Svaret på fostervannsprøven viste ingen tegn til avvik og ingen kromosomfeil! <3 <3 :D

Nå er vi bare så hoppende glade, og utslitte, at kvelden skal nytes med en liten (stor) boks med is på sofaen foran tv'n :D
Åherregud så gode nyheter! Jeg har tenkt så mye på dere i dag.
Nå ble jeg glad!!!!
 
Åh så herlig :D Da blir det "bare" kontroll av hjertefeilen før og etter fødsel? :)
 
Svaret på fostervannsprøven viste ingen tegn til avvik og ingen kromosomfeil! <3 <3 :D

Nå er vi bare så hoppende glade, og utslitte, at kvelden skal nytes med en liten (stor) boks med is på sofaen foran tv'n :D
Så utrolig glad på deres vegne, så deilig det må være å kunne slappe av igjen, og nyte tiden❤️
 
Åherregud så gode nyheter! Jeg har tenkt så mye på dere i dag.
Nå ble jeg glad!!!!
Tusen takk for støtten, det betyr så uendelig mye <3

<3 Så fantastiske nyheter!
Ja, det var nesten sånn at jeg følte hele rommet tømtes for luft når han sa "resultatet på prøven er..."

Åh så herlig :D Da blir det "bare" kontroll av hjertefeilen før og etter fødsel? :)
Ja, får ekstra oppfølging med ultralyder, både på grunn av hjertefeilen, men også fordi jeg utviklet svangerskapsforgiftning forrige svangerskap. Så regner med at det blir kontroll hver 2-3 uke frem til fødsel..
Siden han blir født med en kjent hjertefeil så vil det også være barnelege til stede under fødselen, noe som jeg egentlig føler er en ekstra trygghet både for meg og babyen. Gjør faktisk at jeg gruer meg litt mindre til fødselen. Deretter blir det oppfølging på kardiologisk på barneklinikken så lenge de måtte tenke at det er behov for det. Hvor hyppig og hvor lenge det blir vet vi jo ikke før etter de har fått sett på han etter fødselen.

Men alt i alt så er skuldrene mine helt senket, og jeg klarer endelig å nyte graviditeten :D

Så utrolig glad på deres vegne, så deilig det må være å kunne slappe av igjen, og nyte tiden❤️
Ja, det er en helt fantastisk følelse. Denne opplevelsen har virkelig satt ting i perspektiv hos meg, og jeg tror jeg alt i alt vil nyte resten av graviditeten i større grad på grunn av det..


Nå har det gått noen dager siden vi fikk de gode nyhetene, og jeg har brukt tiden på å hente meg inn, tenke og prosessere det vi har vært igjennom. Misforstå meg rett, men jeg ville ikke vært foruten denne opplevelsen. Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi hadde fått beskjed om at vi ventet en frisk og fin gutt på OUL, og ferdig med det..... men, jeg tror jeg har blitt et bedre menneske etter dette. Jeg har utviklet en større forståelse for hvor skjørt livet er, og for hvor ufattelig heldige vi er som får lov til å bære frem barn. Uansett om de er friske, eller ikke.
Jeg håper jeg fortsetter å ha motivasjon til å skrive i dagboken frem til fødselen og oppdatere når jeg har vært på kontroller med hva som skjer der, og etterhvert med hvordan fødselen og tiden etter er. Jeg søkte meg nesten i hjel de første dagene etter diagnosen, og fant egentlig ingen gode tråder. Så håper jeg kan få til å lage en god tråd for neste i rekka som er så uheldig som oss å havne i denne situasjonen.

Ønsker alle der ute en strålende onsdag! <3
 
Svaret på fostervannsprøven viste ingen tegn til avvik og ingen kromosomfeil! <3 <3 :D

Nå er vi bare så hoppende glade, og utslitte, at kvelden skal nytes med en liten (stor) boks med is på sofaen foran tv'n :D
Nå ble jeg såå glad!!! Gratulerer såååååå mye !! <3 <3
 
Snart 2 uker siden vi begynte denne reisen, og i dag er jeg 22+0. Magen har endelig begynt å vises skikkelig, og jeg føler meg mer gravid enn noen sinne. Det er en helt merkelig følelse å tenke på at om noe hadde vært alvorlig galt med lille i magen, så ville han ikke vært mer nå, da fristen for senabort går ut i dag..

Tenkte jeg skulle skrive litt om opplevelsene mine, både med ultralydene og fostervannsprøven - Jeg må bare finne frem til min indre skribent..
 
Først i dag oppdaget jeg at du jo har dagbok!

Jeg kjente jo historien din ettersom du hadde en tråd i forumet, men allikevel var det nervepirrende å lese den tøffe tiden dere har gått gjennom.

Hvordan går det nå, syns du? Har du klart å finne en ro, eller er det mye bekymringer?
 
Så deilig! Nå kan du bare glede deg til den lille kommer ❤️
Ja, nå tørr jeg endelig å begynne å glede meg skikkelig. Har vært å kjøpt en hel pose med blå babyklær - Så nå begynner det å bli virkelig at lillebror snart kommer <3

Først i dag oppdaget jeg at du jo har dagbok!

Jeg kjente jo historien din ettersom du hadde en tråd i forumet, men allikevel var det nervepirrende å lese den tøffe tiden dere har gått gjennom.

Hvordan går det nå, syns du? Har du klart å finne en ro, eller er det mye bekymringer?
Vet du, nå er det straks en uke siden vi fikk de gode nyhetene, og jeg har klart å slå meg veldig til ro med de. Jeg gleder meg over sparkene og alt livet der inne, og GLEDER meg til alle forberedelsene som venter de neste månedene..
Hjertefeilen han blir født med bekymrer meg veldig lite da jeg har stor tiltro til barnekardiologene og legene på Haukeland når de sier at han trolig aldri vil merke noe til den - OG skulle han bli plaget, så tar vi det derifra..
 
En hel uke siden vi fikk de gode nyhetene. To uker siden bekymringene startet. Mye har skjedd, men samtidig så lite. 4 besøk på sykehuset i løpet av 8 dager var alt som skulle til for å endre både perspektiver og følelser i meg for resten av livet.

Jeg har tenkt å fortelle litt om opplevelsene mine, både fra UL og fostervannsprøve - Men også fra kontrollene som følger, slik at de som senere havner i samme situasjon som meg, kanskje kan bli litt beroliget...

Mitt svangerskap frem til OUL:

Jeg ble endelig gravid etter 5 mnd med prøving og en SA. Selvfølgelig var vi bekymret for at heller ikke denne spiren skulle klamre seg fast, men rundt uke 13 ble vi enige om at vi ikke ORKET å gå å lure på om alt stod bra til i magehuset helt frem til OUL, så vi reiste avgårde på tidlig ultralyd.
På tidlig ultralyd ble jeg satt noen dager tilbake, vi fikk høre verdens vakreste hjertelyd, og vi fikk se en utrolig aktiv krabat som svømte, sparket og turnet inne i magehuset. Noen spesielt fine bilder fikk vi ikke, nettopp fordi babyen der inne var så utrolig aktiv. Vi dro derifra, og videre på ferie bare noen dager senere. Skuldrene var senket, og jeg var mest av alt irritert over å ha blitt satt tilbake nesten en HEL uke!!

På ferie var vi, både i Danmark og i nord-norge. Allerede i uke 16/17 begynte jeg å kjenne det som jeg bestemt mente MÅTTE være bevegelser. Da hadde jeg allerede i noen uker gått å kjent på "noe".. Innen uke 18 så var jeg helt sikker, og mannen kunne kjenne bevegelser utenpå magen. Det var helt tydelig at den som bodde der inne i magen var både stor og sterk!
Ferien tok etterhvert slutt, og 19+3 var det endelig klart for den ordinære ultralyden. Jeg var så nervøs!! (I ettertid har jeg tenkt at kanskje kroppen min visste at "noe" ikke var som det skulle være, for jeg var helt uttafor av nervøsitet).. Jeg gledet meg til å finne ut av kjønnet, og "bekymret" meg egentlig mest for det.
Det ble vår tur, og etter litt småprat med jordmoren så la jeg meg ned på benken. Lille i magen lå med hodet GODT plantet ned i bekkenet mitt, og med ryggsøylen ut mot magen min. Så her fikk ikke jordmoren noe gratis! Mageomkrets ble målt, hodeomkretsen ble målt, og til slutt ble lårbeina målt. Ny termindato: 08.01.17 og plutselig var jeg satt FREM en uke! Jeg ble veldig glad, og følte at denne terminen passet mye bedre med hvor godt jeg kjente bevegelser, og når jeg selv hadde regnet meg frem til termin. Deretter var det organer som ble sjekket, og til slutt hjerne og hjerte. Hun begynte med hjertet, det hadde 4 kamre, og aorta hadde fire grener ut fra hjertet. Men så ble hun stille, hun skrudde på fargedoppler, sjekket, dobbeltsjekket og sjekket igjen. Deretter skrev hun ut noen bilder, og så kom det - Det er noe unormalt med hjertet til babyen deres. Hun prøvde å forklare så godt hun kunne, men helt ærlig var det veldig lite jeg fikk med meg. Rommet snurret og jeg var både kald og kvalm. Deretter gikk hun umiddelbart for å høre om jeg kunne få en time hos lege, og det fikk jeg. Allerede neste dag!

Den ordinære ultralyden skal ta ca 20 minutter. Jordmoren (hun var fantastisk) brukte godt over en time på oss - Og hun prøvde så godt hun kunne å få tatt noen fine bilder vi kunne få med oss hjem. Hun tok mye opptak av hjertet, slik at legen dagen etter kunne bruke de i sin vurdering dersom babyen var lite samarbeidsvillig da. Hun så også at lille der inne, var en liten lillebror. Vi fikk med oss mange bilder som vi slapp å betale for, men vi gikk derifra med verdens største klump i magen, og med beskjed om å komme tilbake dagen etterpå for ny vurdering hos lege.

Fostervannsprøve, kromosomfeil, hjertefeil, høyrevendt aortabua, unormalt hjerte - Det er ord du ikke vil høre på ultralyd, og ord som vi den dagen måtte gå hjem å fordøye. Mange timer ble tilbragt foran hver vår skjerm, og det ble søkt opp og ned etter gode artikler som kunne si oss NOE om hva vi kunne forvente. Noen var utelukkende negative, andre mer positive. Realiteten var, at uansett hvor mye vi lest og forsøkte å forstå, så stod vi på stedet hvil. Kunnskapen kunne ikke gjøre noe med den forferdelige følelsen av at "det er noe galt med babyen" som var brent inn i den store sorte klumpen i magen min..
 
Bekymringene for de trivielle tingene har tydeligvis sneket seg inn igjen etterhvert som hverdagen har normalisert seg for oss - Nå er det den berømte VEKTEN som er problemet. Hadde ikke veid meg siden før vi reiste på ferie, men de siste ukene har jeg følt meg enorm og kvapsete. I går gikk jeg på vekten igjen, og den viste godt over 86 kg!!! :O :O

Det er over 12 kg opp fra startvekt, og jeg må si at jeg ble negativt overrasket. Hvordan ER det mulig liksom!? (Kaaan vel skylde på inntak av is/nugatti og enorme mengder mat - Men HALLO )..

Så nå er fokuset på å stoppe vektoppgangen, ikke ved å slanke meg, men ved å spise sunt, prøve å bevege meg mer, og ikke minst - Slutte med å stappe i munnen hele kvelden. Er helt kronisk etter at vesla har lagt seg..

Derfor tenkte jeg å fremover følge nøyere med på vekten, i håp om at jeg slipper å vippe over 90 kg før fødsel..

Uke 23+0: 86,4 kg
Uke 23+1: 85,8 kg

Mål før uke 24+0 = 85,5 kg

Nå ser det kanskje ut som om jeg slanker meg, men jeg vet av erfaring at jeg gjerne går ned 2-3 kg om jeg bare kutter ut sukker og ekstreme mengder med karbohydrater - og i denne gravidkroppen så vil jeg veldig, veldig gjerne slippe å bære rundt på den ekstra vannvekten.

Wish me luck - Jeg trenger det!
 
U and me: vi veier nøyaktig det samme. Jeg veide 65 før jeg ble gravid!

Jeg har selv satt på bremsene denne uken, og klart det fint i 3-4 dager nå. Jeg er normalt som deg, at vannvekt forsvinner når jeg kutter ned på karbohydrater (godteri, gjærbakst...), men tydeligvis ikke når jeg er gravid. Vekten rikker seg ikke. Dermed må nok fokus være å bremse oppgang herfra og ut.

Lykke til til deg, vi er i samme båt og gjør dette sammen :)
 
U and me: vi veier nøyaktig det samme. Jeg veide 65 før jeg ble gravid!

Jeg har selv satt på bremsene denne uken, og klart det fint i 3-4 dager nå. Jeg er normalt som deg, at vannvekt forsvinner når jeg kutter ned på karbohydrater (godteri, gjærbakst...), men tydeligvis ikke når jeg er gravid. Vekten rikker seg ikke. Dermed må nok fokus være å bremse oppgang herfra og ut.

Lykke til til deg, vi er i samme båt og gjør dette sammen :)

Da kan vi heie på hverandre frem til fødselen, er skikkelig, skikkelig misunnelig på dem som ikke har lagt på seg noe særlig. Nesten sånn at jeg blir litt sur :p :p

Jeg vil også egentlig være fornøyd om jeg ikke går opp noe mer nå, vil så gjerne slippe å bikke over 90 kg..

Og, det ser ut til at vannvekten ikke slipper så lett her i gården heller gitt, bare se:

Uke 23+0: 86,4 kg
Uke 23+1: 85,8 kg
Uke 23+2: 86,6 kg

Så det var 200 gram opp det siden jeg satte på bremsene, vet ikke om jeg skal le eller grine.. :p
 
Da kan vi heie på hverandre frem til fødselen, er skikkelig, skikkelig misunnelig på dem som ikke har lagt på seg noe særlig. Nesten sånn at jeg blir litt sur :p :p

Jeg vil også egentlig være fornøyd om jeg ikke går opp noe mer nå, vil så gjerne slippe å bikke over 90 kg..

Og, det ser ut til at vannvekten ikke slipper så lett her i gården heller gitt, bare se:

Uke 23+0: 86,4 kg
Uke 23+1: 85,8 kg
Uke 23+2: 86,6 kg

Så det var 200 gram opp det siden jeg satte på bremsene, vet ikke om jeg skal le eller grine.. :p

Slanke og pene gravide er teite :D Fnis. Jeg vil også slippe å bikke 90, men vet dessverre ikke helt om jeg tør håpe på det...?

Det fine med så utrolig rask vektoppgang er at hodet ikke henger med. I mitt mentale bilde av egen kropp er jeg fremdeles slank og sprek :D Jeg syns i grunn det ser sånn ut i speilet også. Og så ser jeg et fotografi.......
 
Slanke og pene gravide er teite :D Fnis. Jeg vil også slippe å bikke 90, men vet dessverre ikke helt om jeg tør håpe på det...?

Det fine med så utrolig rask vektoppgang er at hodet ikke henger med. I mitt mentale bilde av egen kropp er jeg fremdeles slank og sprek :D Jeg syns i grunn det ser sånn ut i speilet også. Og så ser jeg et fotografi.......
Jeg tør egentlig ikke håpe på å ikke bikke 90 jeg heller, men det er jo greit å ha noe å forholde seg til.. Hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bikke 80, og det gikk jo, ehm, heller dårlig... :shifty::shifty:

Haha! You and me both! Jeg føler meg fortsatt sprek, og hodet mitt det lager alle slags unnskyldninger for at buksene blir trangere (og ikke bare rundt magen) og at genserne nå strammer både rundt armene og skuldrene.. Og de bildene - HUTTEMEGTU! Gruer meg til legetime om 1 uke, veide 76 sist jeg var der for bare 12 uker siden, og nå har jeg gått opp over 10 kg siden da.. *plystre*..
 
2 timer til ny ultralyd. Kjenner jeg er spent denne gangen også. Redd for at de skal finne noe nytt. Gleder meg til å få se lillebror igjen, håper bare ikke det er noe mer galt...

Snart 24 uker nå :D
 
2 timer til ny ultralyd. Kjenner jeg er spent denne gangen også. Redd for at de skal finne noe nytt. Gleder meg til å få se lillebror igjen, håper bare ikke det er noe mer galt...

Snart 24 uker nå :D
Ønsker deg det beste ❤️
 
Back
Topp