Litt av våres historie om hvordan lille knøtt ble til

En tråd i 'Våre dagbøker' startet av Lykke i September, 26 Mai 2015.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Lykke i September Gift med forumet Septemberlykke 2015

    Det var rundt 23 års bursdagen min at vi begynne å snakke om at vi skal finne en dato å prøve å bli en familie.
    Helt siden vi ble kjent har vi små snakket om oppdragelse, tanker, navn, utsyr osv ifht barn. Samboeren var på reise som vanlig ute i verden. Vi snakket om kvelden før jeg skulle legge meg (for han hadde forskjellige tidssoner ifht hvor han var). Han sa til meg at jeg måtte gå bort til kalenderen på veggen. Der skulle jeg bla opp til august. Og sa jeg skulle skrive opp "lage barn" på 18.august. Vi skulle hjem fra familieferie med hans familie i en leilighet de har i Bulgaria 14.august. Vi feriet bursdagen min ute på restaurant med mine venner og dems kjærester når samboeren kom hjem fra reise. Samboeren klarte ikke å holde kjeft, så han sa høyt: Vet dere hva vi har skrevet på kalenderen 18.aug? De andre gjettet og gjettet. Jeg sa at vi ikke skulle si det, men samboeren var så gira. Han sa: det er noe vi skal. Bestevenninna mi så på meg og ropte ut: lage barn? Og vi klarte ikke å holde oss. Så sa samboeren hennes og henne at de da også skulle prøve på det, det hørtes ut som en plan sa hennes kjæreste.

    Samboeren hadde en tøff sommer på jobb den sommeren med dårlig miljø som gikk inn på han. Jeg presset han til å fortelle meg om hvordan han har det. Det hjalp for han og humøret steg til det positive.
    Så kom ferien og den gikk ikke akkurat som vi trodde. Verden til samboeren raste sammen igjen.. Moren til samboeren er kjærlighetsdreper, hun lagde problemer mellom meg og samboeren. Vi alle kranglet på ferien (moren og barna, samboeren og jeg, moren og jeg, moren og samboeren). Da vi kom hjem var vi ikke klar for noe baby. Så jeg sluttet ikke på p-pilla. Vi holdt oss mye inne i leiligheten, samboeren spilte på pcen hele tia og jeg styra med mitt. Jeg bestemte meg for å komme meg ut litt, den høsten. Vi var vant til å henge sammen hele tia siden vi ble sammen, var med hverandre til hverandres venner og familie, var bare sammen oss to osv. Jeg reiste bort til familien min som bort sprett. 1 lang helg i Haugesund, 1 langhelg i Alta, 1 helg hos mamma (som bor 15 min fra oss), hang mye med venner osv. Jobbet mye ekstra. Bestefaren min døde og jeg reiste nordover og ble der en lang helg ifht begravelsen. Planla november ferie med mamma i syden. Samboeren ble litt sjalu og sur for at jeg skulle til syden uten han. Han spurte om å bli med, men jeg sa at han er ute i verden og opplever den hele året rundt og at det nå er min tur. Samboeren kjørte meg til og fra når jeg skulle ut å reise med fly.

    Tiden for forholdet vårt hadde snudd og vi hadde det bra igjen. Samboeren hadde brukt tia mens jeg var bortreist til å tenke og savne meg. Han var ikke vant til at jeg var bortreist, fordi det er alltid han som er borte på jobbreiser i Norge og resten av verden.
    Jeg hadde akkurat hatt mensen og tatt pilla for dag 2 alt. Det var dagen før jeg reiste til syden med mamma. Han sa til meg: du jeg har tenkt på en ting. Jeg skjønte med en gang hva han skulle si, det blinka BABY med neonlys i huet mitt. Jeg kjente meg klar igjen. Han sa: jeg tenkte på dette med baby, vi skulle ikke ha prøvd igjen? Vi har holdt sammen selv om dette har hvert en tung tid i ferien og etter. Jeg ser at kjærligheten våres er sterk.
    Så vi ble enige om at jeg bare skulle droppe resten av p-pillene. OG JEG VET DET ER FEIL Å STOPPE SÅNN MIDT I ET BRETT. Men det var det som var riktig for oss der og da. Jeg reiste til syden 23.nov og tankene svimret rundt. Mamma snakket mye om baby og sånne ting og jeg bare jatta med. Hun viste jo ikke om det avsluttende pillebrettet.
    Den mnd fikk jeg negativ graviditetstest. Men det var vel ikke så rart etter å ha hvert bortreist da jeg hadde eggløsningstid. Mensen kom 14.des 2 dager etter forventet. Men jeg vet ikke syklusen min sia jeg har gått på p-piller og p-stav i alle år.

    Jeg hadde vondt i knær, var klam i hender og føtter på natt og noen andre symptomer rett før nyttårsaften. Tok eggløsningstester i 5-6 dager som var negative, så da drakk jeg på nytt årsaften. Tenkte da kan jeg ikke ha eggløsning eller være gravid enda. 1.nytt årsdag gråt jeg av Børning filmen. Jeg begynte å tenke litt for meg selv at kanskje jeg er gravid. Ble ikke kvalm osv. Så tenkte jeg at jeg bare skal vente på mensen som skulle komme rundt 12-14.jan. Samboeren kommenterte flere dager med litt kødd om at jeg er gravid ifht at han har merka symptomer. Samboeren var bortreist igjen. Han var i Canada. Mensen kom ikke, jeg tok en test 14.jan og den ble positiv før avlesningsstreken kom opp. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle reagere, satt der bare å så på den. Jeg har endometriose, så viste at sjansen for å bli gravid var minimal og at jeg har stor sjanse for spontanabort. Viste også at gynekologen min hadde sagt at om vi ikke ble gravide fra dagen vi begynte å prøve og i 6mnd fra da så skulle vi få hjelp i form av prøverør osv. Jeg tok bilde av testen i tilfelle svaret skulle bli borte.. Samboeren skjønte ikke hvorfor jeg ringte han hele tia og maste om at han måtte komme hjem. Jeg sa ingenting om graviditeten. I løpe av torsdag kjøpte jeg nøytrale babyklær med tekster: i love my dad and mum osv. Pakket inn graviditetstesten skrev nr 1 på utsiden, pakket inn baby klærne og skrev nr 2 på utsiden, pakket inn 2 gaver til til samboeren og skrev nr 3 og nr 4 på de. Satt de på stuebordet.
    Lørdag formiddag kom han hjem. Han satt seg ned med gavene. Skjønte ikke hvorfor han skulle få gaver, det er jo alltid han som har gaver til meg når han kommer hjem fra reiser. Han åpnet opp graviditstest pakken. Satt å så på den, helt stille. Så spurte han: Hva skal jeg med denne? Skal vi ta test? Er den positiv? Så sa jeg JA og han omfanget meg med masse masse kyss.
     
  2. Lykke i September Gift med forumet Septemberlykke 2015

    Vi fortalte det til tanta mi og tanta til samboeren. Så fortalte vi det til ei venninne og samboeren som var innom hos oss før vi skulle opp til dem for å stå på slalom og snowboard, den lørdagen samboeren kom hjem. Så fortalte vi det til bestevenninna mi og samboeren.

    Vi fikk time til tidlig ul pga at begge har tvillinger i familien, jeg viste ikke syklusen min og at jeg var bekymret for at det bare var utviklet en fosterpose uten baby i. Uka før tidlig ul hadde jeg nattevakter igjen, ble dårlig og blødde i 3 dager etterpå. Når vi kom på tidlig ul så så vi et foster som hadde et hjerte som banket. Jeg ble veldig lettet!!

    Samtidig så kom det opp på jobb i slutten av februar/ begynnelsen av mars at det blir kraftig nedbemanning pga kraftig underskudd på penger, type 45 mill tror jeg det var. Og at jeg står i fare for å miste jobben. Jeg gikk inn i hylgråt og enda mer deppa. Og at man ikke får vite mer før 1.mai da oppsigelsene blir sendt ut i posten. Vi drev midt i huskjøp og ente opp med rekkehus.

    21.april var det oul. Vi kom litt seint pga at det var stillestående kø. Hadde regnet med kø og at vi skulle møte opp i god tid. Men siden vi sto fast i kø i over 1 time på en strekning som ville ta oss 18-20 min til vanlig, så ble vi forsinka. Jeg ringte underveis og fortalte hvordan det lå ann. Når vi kom inn på oul så var det 2 damer der. De sa ikke hvem de var. Men jeg kan tenke meg at de var jordmødre og at hu ene var på opplæring. Vi snakket litt først. Så skulle jeg legge meg ned på benken. Babyen lå visst med rompa og beina ned mot blæra mi og lå ganske rolig. Tiltross for at jeg hadde spist sjokolade og litt chips i bilen på vei til oul. Jeg sa med en gang at jeg ville vite kjønnet. Og saboeren sa vi fikk gjette en siste gang om hvilket kjønn det er. Jeg tippet jente og han tippet gutt. (Før tippet begge gutt, så byttet samboeren over til jente, så byttet jeg over til jente når jeg begynte å få jente følelse.) Hun ene bevegde rundt på denne proben og sjekka alt det hu skulle sjekke. Jeg kjente tårene kom når vi så alt alt sto så bra til med babyen. Så sa hun dama med proben at jeg måtte gå å tisse for å se videre på babyen fordi blæra var så full. Da stoppet tårene mine. Kom tilbake og babyen lå fortsatt ca likt. Babyen viste hånda si med alle ledd og alt, hun dama som ikke brukte proben sa at: der hadde du fått et fint bilde. Hun med proben sa: men det er ikke i profil. Så sa tok hun ikke bildet. Jeg kjente jeg at jeg ble skuffa. Så videre så sa hun med proben at vi måtte gå ut i 30 min for å spise, drikke og gå rundt litt for å få babyen til å bevege seg mer så hun fikk sjekket det siste. Vi fikk skrevet ut bilder, 3 stk som nesten var helt like av babyen i profil. Vi gjøre det. Og når vi kom tilbake så prøvde vi igjen. Men da hadde babyen snudd seg slik at babyen lå i en vanskelig stilling. Men til syven og sist så fikk hun tatt alle målingene hu skulle. Så skulle hu til å avslutte og vi spurte om kjønn. Hun sa hun hadde sett kjønnet en gang mens vi holdt på og prøvde å se en gang til. Da så vi det fra siden, hun sa det er ikke noe som stikker ut og at det er helt rett. Så hun sa det er jente. Vi spurte om hun var helt sikker og da sa hun at det er jente. Jeg roet meg da med at det ble jente. Og samboeren sa da etter å ha hvert stille i 1 min: da blir jeg omringet av jenter jeg da. Sia vi har jentekatt og skal beholde den ene jente kattungen vi har hjemme. Vi gikk ned og skulle ut. Men jeg måtte kjøpe en rosa kos med bamse på som var på sykehuskiosken. Så kjøpte vi gardiner som jeg hadde hvert å sett på på princess. Samboeren var helt rar etter oul. Han kjørte forbi avkjøringene vi skulle kjøre av, hørte ikke når jeg snakka of spurte hva jeg sa 5 min seinere osv. Var litt morsomt.

    1.mai kom og jeg gruet meg til å gå i postkassa hver dag som gikk. Og ingen brev kom de første dagene. MEN så kom hente lapp fra post i butikk og den var fra min jobb. Jeg drøyde 5 dager før jeg turte å hente den ut og venta 1 dag med å åpne den. Var så redd. Der var brevet med innkalling til møte med persjonalrådgiver og sjefen til min sjef. Det sto at jeg burde ha med meg en fra forbund jeg er medlem av eller advokat. Tok med meg min kontakt person i forbudet mitt og møtte opp. Jeg mistet mest sansynlig min faste jobb, men de kan mest sannsynlig gi meg en helgestilling tilbake. Går jo da kraftig ned i lønn, men samtidig får jeg beholde anisiteten min på jobb og kan søke økning av stilling igjen. Om jeg får skriftlig beskjed med oppsigelse 1.juni, så går jeg da av i min jobb 1.sep. Men jeg går i permisjon 30.aug, så dette vil akkurat lappe over hverandre. Så da er min økonomi reddet dette året. Og om jeg får den helgestilling så er den min fra den datoen jeg mister den andre stillingen, så da blir jeg permitert fra helgestillingen når jeg skal ut i permisjon og vil da ha en jobb å komme tilbake til.
     
    Last edited: 28 Apr 2016
  3. Lykke i September Gift med forumet Septemberlykke 2015

    Tiden går så fort og jeg har helg glemt å oppdatere her..
    Siden siste har vi hvert på ul hos gynekologen min, der fikk vi god behandling som vanlig :) Hun gikk nøye igjennom for å forklare oss. Og vi fikk se at det virkelig er ei jente i magen. Tissen var hjerteformet og hadde ingen utstikker.. :p Vi fikk vite at hun ligger litt over gjennomsnittet i kg, hun veide da 1650g. Etter denne timen gikk jeg bare å smilte. Deilig å bli behandlet ordentlig. :)
    Vi har også fått i hus vogn, badebalje, stellematte, leker, litt mer klær, seng, sengehimmel, nattlampe, taklampe, vippestol, madrass til kurven og mer... Så deilig å få ting på plass :) Nå mangler vi noen få ting bare ;) Vi har også malt tripp trapp stolen og begynt å male rommet. Så nå mangler vi å male ferdig rommet og male senga.
    Vi har også kommet mer i orden etter flyttinga, men enda ikke ferdig.
    Så i forje uke var vi på ny ul pga morkake plassering. Da fikk vi vite at hun er ca 2 kg stor så hun følger kurven sin og at hun da lå i seteleie. Samt at morkaka nå lå lenger opp og det nå ikke er fare for keisersnitt, jeg ble så glad. Vi fikk ingen bilder siden det var vanskelig pga plass. Nå må vi følge med på leie fremover. Jordmor sa at det ikke er noe stress før en mnd før termin. Om hun da ikke ligger i hodeleie så må vi inn på sjekk på sykehuset og prøve å snu henne. Håper virkelig at hun legger seg i hodeleie fordi jeg vil virkelig ikke på sånn snu time og jeg vil virkelig ikke føde når hun ligger i seteleie. Dette er jo bare små ting ifht andre, men det bekymrer meg for det..
     
  4. Lykke i September Gift med forumet Septemberlykke 2015

    Lenge siden sist.
    Deler litt tanker nå..

    En uke til permisjon..
    Jaja, det blir ikke så stor forskjell tror jeg. Jeg går jo alt hjemme, sykemeldt. Men blir rart å gå inn i mammapermisjon..
    Å bli mamma har alltid hvert et ønske, men har de siste årene tenkt at det er ingen selvfølge. Fikk vite at jeg har Endometriose da jeg var 16 år. Da fant jeg fort ut at jeg har mindre sjanse enn andre for å bli gravid og sjansen for å miste er større. 30% sjanse for å være barnløs. Så vi fikk høre av gynekologen min at vi skal få hjelp etter å ha prøvd i 6mnd om jeg ikke blir gravid. Hjelp i form av hormoner og prøverør.
    Så når tiden var der så var vi forbredt på at dette ville ta lang tid. Men så skjedde det som vi ikke forventet. Gravid på første forsøk!!! Og spiren sitter fortsatt (36 +4 i dag)!!! Nå ligger jeg her å tenker på hvor heldig vi er. Jeg får faktisk lov å bli mamma og jeg skal snart ut i noe som kalles mammapermisjon.. Og han skal få bli pappa og ut i sin permisjon når den tid kommer. Helt utrolig!
     
  5. Hmmmmmm Elsker forumet Septemberlykke 2015

    Ja tenk, vi skal joine mammaklubben! Jeg har ikke endometriose men mistet to ganger før den satt så jeg tok det absolutt ikke for gitt at jeg noen gang skulle få kalle meg selv for mamma. Og her sitter vi nå.... Det er rett og slett et herlig mirakel! Og vi har så kort tid igjen selv om dagene går ekstremt sakte nå på slutten :) :)
     
  6. Lykke i September Gift med forumet Septemberlykke 2015

    Ja, det blir helt utrolig! Man kan ikke ta noe for gitt, men jaggu er vi der og straks i mål! Snakket i går med en som snart skal bli pappa, de har prøvd i 14 år, til og med med prøverør. Så ga de opp og der vokser det nå en spire. Ja, et herlig mirakel :) Ja, går saktere nå....
     
    • Liker Liker x 1
  7. Lykke i September Gift med forumet Septemberlykke 2015

    Vi kom hjem i kveld og det var deilig :) Lillemor ble ammet og tester nå ut kurven sin i stua <3

    Min historie (fryktelig lang tekst) :
    Jeg går tilbake så langt som lørdag 29.aug. Jeg hadde hvert alene hjemme hele uka og samboeren skulle komme hjem med fly fra Alta denne dagen, han hadde hvert på reise for jobben. Jeg har ikke hvert engstelig for at han ikke skulle rekke fødselen selv om han reiste mens jeg var høygravid. Men når han ikke fikk fly denne dagen pga lite avganger, så slo angsten seg inn. Jeg tørte faktisk ikke å gå til butikken en gang, sånn i tilfelle det ville sette i gang fødselen... Men han fikk fly søndagsmorgen 30.aug. Samme kveld kom sterke kynnere (har hatt vanlige kynnere hele sommeren). De holdt meg våken hele natta. Det var 6-7 kynnere på 10 min. Kontakta føden og de ville ha meg inn for sjekk. Så vi var inne på sjekk 31.aug(dagen da permisjonen begynte) på morgenkvisten. Ctg'en viste lite aktivitet med litt høy puls av lillemor. Skulle ligge med den i 20 min, men jeg måtte ligge med den i 2 timer. Jm konstanterte litt åpning. Til slutt godkjente legen ctg'en og jm tilbøy oss å reise hjem eller å bli. Vi valgte å reise hjem. Når vi kom hjem så opplevde jeg at slimproppen hadde begynt å gå. Kynnerne hadde roet seg helt ned på mandagskvelden. Og vi som endelig var klare for fødsel, sånn i hodet vårt.
    Søndag kveld 13.sep kom de sterke kynnerne tilbake.. Ble bare små dupping av med søvn mellom takene for meg. Utover mandagen tok de seg mer opp. Samboeren var lei av å vente, så han kom hjem med happy meal (som inneholdt en barbie dukke). Han hadde kjøpt den som et siste forsøk på å få fødselen igang. Ble ingen søvn på meg den natta. Vondere tak. Måtte bare stå opp og ut i stua. Begynte med oppkast og tak som kom oftere. Ringte føden på tirsdags morgen og de ba oss komme inn på en sjekk. De hadde det fult, så ble lenge venting med ctg'en på. Den viste ikke kynnere, men rier. Men var for lite åpning. Så vi dro hjem. De vonde takene fortsatte... På ettermiddagen hadde jeg fått nok. De var helt ekstreme, var 4-7min mellom riene. Orka ikke å ligge eller sitte og kroppen var sliten. Hadde lenge slitt med ektreme nedpress. Ringte føden igjen og vi skulle komme inn for en ny sjekk. Jm så at takene var oftere nå enn på sist ctg. Så hun tok av ctg'en for så å sjekke ut åpningen. 4cm! Så da fikk jeg tilbud om klyx. Så gikk mer av slimproppen og begynte å blø. Så skulle vi inn på fødestue. Fortsatt problemer med å sitte og ligge, forsåvidt å stå også. Syke smerter i ryggen, magen og rompa + nedpress. Jm sjekka meg igjen, 4-5cm. Begynte å puste lystgas. Følte ikke at det funka. Hadde rier uten pause. Sa til slutt at jeg måtte ha noe annet. Vi var enstemte om epidural. Da jeg skulle få den sto samboeren foran meg og holdt meg fast, siden jeg ikke hadde pauser i riene. Han så nåla ble stukket rett inn i ryggen min og han ble likbleik. Rett før han svimte av. Han ble plassert i en lenestol. Han kom seg og kom seg opp av stolen igjen.
    Så ble livet mye lettere for meg! Epiduralen fungerte som den skulle og jeg fikk pauser mellom riene. Nå gikk jeg rundt på avdelingen og på føderommet. Spiste noen kjeks og drakk drikke. Pusta lystgas innimellom. Nå kunne jeg både ligge og sitte også. Så la meg ned litt. Mens jeg pusta lystgas gikk vannet. Jm sjekka meg. Nesten 10cm. Så jm skulle ta seg litt mat og så skulle jeg ringe på når jeg kjente det pressa på slik at jeg måtte trykke. Like etterpå så måtte jeg det. Jeg skulle begynne å presse litt, så skulle jeg presse for fult (tok 45min til sammen). Jm begynte å ta i mot lillemor og spurte om jeg ville fortsette å ta henne i mot. Så det gjorde jeg. Fødte 16.sep kl.04.18. Og det gjorde fødselen så spesiell for min del, samboeren sin også. Ingen rifter. Dusja, spiste, amma osv. Så var det opp på barsel. Vi la oss med en gang for å sove. Datteren vår var så kvalm, ikke bare brakk seg, men gulpa og kastet opp også. Hun stoppa å puste, ble blå på lepper og ansiktet og øynene rulla, skjedde 2 ganger. Jeg fikk henne til hektene mens samberen fikk tak i jm. Det ble vurdert suging, men ble avventa og så ikke gjort. Frøkna vår var kvalm hele den dagen. Og fikk ikke ammet mer.. Fra kvelden av fikk hun mm på kopp som jeg hadde håndmelka. Fra dagen, dagen etter så pumpa jeg meg 1 gang siden jeg var så sliten. Så begynte vi med amming igjen. Hun er mye mindre kvalm nå, men fortsatt kvalm. Vi reiste hjem fredag kveld.
     

Del denne siden