Lille marsvins lille verden:)

Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av og nyte graviditeten? Jeg mener, nå var vi på UL i uke 12 og alt var strålende. Så kom jula med influensa, og nå er jeg like bekymret igjen.
Jeg har forsåvidt ikke hatt særlig feber, det har vært mest slim og hoste. Jeg har prøvd å si til meg selv at knøttet sikkert har det bra, bortsett fra jevnlige jordskjelv i leiligheten. Og man må da kunne gå ut fra at mødre med hoste har fått friske barn tidligere:)

Men jeg har jo ikke merket livstegn ennå. Eller.. Jeg vet jo ikke hvordan det skal føles, så jeg kan jo ikke si for sikkert om det er luft eller spark. Så nå venter jeg igjen på å få bevis på at det er liv i krabaten. Den ordinære ultralyden er 31. jan, så jeg skal prøve å holde ut til det. For mest sannsynlig er det bare jeg som er hysterisk igjen. Akkurat som før UL i uke 12.

Nå har jeg ikke så mange symptomer for tiden heller, og det hjelper jo heller ikke på bekymringene. Men jeg blir fortsatt kvalm om jeg ikke spiser ofte nok. Og jeg er som oftest sulten hele tiden.. For tiden veldig lyst på lakris og saftis, men prøver å begrense meg litt.

Etter over en uke i joggebukse og morgenkåpe måtte jeg trekke i jobbklær igjen i dag. Og magen stikker altså fram. Hvor kom du fra, tenkte jeg. Nå skal det sies at jeg ikke akkurat har flat mage fra før, så jeg har ikke sett SÅ mye forandring hittil. Men når klærne kom på i dag, så synes jeg faktisk den så ganske så rund ut, ikke bare overspist liksom. En hyggelig overraskelse:) *se ned en gang til* Joda, den er der fortsatt.
 
Jeg er like langt på vei som deg, og har heller ikke merket antydninger til liv. Ikke har jeg noe som kan minne om bulk på magen heller. Var hos legen pga noe annet idag, hun sa at det var helt normalt at førstegangs ikke merket noe før rundt uke 20. Og hun kunne kjenne at livmoren min var forstørret selv om jeg ikke gjør det;) jeg fikk henne til å lytte etter fosterlyden selv om hun advarte mot at det var for tidlig. Men vi fant den på første forsøk:) så stol på meg, det ER liv der selv om vi ikke merker noe til det ennå! Ser vi har ordinær ul på samme dag også, det blir spennende;)
 
Godt å høre du har hatt en fin jul til tross for sykdom, og at dere koste dere med å fortelle den store nyheten til familien :)
I forhold til livet i magen har jeg det litt på samme måten som deg.. Var i 7.himmel etter ultralyd i romjula, men når den følelsen går over er jeg igjen der at jeg blir redd og engstelig.. Nå engster jeg meg litt i forhold til ferien vi skal på om under en uke.. Er jo mye man bør holde seg unna av både matvarer, aktiviteter og annet som gravid, og jeg håper bare jeg klarer å huske på alt 24/7..
Det går jo som regel bra, men det dumme med meg er at jeg gjerne har en tendens til å fokusere på det som potensielt kan gå galt.. ingen egenskap jeg er veldig glad for å ha, akkurat, men er jo oppmerksom på den, og har blitt flinkere til å gjenkjenne mønsteret og "bryte ut av spiralen" før jeg dras for langt inn. Så blir bare flinkere og flinkere til å klare å senke skuldrene og roe ned den negative hjerneaktiviteten..

Ha,ha, mannen er borte på jobb, og jeg sover da alene. I mårrest ble jeg liggende og slumre litt etter at klokken hadde ringt, og kjente da plutselig "ett eller annet" i nedre mageregion. Var liksom litt sånn "sommerfuglfølelse" eller "små bobler i magen" - akkurat slik som man hører de første bevegelsene blir beskrevet som. Jeg ble bare liggende og kjenne etter flere slike bevegelser, og kjente meg varm i hjertet og SÅ lykkelig for at jeg kanskje hadde kjent liv selv om det var tidlig.. Jada, hehe, den følelsen varte helt til jeg slapp en skikkelig brakfjert.. da måtte jeg le høyt for meg selv.. joda, var nok den som lagde både bobling og sommerfugl-følelse.. Reka beveger seg som bare det, det har vi nemlig sett.. men tviler på at jeg blir å kjenne noe som helst på enda en stund :)

Ønsker deg en fortreffelig fredag og det samme for helga. Leser innleggene dine jevnlig, og syns du skriver veldig bra!
 
Fornuften min sier jo at alt står bra til. Det er bare den der lille stemmen som kommer innimellom og sier "enn hvis..." som plager meg litt. Nå har jeg nedtelling til UL, så jeg kan få bekreftet at alt er i orden. Slutte helt å bekymre meg gjør jeg vel ikke før ungen er her, og da er det vel bare resten av livet med bekymringer å se fram til;)

CC, takk for dagens gode latter. Den trengte jeg:)
Ferien deres kommer nok til å gå bra, tror du kommer langt med sunn fornuft. Og håndsprit. Hører iallefall herlig ut å komme seg bort fra vinter-Norge noen uker.
God helg til dere også
 

Da har vi hatt en liten miniferie i London, og det var absolutt å anbefale. Utrolig godt å bare komme seg bort fra hverdagen noen dager. Jeg ladet opp til ferien med influensa, så formen var litt redusert da vi dro. Energien var ikke helt på topp, men nå vet jeg jo ikke om det er sykdom eller Lille som er skyld i det da:)

 Har fortsatt ikke særlig mye symptomer, men kjenner jeg blir fort sliten. Og sulten. Kjente også at bekkenet ga streng beskjed om å roe ned når vi hadde gått lenge nok. Og sannelig kom det en bølge med hormoner under turen også. Da flyet lettet fra Værnes, begynte plutselig tårene å trille. Stakkar pusekatten som skulle være hjemme alene i 4 dager! (Selv om hun skulle få kos og selskap flere ganger daglig av bestefar, så måtte hun jo sove alene i huset om natta..) Og en dag vi gikk rundt i Camden, var jeg så sliten at jeg sto midt i gata og snufset. Stakkar samboeren, som trodde det var noe fryktelig galt. «Neida, jeg er bare sliten. Det gjør vondt når jeg står, vondt når jeg går, og sannelig er det vondt når jeg sitter også!» Så da fikk jeg beskjed om at nå skulle vi sette oss og spise og hvile litt. Og selvfølgelig hjalp det.

Shoppingen var interessant. Prøvde noen bukser i starten, men det ga jeg fort opp. Enten var passformen bra, bortsett fra for trang i midjen, eller de passet i midjen og så ut som telt videre nedover. Magen har tydeligvis vokst, og trives ikke i vanlige bukser lenger. Men jeg fikk kjøpt meg noen kjoler, topper og cardigans da. Og kåpe. *kremt* Og 4 par sko/støvletter..

Hadde fått beskjed på forhånd av bestemor at vi kunne kjøpe med barneklær for et visst beløp, både til mine to tanteunger og til mini. Ble ikke så mye til mini da, siden jeg synes det er litt tidlig. Ikke vet vi kjønnet heller..  Kjøpte en nøytral høstdress og et liten «startpakke»:) Mamma beordret meg til å kjøpe med en kjole for henne, så liten som overhodet mulig. Hun er nemlig overbevist om at det blir en jente. Så jeg fant en liten prinsessekjole. Veldig gøy, men fortsatt litt uvirkelig at det er til vår unge. Skal bli fint med UL igjen, så vi får en påminnelse om at det er noen der:)

 
Nå er det en stund siden jeg har oppdatert her ser jeg. Bruker mest denne tråden som en dagbok til meg selv, greit å ha alle de merkelige tankene på et sted:)

Jeg synes å ha merket mye mer liv i det siste. Har faktisk kjent noe fra utsiden også de siste dagene. Men jeg har liksom sagt til meg selv at jeg kjenner det jo tross alt fra innsiden også, og at det sikkert er derfor jeg synes jeg merker det utenpå. Den lille stemmen som sier at det sikkert bare er innbilning har heldigvis roet seg.
 
På søndag morgen lå vi bare i senga og skravlet. Kjente det var veldig til aktivitet der inne, og pappan er alltid så redd for å være hardhendt. Han stryker bare fort og forsiktig over magen, og plasserer deretter hånden et eller annet sted laaangt unna livmoren. Så jeg tok hånden hans og viste at han måtte klemme litt hardere. Og at det ikke gjorde vondt for meg, og at den lille ganske sikkert ikke tar skade av litt forsiktig trykking. Så han fikk faktisk kjenne at det var noe der inne, ikke bare oppblåst mage. Skulle sett ansiktet du:)

Etter en stund kjente han plutselig et dunk. Og jeg kjente det godt jeg også. Vanskelig følelse å forklare, men det dunker skikkelig og kiler samtidig. Jeg hadde ikke sett for meg at vi skulle kunne kjenne noe fra utsiden så tidlig, men hyggelig er det jo:) Tror jeg snakker for oss begge der, for i går kveld fikk jeg en hånd på magen og beskjed om at "du kan bare legge deg og sove du, vi er opptatt her"

I morgen er det ultralyd, og vi gleder oss veldig. Litt spente, man vet jo tross alt ikke resultatet før undersøkelsen er i gang. Men jeg har en god magefølelse:)
Etterpå skal jeg fortelle om graviditeten til sjefen, gleder meg ikke like mye til det da. Vet jo at alt ordner seg, men jeg hadde liksom ikke planlagt å bli gravid så fort etter ansettelsen:) Føles litt som jeg bare ventet på fast ansettelse for å kunne bli gravid. Men men, sånn kan det gå.
 
Trodde aldri klokka skulle bli 12.45 i dag. Merket tydelige tegn på stressmage, men nå som vi er ferdige begynner den å roe seg igjen:)

Alt var perfekt, bortsett fra hjertet, som lille absolutt ikke ville vise fram. Eneste jordmor fikk se da hun skulle til å sjekke, var ryggen. Og det kom ikke på tale å snu seg heller. (Er det min stahet som har gått i arv tro?) Så jeg fikk ny time neste torsdag.Fikk sjekket hjertet også under privat ul i uke 12, så vi vet jo at alt var i orden da. Men greit å sjekke igjen, og man takker da ikke nei til en ekstra UL:)

Jordmor synes bestemt det måtte være en gutt, og flyttet terminen til 6. juli. Altså 3 dager tilbake. Tror hun sa noe sånt som at leggbeinet tilsa 3. juli, men hodemålet sa 6. juli. Kommer vel til å gå noen dager over uansett, så da er det vel hun som får mest rett til slutt;)
Samma det, alt ser bra ut. Og når vi bare får sjekket hjertekammerene neste uke, og kanskje en dobbelt-dobbeltsjekk på kjønnet, så er alt friskmeldt og vi kan bare glede oss til sommerenemoticon
 
Trodde aldri klokka skulle bli 12.45 i dag. Merket tydelige tegn på stressmage, men nå som vi er ferdige begynner den å roe seg igjen:)

Alt var perfekt, bortsett fra hjertet, som lille absolutt ikke ville vise fram. Eneste jordmor fikk se da hun skulle til å sjekke, var ryggen. Og det kom ikke på tale å snu seg heller. (Er det min stahet som har gått i arv tro?) Så jeg fikk ny time neste torsdag.Fikk sjekket hjertet også under privat ul i uke 12, så vi vet jo at alt var i orden da. Men greit å sjekke igjen, og man takker da ikke nei til en ekstra UL:)

Jordmor synes bestemt det måtte være en gutt, og flyttet terminen til 6. juli. Altså 3 dager tilbake. Tror hun sa noe sånt som at leggbeinet tilsa 3. juli, men hodemålet sa 6. juli. Kommer vel til å gå noen dager over uansett, så da er det vel hun som får mest rett til slutt;)
Samma det, alt ser bra ut. Og når vi bare får sjekket hjertekammerene neste uke, og kanskje en dobbelt-dobbeltsjekk på kjønnet, så er alt friskmeldt og vi kan bare glede oss til sommerenemoticon
 
Så artig. :)
Og fint med en ekstra UL. :)
 
Bra at alt annet var fint da:( hjerte er nok fint det og men kos med en extra ul:) grætis med gutt:)
 
Plutselig går ukene så fryktelig fort! Om en uke er jeg faktisk halvveis.
Fredag om 18 uker skal jeg ut i permisjon. ATTEN uker!

Kjenner faktisk jeg blir litt småstresset av tanken, tror jeg har fått et snev av redebygging. Vi har rommet klart, iallefall delvis.. Det er riktignok lyst lilla med blondegardiner, dobbeltseng og en del rot. Og katten tror det er hennes rom. Men det er der:) Han kommer til å bo på vårt soverom i starten, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg stresser med å pusse opp rommet. Eller at taklistene på stua MÅ males før juli.

Og nå vil jeg ha ny bil. Ikke nybil da, men en annen enn den vi har nå. Barnevennlig nok den, men i går datt dørhåndtaket på sjåførdøra av. Den på utsiden.. Og låsesylinderen på samme dør er utslitt. Kombinert med vissheten om at en del av eksosanlegget må skiftes, og at EU-kontrollen må tas denne mnd, har fått vektskålen min til å tippe over til at vi er klar for ny bil og dermed mer lån. Blah, jeg liker virkelig ikke tanken på det. Gøy å se at penger kommer inn på konto, ikke like gøy når de forsvinner ut igjen.

Og forresten begynner jeg sikkert å grine hvis vi leverer bilen til vraking. Jeg jobber på et sted som faktisk tar imot vrakbiler, så dette kan bli vanskelig. Jeg har alltid hatt et nært forhold til bilene mine, selv om jeg er veldig klar for å kvitte meg med dem, så er det fryktelig trist å gi dem dødsdommen. Med den ekstra hormondosen jeg har for tiden, kan dette bli interessant.

Forleden dag mens jeg kjørte bil, hørte jeg Nicki Minaj med Super Bass og begynte å gråte. For jeg kom plutselig på en youtube-video med en liten jente som sang denne. Hun fikk komme på Ellen DeGeneres-show og fremføre sangen. Og selvfølgelig fikk hun møte artisten, og ble hoppende glad. Og jeg ble så rørt av tanken på hvor glad hun ble. Så jeg satt i bilen og hulket og tørket tårer. Ah, er ikke livet som gravid herlig:)
 
Så korslig å lese om dagene dine :) Godt å høre det er flere med gråteproblemer. Her sipper jeg over den minste ting. sanger, filmer, reklamer og lignende. Håper alt fortsatt er bra med nurket ditt :)
 

Minien har det strålende, iallefall om man skal gå etter aktivitetsnivået hans. Full fres hele arbeidsdagen, litt roligere på ettermiddagen og en liten treningsøkt igjen etter leggetid.
Det kjennes godt på utsiden nå, men er en merkelig følelse når man kjenner foten flytte seg bortover. Hehe, litt sånn blanding av kjempekos og ganske creepy. Det er tross alt et levende vesen som bor i magen min og stjeler næring fra meg:)

Gråtingen min har egentlig ikke vært så ille, men det blir bare verre og verre. Jeg blir oftest rørt av hyggelige ting, som når en familie får nytt hus i Ekstrem Oppussing. Og innimellom snufser jeg litt bare fordi jeg er veldig lykkelig for tiden:) 

..men etter det forrige innlegget her, ble det litt trist å tenke på den stakkars bilen vår som mistet håndtaket.. Akkurat som om bilen har følelser.. Hvor skal dette ende?

 
Nå er det bare 9,5 uke igjen til permisjonen. Tiden har gått fryktelig fort i det siste. Alt går fortsatt veldig bra, men kjenner det begynner å bli tyngre å drasse rundt på dette lille magetrollet. Ikke at han bryr seg særlig, styrer og steller som han selv vil der inne. Tror ikke han har lest avsnittet om hvileperioder, her er det sjelden rolig lenge av gangen. Men for all del, jeg vil heller kjenne for mye liv enn for lite. Rekker liksom ikke å bekymre meg for lillemann før det kommer et "her er jeg"-dult eller 5.

Var hos jordmor i dag, hun var strålende fornøyd med alt hun kontrollerte. Påsto han var en cm større enn han skulle være, men det må da være magemålet hun snakket om. For det har sannelig vokst. Fra å være akkurat på den røde streken på SF-målingen i uke 19, har jeg nå nådd akkurat opp til grensen på det grønne feltet. Jadda, dette ser lovende ut. Jordmor brydde seg ikke om det, for det var visst helt normalt at det går i rykk og napp.
Vektøkningen syntes hun også var fin, men DET er hun alene om:) Jeg hadde håpet kiloene ikke skulle renne på så fort, men da må jeg nok bli flinkere både til å spise sunnere og bevege meg mer. Får satse på at amming og økt aktivitet etter fødselen hjelper på vekta:)

Innkjøpene har kommet godt i gang, ikke så mange store ting som gjenstår. Og alt det andre er jeg mer avslappet til, for jeg går ut fra at butikkene har åpent etter fødselen også, om det viser seg at vi mangler noe. Ellers gleder jeg meg til å få satt opp sprinkelsenga, men først skal vi gjøre unna nok et oppussingsprosjekt. Skal skifte vindu på soverommet vårt samtidig med etterisolering av ytterveggen neste mnd, så da regner jeg nesten med at jeg benytter sjansen til å få malt soverommet med det samme. SÅ kan senga settes opp, og alle klærne legges i kommoden som jeg ennå ikke har kjøpt. Og da begynner det nok å føles mer som at lillemann skal komme når som helst:)

Tenke seg til, om ca 3 mnd er vi mamma og pappa!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp