Litt frustrasjon

Jeg føler nesten jeg må ta det sorte fåret litt i forsvar her, for jeg kjenner meg selv litt igjen i det hele.... Jeg skal ikke skylde alt på mamma, men at jeg er preget av en litt for realistisk og jordnær mor, som alltid kom med de 'harde fakta' som svar på mine ungdomsdrømmer og ideer, er ikke til å stikke under en stol! :p Så når venner har trengt råd har jeg kanskje vært litt for realistisk, i et velmenende forsøk på å være åpen for også det verste utfallet, istedenfor å bare støtte, og overse det potensiellt negative.
Er dere gode venner så tåler hun kanskje å høre det; at du er klar over at ingenting er sikkert, men at du ville satt mest pris på en venninne som bare støttet og oppmuntret deg :) jeg har fått høre det, og det gikk bra! Jeg tåler det, så lenge jeg vet at mine venner vet at jeg egntlig bare ønsker dem godt! Og jeg prøver da hardt å være mer positiv, og å undertrykke behovet for å informere om alt det andre. Det kan jo nevnes at jeg nok ikke har 100% velutviklede antenner og at jeg syns mange sosiale situasjoner er vanskelige, noe jeg er klar over, men allikevel ikke kan trylle bort - uansett hvor mye jeg skulle ønske det gikk.

Nå vet jeg ikke om din venninne er som meg, men jeg følte jeg måtte vise en annen mulig vinkling...ikke alle er dårlige venner eller sjalu selv om de ikke alltid oppfører seg som forventet. Gode venner tar sånt opp med hverandre heller enn å bare droppe de uten forklaring :)

Jeg er også veldig realistisk, og kan fint ta på meg rollen som"drittsekk" når alle andre er superpositive til alt ;)

Men sånn du forklarer oppførselen til venninna di her får meg til å tenke at hun kanskje har noe som plager henne rundt konseptet graviditet.
Kanskje hun ikke kan få barn?
Kanskje hun har mistet barn sent selv?
Kanskje hun skulle ønske at hun var gravid selv?

Hvis noe av det er 100% utelukket, syns jeg du skal ta det opp med henne.

Jeg har fått diagnosen "uforklarlig ufrivillig barnløs" og har måttet si til flere av mine venninner at det har vært veldig sårt for meg å ikke høre om noe annet enn graviditeten deres når vi har møttes.
To av dem sluttet å prate med meg, resten har vært glade for at jeg har sagt fra, og et par har til og med sagt at de er takknemlige for å kunne snakke om vanlige ting dom fotball og sko med noen i svangerskapet ;)
 
Dårlig venninne rett og slett. Kanskje musunnelig
 
Jeg føler nesten jeg må ta det sorte fåret litt i forsvar her, for jeg kjenner meg selv litt igjen i det hele.... Jeg skal ikke skylde alt på mamma, men at jeg er preget av en litt for realistisk og jordnær mor, som alltid kom med de 'harde fakta' som svar på mine ungdomsdrømmer og ideer, er ikke til å stikke under en stol! :p Så når venner har trengt råd har jeg kanskje vært litt for realistisk, i et velmenende forsøk på å være åpen for også det verste utfallet, istedenfor å bare støtte, og overse det potensiellt negative.
Er dere gode venner så tåler hun kanskje å høre det; at du er klar over at ingenting er sikkert, men at du ville satt mest pris på en venninne som bare støttet og oppmuntret deg :) jeg har fått høre det, og det gikk bra! Jeg tåler det, så lenge jeg vet at mine venner vet at jeg egntlig bare ønsker dem godt! Og jeg prøver da hardt å være mer positiv, og å undertrykke behovet for å informere om alt det andre. Det kan jo nevnes at jeg nok ikke har 100% velutviklede antenner og at jeg syns mange sosiale situasjoner er vanskelige, noe jeg er klar over, men allikevel ikke kan trylle bort - uansett hvor mye jeg skulle ønske det gikk.

Nå vet jeg ikke om din venninne er som meg, men jeg følte jeg måtte vise en annen mulig vinkling...ikke alle er dårlige venner eller sjalu selv om de ikke alltid oppfører seg som forventet. Gode venner tar sånt opp med hverandre heller enn å bare droppe de uten forklaring :)
Takk for din synsvinkel i dette. Å være realistisk er helt klart en bra greie. Og jeg skjønner at hu egentlig kanskje mener det for mitt eget beste. Men jeg ble kanskje litt overraska og en smule såra. Jeg kommer garantert ikke til å droppe henne uten forklaring. Vi kommer til å treffes igjen.
 
Jeg er også veldig realistisk, og kan fint ta på meg rollen som"drittsekk" når alle andre er superpositive til alt ;)

Men sånn du forklarer oppførselen til venninna di her får meg til å tenke at hun kanskje har noe som plager henne rundt konseptet graviditet.
Kanskje hun ikke kan få barn?
Kanskje hun har mistet barn sent selv?
Kanskje hun skulle ønske at hun var gravid selv?

Hvis noe av det er 100% utelukket, syns jeg du skal ta det opp med henne.

Jeg har fått diagnosen "uforklarlig ufrivillig barnløs" og har måttet si til flere av mine venninner at det har vært veldig sårt for meg å ikke høre om noe annet enn graviditeten deres når vi har møttes.
To av dem sluttet å prate med meg, resten har vært glade for at jeg har sagt fra, og et par har til og med sagt at de er takknemlige for å kunne snakke om vanlige ting dom fotball og sko med noen i svangerskapet ;)

Jeg har tenkt på etter å ha fått tilbakemeldinger her at der kanskje kan være sjalusi lell, selv om jeg egentlig ikke tenkte det dagen etter...
Hun ville jo i utgangspunktet ikke at jeg skulle bli sammen med sambo heller. Jeg var kanskje den ene single venninna som ble med på alt...

Hun har ikke vært gravid og sier hun ikke vil bli det heller ( men det har jeg sagt også) hun er karriere kvinne som ikke vil ødelegge utviklingen i jobben sin.
 
Skal nevnes at det heller ikke er en god venninne jeg har vokst opp med men ei venninne jeg delte boplass med som gjorde at vi ble veldig godt kjent de årene vi bodde sammen. Men jeg ser på henne som ei venninne og kommer til å fortsette med det selv etter uttalelsene om at jeg kan miste babyn når som helst. <3
 
Jeg synes det er så mange som er så ufølsomme på dette, har flere eksempler selv også. Dette er jo veldig stort, jeg har aldri opplevd det før + at jeg har prøvd i 3 år. Og så har du noen som setter demper på den gleden med sånt. Helt greit at man må være klar over risken, men føler det er mer leger og jordmors oppgave å snakke om, ikke venninner. De man betror seg til tidlig bør hvertfall være støttende og heller glede seg med deg. Om det skjer noe får man ta det da. Noen har gitt meg følelsen av at det ikke er "ekte" før uke 12 og at det ikke er lov å glede seg liksom...Min beste venninne (heller ikke barn) himlet med øynene hver gang jeg hadde fortalt det til noen før uke 12. Sa det bare til aller nærmeste og jeg er som en åpen bok og elsker å dele. Hun er kontrollfreak og mener bastant at man skal vente til etter uke 12 med å si til noen. Hun spør heller ikke så mye om graviditeten- tror hun er sjalu for at hennes sambo ikke vil ha på flere år og hun har ønsket seg leeeenge. Men jeg blir jo såret for jeg har kjent henne hele livet og vil dele alt med henne.
 
Back
Topp