StineH
Elsker forumet
som en dans på roser. Eller torner. Eller som i mitt tilfelle, som en god blanding.
Lykken over å bli gravid igjen kom første gang i 2014. Etter ca 12 uker mistet vi lillebror, eller lillesøster i SA. Jeg ble skremt over opplevelsen, og var i lenge overbevist om at jeg ikke ville ha flere barn. I februar 2016 fikk jeg kjenner gleden igjen. Testen var på nytt positiv, men gleden var kortvarig. Bare 5 uker senere begynte jeg å blø, og min andre SA var et faktum. Denne gangen var vi dog bestemt på å få nr 2, og vi begynte prøvingen igjen med en gang.
4. Mai 2016 - Selv om gleden denne gangen var litt mer forsiktig, var den der. Positiv test igjen. Termin i midten av januar, ENDA en januarbaby!!
Ukene gikk, og etterhvert som risikoen for spontanabort gikk ned, så steg lykkefølelsen. Endelig var det vår tur, endelig satt spiren. På TUL i uke 14 fikk vi se en sprell levende liten perfekt baby. Vi senket skuldrene, og på ferierunden vår kjøpte vi både litt klær, og noen bamser til den lille i magen. Allerede i uke 15 begynte jeg å kjenne liv, og innen jeg var kommet til uke 17 kunne jeg virkelig se den fine magen, og mannen kunne kjenne spark på utsiden. Nå var vi SÅ spente på OUL i uke 20. Er det en liten lillebror eller en lillesøster der inne?
OUL i uke 20, vi blir satt frem 3 dager og får ny termindato. Alt ser bra ut, og lille spire der inne er en gutt! Men, vent, jordmoren som utfører ultralyden stopper opp ved tverrsnitt av hjertet og thorax. Hjertet har fire kamre, det har også tre grener som går ut fra aorta, men aortabuen, ser ikke den mer ut som en U enn en V? Hun sjekker igjen og igjen, med og uten fargedoppler, og bestemmer seg til slutt for å gi meg en time til videre utredning hos lege dagen etter. Vi får litt diffuse beskjeder, og vet ikke helt hva vi skal vente oss. Ultralyd blir nevnt, hjertefeil, og fostervannsprøve er noen av ordene som sitter igjen.
Dagen etter er vi tilbake. Legen ser grundig på hjertet, jeg prøver å tenke at alt SIKKERT er i orden, og at jordmoren så feil dagen før. Men nei, legen bekrefter funnet og forklarer oss at hjertefeilen i seg selv kan være relativt uproblematisk. Problemet er at nettopp denne type hjertefeil ofte opptrer sammen med kromosomfeil. Hjertet mitt synker langt ned i magen. Kromosomfeil? Det de frykter mest er trisomi 13 eller 18, men også 21. Bare noen timer senere ligger jeg på benken med desinfisert mage og en LANG nål inn til lille babyen min for å ta fostervannsprøve. Inngrepet er overstått knappe 24 timer etter den skjebnesvangre ultralyden. Livet vårt ble snudd på hodet i løpet av bare minutter, og den koselige ultralyden vi hadde forventet forsvant som dugg for solen.
Nå er jeg på dag 1 med venting på svar på fostervannsprøven. Legen håpet vi fikk svar før helgen, og jeg har fått streng beskjed om å ta det med ro. Så da ligger jeg på sofaen og tenker. Å skrive ned tankene og følelsene mine har hjulpet meg før, og jeg håper det kan hjelpe meg denne gangen også.
Er det noe jeg har lært i løpet av de siste årene er det at lykke og livet har en ting til felles, det er fantastisk og forferdelig. Uendelig langt, og grusomt kortvarig.
Lykken over å bli gravid igjen kom første gang i 2014. Etter ca 12 uker mistet vi lillebror, eller lillesøster i SA. Jeg ble skremt over opplevelsen, og var i lenge overbevist om at jeg ikke ville ha flere barn. I februar 2016 fikk jeg kjenner gleden igjen. Testen var på nytt positiv, men gleden var kortvarig. Bare 5 uker senere begynte jeg å blø, og min andre SA var et faktum. Denne gangen var vi dog bestemt på å få nr 2, og vi begynte prøvingen igjen med en gang.
4. Mai 2016 - Selv om gleden denne gangen var litt mer forsiktig, var den der. Positiv test igjen. Termin i midten av januar, ENDA en januarbaby!!
Ukene gikk, og etterhvert som risikoen for spontanabort gikk ned, så steg lykkefølelsen. Endelig var det vår tur, endelig satt spiren. På TUL i uke 14 fikk vi se en sprell levende liten perfekt baby. Vi senket skuldrene, og på ferierunden vår kjøpte vi både litt klær, og noen bamser til den lille i magen. Allerede i uke 15 begynte jeg å kjenne liv, og innen jeg var kommet til uke 17 kunne jeg virkelig se den fine magen, og mannen kunne kjenne spark på utsiden. Nå var vi SÅ spente på OUL i uke 20. Er det en liten lillebror eller en lillesøster der inne?
OUL i uke 20, vi blir satt frem 3 dager og får ny termindato. Alt ser bra ut, og lille spire der inne er en gutt! Men, vent, jordmoren som utfører ultralyden stopper opp ved tverrsnitt av hjertet og thorax. Hjertet har fire kamre, det har også tre grener som går ut fra aorta, men aortabuen, ser ikke den mer ut som en U enn en V? Hun sjekker igjen og igjen, med og uten fargedoppler, og bestemmer seg til slutt for å gi meg en time til videre utredning hos lege dagen etter. Vi får litt diffuse beskjeder, og vet ikke helt hva vi skal vente oss. Ultralyd blir nevnt, hjertefeil, og fostervannsprøve er noen av ordene som sitter igjen.
Dagen etter er vi tilbake. Legen ser grundig på hjertet, jeg prøver å tenke at alt SIKKERT er i orden, og at jordmoren så feil dagen før. Men nei, legen bekrefter funnet og forklarer oss at hjertefeilen i seg selv kan være relativt uproblematisk. Problemet er at nettopp denne type hjertefeil ofte opptrer sammen med kromosomfeil. Hjertet mitt synker langt ned i magen. Kromosomfeil? Det de frykter mest er trisomi 13 eller 18, men også 21. Bare noen timer senere ligger jeg på benken med desinfisert mage og en LANG nål inn til lille babyen min for å ta fostervannsprøve. Inngrepet er overstått knappe 24 timer etter den skjebnesvangre ultralyden. Livet vårt ble snudd på hodet i løpet av bare minutter, og den koselige ultralyden vi hadde forventet forsvant som dugg for solen.
Nå er jeg på dag 1 med venting på svar på fostervannsprøven. Legen håpet vi fikk svar før helgen, og jeg har fått streng beskjed om å ta det med ro. Så da ligger jeg på sofaen og tenker. Å skrive ned tankene og følelsene mine har hjulpet meg før, og jeg håper det kan hjelpe meg denne gangen også.
Er det noe jeg har lært i løpet av de siste årene er det at lykke og livet har en ting til felles, det er fantastisk og forferdelig. Uendelig langt, og grusomt kortvarig.
Håper svaret kommer i dag og at det er et godt svar 
