StineH

Elsker forumet
som en dans på roser. Eller torner. Eller som i mitt tilfelle, som en god blanding.

Lykken over å bli gravid igjen kom første gang i 2014. Etter ca 12 uker mistet vi lillebror, eller lillesøster i SA. Jeg ble skremt over opplevelsen, og var i lenge overbevist om at jeg ikke ville ha flere barn. I februar 2016 fikk jeg kjenner gleden igjen. Testen var på nytt positiv, men gleden var kortvarig. Bare 5 uker senere begynte jeg å blø, og min andre SA var et faktum. Denne gangen var vi dog bestemt på å få nr 2, og vi begynte prøvingen igjen med en gang.

4. Mai 2016 - Selv om gleden denne gangen var litt mer forsiktig, var den der. Positiv test igjen. Termin i midten av januar, ENDA en januarbaby!! :D
Ukene gikk, og etterhvert som risikoen for spontanabort gikk ned, så steg lykkefølelsen. Endelig var det vår tur, endelig satt spiren. På TUL i uke 14 fikk vi se en sprell levende liten perfekt baby. Vi senket skuldrene, og på ferierunden vår kjøpte vi både litt klær, og noen bamser til den lille i magen. Allerede i uke 15 begynte jeg å kjenne liv, og innen jeg var kommet til uke 17 kunne jeg virkelig se den fine magen, og mannen kunne kjenne spark på utsiden. Nå var vi SÅ spente på OUL i uke 20. Er det en liten lillebror eller en lillesøster der inne?

OUL i uke 20, vi blir satt frem 3 dager og får ny termindato. Alt ser bra ut, og lille spire der inne er en gutt! Men, vent, jordmoren som utfører ultralyden stopper opp ved tverrsnitt av hjertet og thorax. Hjertet har fire kamre, det har også tre grener som går ut fra aorta, men aortabuen, ser ikke den mer ut som en U enn en V? Hun sjekker igjen og igjen, med og uten fargedoppler, og bestemmer seg til slutt for å gi meg en time til videre utredning hos lege dagen etter. Vi får litt diffuse beskjeder, og vet ikke helt hva vi skal vente oss. Ultralyd blir nevnt, hjertefeil, og fostervannsprøve er noen av ordene som sitter igjen.

Dagen etter er vi tilbake. Legen ser grundig på hjertet, jeg prøver å tenke at alt SIKKERT er i orden, og at jordmoren så feil dagen før. Men nei, legen bekrefter funnet og forklarer oss at hjertefeilen i seg selv kan være relativt uproblematisk. Problemet er at nettopp denne type hjertefeil ofte opptrer sammen med kromosomfeil. Hjertet mitt synker langt ned i magen. Kromosomfeil? Det de frykter mest er trisomi 13 eller 18, men også 21. Bare noen timer senere ligger jeg på benken med desinfisert mage og en LANG nål inn til lille babyen min for å ta fostervannsprøve. Inngrepet er overstått knappe 24 timer etter den skjebnesvangre ultralyden. Livet vårt ble snudd på hodet i løpet av bare minutter, og den koselige ultralyden vi hadde forventet forsvant som dugg for solen.

Nå er jeg på dag 1 med venting på svar på fostervannsprøven. Legen håpet vi fikk svar før helgen, og jeg har fått streng beskjed om å ta det med ro. Så da ligger jeg på sofaen og tenker. Å skrive ned tankene og følelsene mine har hjulpet meg før, og jeg håper det kan hjelpe meg denne gangen også.

Er det noe jeg har lært i løpet av de siste årene er det at lykke og livet har en ting til felles, det er fantastisk og forferdelig. Uendelig langt, og grusomt kortvarig.
 
Huff, vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg tenker på deg. Og krysser fingre for at du får gode nyheter på fostervannsprøven.
Skjønner at du må ha noen tunge dager nå.
Klem
 
Huff. Krysser fingrene og tenker på deg. Håper inderlig du får de svarene du ønsker ❤ det skulle jo være vår tur nå etter så lang tid ❤
Håper du får til å slappe av som du har fått beskjed om :)
 
Huff, vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg tenker på deg. Og krysser fingre for at du får gode nyheter på fostervannsprøven.
Skjønner at du må ha noen tunge dager nå.
Klem
Takk, det hjelper å ha noen å dele med, som ikke er familie og venner. Det er bare de nærmeste i familien som vet noe, både jeg og mannen synes det er fryktelig vanskelig å skulle forholde oss til dems sorg når vi selv står midt oppi det..

Huff. Krysser fingrene og tenker på deg. Håper inderlig du får de svarene du ønsker ❤ det skulle jo være vår tur nå etter så lang tid ❤
Håper du får til å slappe av som du har fått beskjed om :)
Ja, det skulle være vår tur - Og jeg håper, håper, håper det fremdeles er det. Fysisk så klarer jeg å slappe av, men psykisk så kverner tankene konstant. Det er liksom ikke like lett å slå av hjernen, spesielt ikke med en veldig aktiv liten krabat der inne som til stadighet gir beskjed om at han er der inne og at han er stor og sterk..
 
Dag 2: Venting...

Hadde jeg skulle beskrevet livet mitt de siste 3 døgnene ville jeg brukt en berg og dalbane som en metafor. Lykkelig uvitende satte jeg utfor stupet, og jeg lo og skrek om hverandre. Jeg bekymret meg for småting, som om fødselen skulle bli vanskelig, eller om det var en jente eller gutt. Deretter ble vognen på skinnene, som i dette tilfellet er livet mitt kastet inn i en loop, en loop som i første omgang endte i en lang oppoverbakke. På toppen av neste oppoverbakke ventet en uendelig lang nedoverbakke, og nå, de siste 36 timene har jeg vært stuck inne i et uoverkommelig strekk med svinger, looper og plutselige fall. Det hele mens vognen fremdeles er snudd på hodet.

Ting som for 3 døgn siden gjorde meg ør og varm og glede og forventning, gjør meg nå redd og kvalm. De etterlengtede bevegelsene i magen fra krabaten der inne som kjentes så betryggende og fantastiske ut gjør meg nå utrøstelig. Det er umulig å forklare hvordan tankene fungerer, og de også går i en evinnelig loop, der følelesregisteret sjangler fra optimisme, til realisme, helt ned til den dypeste og mest fortvilte pessimisme.

Jeg er trist, og jeg er sint. Livet er så urettferdig, og jeg blir dårlig av å lese om alle som kommer tilbake lykkelig fra sine ultralyder, der de har fått se en perfekt liten prins eller prinsesse. Samtidig blir jeg glad, og lettet, for at nettopp du slipper å kjenne på de følelsene jeg sitter med nå.

Svaret kommer i morgen. Kanskje. Trolig ikke før på mandag. 2 dager unnagjort, 3 dager igjen. Jo før denne berg og dalbane-turen ender, jo før kan jeg endelig begynne å puste igjen. Kanskje.
 
Dag 2: Venting...

Hadde jeg skulle beskrevet livet mitt de siste 3 døgnene ville jeg brukt en berg og dalbane som en metafor. Lykkelig uvitende satte jeg utfor stupet, og jeg lo og skrek om hverandre. Jeg bekymret meg for småting, som om fødselen skulle bli vanskelig, eller om det var en jente eller gutt. Deretter ble vognen på skinnene, som i dette tilfellet er livet mitt kastet inn i en loop, en loop som i første omgang endte i en lang oppoverbakke. På toppen av neste oppoverbakke ventet en uendelig lang nedoverbakke, og nå, de siste 36 timene har jeg vært stuck inne i et uoverkommelig strekk med svinger, looper og plutselige fall. Det hele mens vognen fremdeles er snudd på hodet.

Ting som for 3 døgn siden gjorde meg ør og varm og glede og forventning, gjør meg nå redd og kvalm. De etterlengtede bevegelsene i magen fra krabaten der inne som kjentes så betryggende og fantastiske ut gjør meg nå utrøstelig. Det er umulig å forklare hvordan tankene fungerer, og de også går i en evinnelig loop, der følelesregisteret sjangler fra optimisme, til realisme, helt ned til den dypeste og mest fortvilte pessimisme.

Jeg er trist, og jeg er sint. Livet er så urettferdig, og jeg blir dårlig av å lese om alle som kommer tilbake lykkelig fra sine ultralyder, der de har fått se en perfekt liten prins eller prinsesse. Samtidig blir jeg glad, og lettet, for at nettopp du slipper å kjenne på de følelsene jeg sitter med nå.

Svaret kommer i morgen. Kanskje. Trolig ikke før på mandag. 2 dager unnagjort, 3 dager igjen. Jo før denne berg og dalbane-turen ender, jo før kan jeg endelig begynne å puste igjen. Kanskje.
Så utrolig synd å høre om hvilken situasjon du er oppe i.. Sist svangerskap fikk vi beskjed på oul 18+0 at våres lille ikke ville overleve, mest sannsynlig ikke til fødsel og max et par dager etter fødsel. Våres lille hadde anencefali, og storehjernen manglet.. Det resulterte i svangerskapsavbrudd, og det var så sårt. Men for en stå-på-vilje vi har hatt for å bli gravide igjen. Så jeg vet hvordan det føles å ikke få den lykkelige ultralyden man trodde man skulle på. Denne gangen gruer jeg meg virkelig til oul, selv om vi fikk se at alt er fint på tul.. Og jeg ønsker deg masse lykke til, krysser fingrene for at du får det svaret du ønsker❤️
 
Så utrolig synd å høre om hvilken situasjon du er oppe i.. Sist svangerskap fikk vi beskjed på oul 18+0 at våres lille ikke ville overleve, mest sannsynlig ikke til fødsel og max et par dager etter fødsel. Våres lille hadde anencefali, og storehjernen manglet.. Det resulterte i svangerskapsavbrudd, og det var så sårt. Men for en stå-på-vilje vi har hatt for å bli gravide igjen. Så jeg vet hvordan det føles å ikke få den lykkelige ultralyden man trodde man skulle på. Denne gangen gruer jeg meg virkelig til oul, selv om vi fikk se at alt er fint på tul.. Og jeg ønsker deg masse lykke til, krysser fingrene for at du får det svaret du ønsker❤️
Jeg beklager så mye for at dere måtte gå igjennom det, det må ha vært helt fryktelig vanskelig. Jeg kan ikke engang begynne å se for meg alle følelsene man går igjennom i løpet av en sånn prosess.
Helt fantastisk å høre at dere er gravide igjen, det unner jeg dere virkelig <3 Jeg tror det blir noe av det vanskeligste for meg dersom det skulle ende med svangerskapsavbrudd her også, å skulle bli gravid igjen. Ønsket om et barn til vil jo være der like sterkt, men frykten for at noe skal være galt må være enorm. Dere er utrolig tøffe!
Det er vondt, men samtidig godt å lese historier som din, og vite at man ikke er alene om å få vonde beskjeder, og at man faktisk kommer seg videre etterpå.

Takk. I dag blir en lang dag, og kommer ikke til å tørre å gå vekk fra telefonen i det hele tatt. Håper så inderlig på et svar i dag, uansett utfall. Sånn at vi enten kan bruke helgen til å hente oss inn igjen etter en veldig, veldig anstrengende uke, eller (gud forby) bruke helgen på å forberede oss på hva vi må igjennom neste uke..
 
Jeg beklager så mye for at dere måtte gå igjennom det, det må ha vært helt fryktelig vanskelig. Jeg kan ikke engang begynne å se for meg alle følelsene man går igjennom i løpet av en sånn prosess.
Helt fantastisk å høre at dere er gravide igjen, det unner jeg dere virkelig <3 Jeg tror det blir noe av det vanskeligste for meg dersom det skulle ende med svangerskapsavbrudd her også, å skulle bli gravid igjen. Ønsket om et barn til vil jo være der like sterkt, men frykten for at noe skal være galt må være enorm. Dere er utrolig tøffe!
Det er vondt, men samtidig godt å lese historier som din, og vite at man ikke er alene om å få vonde beskjeder, og at man faktisk kommer seg videre etterpå.

Takk. I dag blir en lang dag, og kommer ikke til å tørre å gå vekk fra telefonen i det hele tatt. Håper så inderlig på et svar i dag, uansett utfall. Sånn at vi enten kan bruke helgen til å hente oss inn igjen etter en veldig, veldig anstrengende uke, eller (gud forby) bruke helgen på å forberede oss på hva vi må igjennom neste uke..
Å bli gravide igjen, var det som hjalp oss med å stable oss på bena igjen. Sårt og mye bekymringer dette svangerskapet, men samtidig er gleden så stor når vi får gode beskjeder.
Jeg håper dere får gode nyheter, for jeg unner ingen å gå igjennom dette..❤️
 
Får helt vondt av deg og denne ventingen. Tårer i øynene her :( Håper svaret kommer i dag og at det er et godt svar :) <3
 
Å bli gravide igjen, var det som hjalp oss med å stable oss på bena igjen. Sårt og mye bekymringer dette svangerskapet, men samtidig er gleden så stor når vi får gode beskjeder.
Jeg håper dere får gode nyheter, for jeg unner ingen å gå igjennom dette..❤️
Du har en helt fantastisk innstilling, og jeg kan bare håpe at jeg klarer å være halvparten så tøff som deg om jeg skulle havne i den samme situasjonen. Håper dere bare får gode beskjeder hele dette svangerskapet <3

Får helt vondt av deg og denne ventingen. Tårer i øynene her :( Håper svaret kommer i dag og at det er et godt svar :) <3
Søte deg <3
Ikke noe svar før helgen, så nå er det mandag som er den store dagen..
 
Dag 3: Ikke noe svar

Satt som på nåler hele dagen og ventet på telefonen fra Haukeland. Endte opp med to mini hjerteinfarkt da samboeren min ringte hjem for å sjekke hvordan det gikk, og om jeg hadde fått noe svar. Til slutt tok jeg mot til meg, og ringte selv til sykehuset. Snakket med en utrolig skjønn jordmor som dessverre kunne meddele at det ikke forelå noe svar på prøven enda. Hun sa også at det sjelden gikk så fort, men at svaret nok var på plass i løpet av mandagen.
Skuffet, men samtidig litt lettet var det ikke noe mer å gjøre enn å legge på, og omstille hjernen. Ok. Ikke noe svar før på mandag, en hel helg med denne vanvittige ventingen vil bare gjøre vondt verre. Derfor er nå ventemodusen pakket ned i en innbilt koffert, og jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på mannen og vesla.

Vi tok oss en liten tur ut i går, shoppet litt småting og kjøpte oss en is. Deretter reiste vi hjem og laget en skikkelig biffmiddag. Kjøpte til og med eplemost på polet som jeg kunne nyte i et finere glass. Etter vesla la seg satt jeg og mannen oppe og så litt på tv. Merker at han har trukket seg litt unna meg, og alt som skjer. Han prøver å være tøff, men jeg vet jo at rett under overflaten er han like uttafor som meg. Lar han bare være enn så lenge, det er jo ikke opp til meg å definere hvilken reaksjonsmåte som er "rett"...

Dag 4: Bursdag og sweet bliss

Min tur til å stå opp med vesla i dag, hun skal i barnebursdag med faren senere, så da regner jeg med at jeg benytter den tiden til å slappe av litt og hente meg litt inn. Håper kanskje vi kan få reist på IKEA å kjøpt et underskap til vasken på badet i dag. Vi skulle egentlig gjøre det etter ultralyden på mandag, men av naturlige årsaker så utgikk den handleturen..
 
Søndag og dagen før D-dagen, alle klær er vasket og brettet og lagt på plass. Hele huset er vasket og middager for den kommende uken er på plass og handlet inn. Vi forbereder oss på det verste i morgen, men prøver å ikke tenke for masse.

På denne tiden i morgen regner jeg med at ventetiden er overstått.


Det merkelige er å ikke glede seg over alle milepælene i svangerskapet. Jeg er endelig over halvveis, men føler ingen glede. Blir bare stresset. Jeg kjenner masse liv, og det er tydelig en veldig aktiv gutt der inne, men sparkene og bevegelsene gjør meg trist. Formen er god, jeg er lite kvalm og har egentlig masse energi - Men jeg bruker alle kreftene på å tenke og gruble. Jeg tør ikke glede meg til å kjøpe inn ting, jeg klarer ikke se på vogner og interiør, eller klær. De få tingene og bamsene som vi har fått til babyen er pakket ned i en liten veske og stuet inn i et skap, og voggen vi hadde tenkt å hente opp står fortsatt i boden.
Det er bare en uke siden vi var lykkelig uvitende, men den ene uken føles som en evighet. Det er rart hvordan livet plutselig stoppet opp.
 
Søndag og dagen før D-dagen, alle klær er vasket og brettet og lagt på plass. Hele huset er vasket og middager for den kommende uken er på plass og handlet inn. Vi forbereder oss på det verste i morgen, men prøver å ikke tenke for masse.

På denne tiden i morgen regner jeg med at ventetiden er overstått.


Det merkelige er å ikke glede seg over alle milepælene i svangerskapet. Jeg er endelig over halvveis, men føler ingen glede. Blir bare stresset. Jeg kjenner masse liv, og det er tydelig en veldig aktiv gutt der inne, men sparkene og bevegelsene gjør meg trist. Formen er god, jeg er lite kvalm og har egentlig masse energi - Men jeg bruker alle kreftene på å tenke og gruble. Jeg tør ikke glede meg til å kjøpe inn ting, jeg klarer ikke se på vogner og interiør, eller klær. De få tingene og bamsene som vi har fått til babyen er pakket ned i en liten veske og stuet inn i et skap, og voggen vi hadde tenkt å hente opp står fortsatt i boden.
Det er bare en uke siden vi var lykkelig uvitende, men den ene uken føles som en evighet. Det er rart hvordan livet plutselig stoppet opp.
Masse lykke til❤
 
Lykke til i morra! Jeg krysser fingre og tær!
Klem
Tusen takk <3

Tusen takk <3
Det varmer å vite at så mange er med meg i tankene..

I dag er den store dagen, og jeg føler meg latterlig rolig. Tror det er en slags innebygd mekanisme i kroppen min som gjør at når ting virkelig gjelder (eksamensdager, oppkjøring, ulykker) så stenger hodet mitt ute alt stress. Først i etterkant kommer reaksjonen på det jeg har opplevd..

Foruten om at hodet mitt er rolig, så kjenner jeg på kroppen at jeg er spent. Har vondt i magen, ingen matlyst og er generelt rastløs. Klokka 2, da skjer det uansett, selv om jeg håper at han har tid til å se på prøven og ringe før den tid..
 
Håper for deg ❤️❤️
 
Back
Topp