ut noen bilder, og så kom det - Det er noe unormalt med hjertet til babyen deres. Hun prøvde å forklare så godt hun kunne, men helt ærlig var det veldig lite jeg fikk med meg. Rommet snurret og jeg var både kald og kvalm. Deretter gikk hun umiddelbart for å høre om jeg kunne få en time hos lege, og det fikk jeg. Allerede neste dag!
Den ordinære ultralyden skal ta ca 20 minutter. Jordmoren (hun var fantastisk) brukte godt over en time på oss - Og hun prøvde så godt hun kunne å få tatt noen fine bilder vi kunne få med oss hjem. Hun tok mye opptak av hjertet, slik at legen dagen etter kunne bruke de i sin vurdering dersom babyen var lite samarbeidsvillig da. Hun så også at lille der inne, var en liten lillebror. Vi fikk med oss mange bilder som vi slapp å betale for, men vi gikk derifra med verdens største klump i magen, og med beskjed om å komme tilbake dagen etterpå for ny vurdering hos lege.
Fostervannsprøve, kromosomfeil, hjertefeil, høyrevendt aortabua, unormalt hjerte - Det er ord du ikke vil høre på ultralyd, og ord som vi den dagen måtte gå hjem å fordøye. Mange timer ble tilbragt foran hver vår skjerm, og det ble søkt opp og ned etter gode artikler som kunne si oss NOE om hva vi kunne forvente. Noen var utelukkende negative, andre mer positive. Realiteten var, at uansett hvor mye vi lest og forsøkte å forstå, så stod vi på stedet hvil. Kunnskapen kunne ikke gjøre noe med den forferdelige følelsen av at "det er noe galt med babyen" som var brent inn i den store sorte klumpen i magen min..
