Lille marsvins lille verden:)

L

lille marsvin

Betatt av forumet
Januarhula 2014

Jeg er lykkelig. Knøttet er svært velkomment. Noe uventet, men absolutt ønsket.  Men jeg greier ikke helt å glede meg. Ikke ennå. Jeg er så redd for at noe skal skje at jeg ikke tør å knytte meg til spiren før jeg vet at den har tenkt å være der tiden ut. Men samtidig er det jo umulig å ikke gjøre det. Så jeg tar meg selv i å stryke meg på magen og be h*n om å være så snill å klamre seg fast og vokse seg stor. Bare gi meg 5 uker til, sier jeg. Om 5 uker skal jeg våge å tro at du finnes inni der og at dette kan gå bra.

For vi prøvde egentlig ikke på å bli gravide. Jeg sluttet med p-pillen for 5 år siden, så det var jo ikke som at vi ikke visste at noe kunne skje. Men samtidig, etter så lang tid uten «arbeidsuhell» begynner man jo å tenke. Så vi har bare kost oss sammen som par, og lagt andre planer. I fjor høst startet jeg vektreduksjon. 35 kg forsvant i løpet av et år, jeg var klar for å ta fatt på de siste 10 kg. I vår satte vi bryllupsdato til august neste år. Så jeg tenkte for meg selv at da passet det fint å starte prøvingen rundt mai 2012. Da skulle vekten min være normal, og en evt graviditet ville ikke vises i brudekjolen. Dersom prøvingen ikke ga resultater, kunne vi starte utredning utpå høsten.

Så satt jeg på jobb en tirsdag for 3 uker siden, trøtt som fy og ganske uggen i kroppen. Så slo det meg.. Hvor var den berømte tanten, som pleide å være ganske så regelmessig på søndager. Fortsatt litt skeptisk, men så fant jeg ut at jeg kunne jo kjøpe en test. Om den var negativ, ville det i alle fall sette fortgang på mensen. ..Plussen kom fram nesten før jeg hadde tisset ferdig.. For sikkerhets skyld testet jeg igjen morgenen etter, fortsatt like klar og tydelig pluss. Så da ble samboer innviet i hemmeligheten også.

Men det var disse bekymringene da. Har jeg for mange symptomer, så blir jeg skeptisk. Er formen bedre en dag, så blir jeg sannelig skeptisk da også. Og sitter jeg på nettet, finner jeg den ene skrekkhistorien etter den andre om spontanaborter, blødninger, manglende hjertelyd og spirer som ikke er der på UL osv osv. Så jeg prøver å bare finne solskinnshistorier og forteller meg selv at selvfølgelig vil dette gå bra. Statistikken tilsier jo at flere graviditeter ender bra enn de som ikke gjør det. Og jeg var ganske flink i statistikk på skolen;)

 
Artig å lese om dine tanker. 
Og gratulere så masse. :) 
 
Hei lille marsvin (utrolig koselig nick forresten :))
Kjenner meg så innmari igjen i det du skriver i forhold til å være skeptisk når man har for mye symptomer, og jammen blir man skeptisk når man ikke har like mye også.. tar meg av og til i å kjenne på puppene om de fremdeles er ømme i de øyeblikkene murringene i magen avtar..  og i det øyeblikket murringer endrer karakter så blir jeg nervøs og redd for at det kommer blod i trusa neste gang jeg går på do.. værsågod å bli sprø sier nå bare jeg ;)
 
Jeg har det AKKURAT på samme måte som deg. For lite symptomer er skummelt, for mye er skummelt det også...;)

Nå er jeg der at jeg er redd jeg bekymrer meg for LITE, siden det fortsatt er 5 uker igjen til det er  såkalt "trygt". For spiren har jo tross alt klamret seg fast i 7 uker allerede - og burde ikke det da bety at alt er bra? Nei, graviditet er skumle, skumle greier....:)
 
Godt å høre at jeg ikke er alene! Etter en ukes sammenhengende kvalme, så fikk jeg et lite avbrekk på lørdag. Men da ble jeg plutselig veldig bekymret for det! "Heldigvis" så kom kvalmen tilbake for fullt i dag + litt ekstra :P  .. så det ordnet seg jo fint...hehe :)
 
He he, jeg har det nøyaktig likt! Kanskje bare en smule mer nevrotisk pga forhistorien min men det trenger jeg ikke nevne her. Jeg har EI flott solskinnshistorie på snart 2 år da! :-D

Jeg veksler mellom himmel og helvete som de sier, med vekslende symptomer for eksempel eller bare generell magefølelse. Er smerten ok nå? Gjør det vondt på en litt annen måte nå? Hva betyr nå det? Og hvorfor har jeg ikke vondt NÅ da? Og burde jeg ikke være kvalm(ere)? og så videre og så videre... :-/

Blir jeg usikker så blir jeg helt apatisk... :-(
 
hehe....akkurat sånn jeg har det også. Og det var så godt å finne ut at man ikke er den eneste. Man føler seg jo litt teit og paranoid til tider :P
 
Godt å høre at jeg ikke er den eneste:)
Det er sannelig ikke bare bare å være gravid. Det fysiske var jeg forberedt på, men det psykiske overrasker meg stadig.

Jeg mistenker at spiren vår blir et geni uten sidestykke, for jeg tror den tapper meg for intellligens;) Jeg satt en dag og kjørte bil og irriterte meg grønn over traktoren som kjørte foran meg. (Bor på bygda ja..) Så kjørte plutselig bilen etter meg rett forbi oss begge. Oi, tenkte jeg, det var sannelig ikke dumt. Hvorfor tenkte ikke jeg på det? Nå skal det sies at jeg sliter med å konsentrere meg for tiden også, tankene flyr til alle andre steder enn der jeg vil ha dem.

Ordforrådet har krøllet seg, så samboeren står ofte og ser spørrende på meg. Jeg mener, han må da skjønne at når jeg ber han om å slå av vaskemaskinen og peker på tv'n, så er det jo underforstått at det er tv'n jeg mener?

Men han er søt da.. Masserer leggene mine, tar mer ansvar for husarbeidet mens jeg sover på sofaen, overser små humørsvingninger og leser masse om babyen og svangerskapet. I går kveld kunne han fortelle meg at treg mage var helt normalt det. Ja, det hjalp meg mye du.. Det gjør da like vondt med treg mage og luftsmerter, selv om det er normalt:)

Nå er det bare 39-40 dager til hemmeligheten offentliggjøres. Spennende:) Har allerede planer for hvordan svigers skal få nyheten. Og pappa. Nei, dette blir gøy!
 
hehe, må bare le jeg, skjønner fullstendig hvordan du har det. Og ikke minst det med å skru av vaskemaskinen :p Jeg ba sambo om å legge tørketrummelen i vaskemaskinen. Og klikket nermest når han ikke forstod at jeg mente at han skulle sette på vaskemaskinen og tømme tørketrummelen. hehe graviditet er noe rare greier men det skal nok gå bra med oss :)
 

I dag er jeg lei. Ikke av spiren selvfølgelig, men alt det andre. Jeg er lei av å gå rundt og være småuggen og mangle matlyst, helt til det plutselig snur og jeg har lyst på ALT. Jeg er lei av å være sliten og trøtt hele kvelden, bare for å være lys våken når vi legger oss. Jeg er lei av at katten alltid skal spasere over meg når jeg ligger på sofaen, ømme bryster og tunge kattepoter fungerer ikke godt sammen.. Jeg er lei av å bekymre meg for blødninger hver eneste gang jeg går på do – særlig når besøkene er så hyppige som nå. Og jeg er lei av å være på jobb, for her prøver jeg å ikke vekke mistanker. Arbeidslysten er ikke her i dag, jeg bare gleder meg til helg..

Jeg får skylde på hormonene. Vi har jo så mye å se fram til, og om det betyr en liten periode der jeg føler meg elendig, så er det verdt det. Det hjelper jo å klage litt også;)
Jeg lurer litt på om jeg skal foreslå en UL rundt uke 12, så vi får sett livstegn. Det føles litt uvirkelig for meg før jeg har sett/hørt/kjent noe, og jeg regner med at pappan gjerne vil se mesterverket sitt han også. Fryktelig lenge å vente til uke 18 da, er vel i månedsskiftet jan/feb det.. Hadde vært litt morsomt å vise fram i julen når familien skal informeres:)

I kveld er jeg alene hjemme. Jeg har kjøpt potetgull og dip, lurer på om det frister når kvelden nærmer seg. Egentlig lurer jeg mest på om jeg holder meg våken lenge nok etter middagen til å rekke å spise fredagsgodtet..

 
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Jeg er så lei nå jeg også. Jeg er så lei av å være kvalm. Jeg er kvalm hele tiden hele dagen....24/7...kronisk :( Vondt i hodet har jeg også, men ja...det hjelper å klage. Jeg har en mann som går hjemme for tiden, så han hjelper meg hele tiden nå mens jeg ligger sykmeldt..så det er fint da...han er så tålmodig og flink med meg...uten å få noe igjen. Ikke fikk jeg være med på firmatur heller som var nå på torsdag til fredag. De var på hotell og gjorde masse spennende team-building greier...spiste middag og hadde det koselig :( Fy så urettferdig akkurat nå....MEN....fy så heldig jeg er i juli...når jeg sitter med verdens beste lille nurk...og de har ingenting :) litt sånn jeg må holde motet oppe i en dårlig periode. jeg hater å være kvalm...det er det værste jeg vet.

Jeg er også helt lik når jeg flyr på do. Er like lettet hver gang jeg ser at det ikke har kommet noe blod. Og jeg har ganske mye utflod for tiden, så hjelper ikke at jeg føler det komme noe hele tiden heller. Bekymret :( Jeg har fortalt til hele familien om nurket allerede, for jeg klarer ikke holde munnen lukket :) Så kan ringe og klage litt til mamma og pappa også, så får jeg trøst. Ellers må jeg si at jeg bare gleder meg sånn til jul. Da er det liksom sikkert, og ettersom jeg har fått fortalt....det går over etter noen måneder...så sitter og venter på bedre tider. Gleder meg sånn til desember, med adventskalender og god mat...og bare kos :) juleforberedelser....da kommer tiden til å gå litt fortere...også har jeg 1. kontroll 8. des :) GLEDER MEEEG :) hihi.
 
Koser meg mens jeg leser denne tråden.. eller, kan vel ikke akkurat si at jeg koser meg ved å lese om andres plager og tanker, men samtidig er det litt koselig å lese at andre har det på akkurat samme måten som meg ;) Litt greit å kjenne at man ikke er alene i verden med å ha pupper som verker, mage som er oppblåst og TREG, hormoner til tusen og et hode som ikke helt fungerer som normalt.. ;)
Jeg sliter med å finne de rette ordene på ting. Stopper midt i en setning og bare "aaaaaaa" *tenkepause" før jeg finner det ordet jeg leter etter.. (mens samboern flirer av meg..). Surrer rundt i leiligheta og bare "pokkern, hva var det nå jeg skulle gjøre egentlig?!", blir sint for ingenting.. og etterpå lei meg fordi jeg ble så sint.. ;) og så er det egentlig både litt koselig og litt irriterene at mannen bare ser på meg og smiler og småler når jeg har de verste utbruddene.. slik som i går.. Da hadde vi i min verden gjort en avtale om at han skulle lage middagen ferdig til jeg kom hjem, siden jeg hadde dugnad i stallen i tillegg til trening med hesten. Kom hjem til tom garasje, og måtte ringe mannen som da hadde glemt av tiden på cafè sammen med en kamerat. Dette er jo i og for seg irriterende som FY, men det jeg ikke tenkte på da var at jeg var 30 minutter tidligere hjemme enn jeg normalt er, og mannen hadde heller ikke fått med seg avtalen jeg mente vi hadde gjort. Så da han kom fykende hjem etter en kort telefonsamtale som inneholdt setningen "kor pokkern blei det av det å kom hjem til ferdig middag etter jobb?!?!?!?!!!" sto sinte-Christin på kjøkkenet og slamret med kasseroller og kar og bare "nehei, no velkomstsuss det får du IKKE". Og så måtte jeg bare gråte litt og forklare han hvor utrolig skuffet jeg ble og hvor fælt det var å komme hjem etter en lang dag på jobb og sulten og kvalm og så var han ikke der og middagen var ikke ferdig osv. osv. Syt og klag.. Det jeg ikke hadde sett på min vei var at han hadde støvsuget, lagt sammen klær, vasket noen nye klær og tatt ut søpla.. og så måtte vi le litt av hvor utrolig fort jeg ble sint og lei meg.. og så fikk kjæresten ros for vel utført husarbeid, mens jeg fikk ros for kjapp og sunn middag og også mat i magen. Herlige dager.. :P

Ellers har vi første time hos gynekolog i dag... grugleder meg, og kjenner det kribler i magen bare ved tanken. Hva om noe er galt? Forhåpentligvis er jo alt i orden, og tror det skal bli godt å få snakket med legen og "komme i gang" der.. Har enda angst hver gang jeg går på do, og min verden holdt på å gå i knas da jeg oppdaget lys rosa farge på papiret på fredag.. Ringte sporenstraks min medgravide venninne som også er lege, og hun ba meg roe ned, senke skuldrene og prøve å slappe av, for mest sannsynlig var det "bare" en slimhinneblødning.. Tror jeg var på toalettet 15 ganger til i løpet av fredagen, og heldigvis kom det ikke no mer verken rosa, rødt eller annen farge.
Men blir spennende å se hva vi får sett i ettermiddag, og krysser fingrene for at alt er i orden i magen <3
 
CC, skjønner godt hva du mener. Av og til hjelper det å se at andre har de samme plagene. Så trenger man jo ikke å bekymre seg for det heller, siden "alle" andre også sliter med det samme.
Caymaz, kvalme er bortimot det verste jeg vet også. Skjønner det er litt surt å miste firmaturen, men du får som sagt en fantastisk belønning i juli da:) Jeg dropper julebordet i år, da jeg er ca 10 uker på vei da og ikke eier pokerfjes. Drikkekulturen på jobb tilsier at det ville blitt behov for mange bortforklaringer. Vi er en liten bedrift, så det går ikke an å gjemme seg bort heller. Litt kjipt kanskje, men jeg vil ikke røpe hemmeligheten. Og jeg er uansett utslitt på kveldene. Føler meg ikke helt som en partyløve for tiden nei;)

Jeg har heldigvis ikke de største humørsvingningene. Bare akkurat nok til at jeg får litt dårlig samvittighet overfor samboeren. Men han har jo lest seg opp nok på emnet til å vite at det er helt normalt med skiftende humør, så han tar det ikke så tungt. Da er det nesten verre på jobben. Det er en dame her som.. ja.. la oss bare si at hun har et litt mer negativt syn på livet enn meg. Alt skal vinkles negativt, og det er mange plager ute og går. I tillegg er hun størst på sladder, så jeg passer hele tiden på hva jeg kan si til henne.. Jeg har i utgangspunktet ikke helt sansen for sånne typer, og merker at tålmodigheten er MYE mindre for tiden. Så jeg prøver så godt jeg kan da, å ikke bry meg. Og plager samboeren med referat fra arbeidsdagen ved middagsbordet.

Ellers går dagene ganske sakte framover mot den berømte uke 12, regner med at alt fortsatt er som det skal være. Heldigvis har jeg ikke fullt så mye "strekke-vondt" i magen denne uken, selv om jeg lurer litt på om jeg burde vært bekymret for denne endringen også;)
Mens jeg tidligere var småuggen hele dagen, er det nå verst på dagtid. Herlig å sitte på jobb og virkelig kjenne at man er til;)

Men nå nærmer advent seg med kos og juleforberedelser, og i romjula skal jeg ha fri. 1. kontroll er satt opp 21. des, og etter det skal nyheten fortelles:) Og med alt dette å se fram til på en mnd, blir uansett dagene mye bedre:)
 
Godt i gang med uke 9. Dette ligger an til å bli en god uke. Jeg er ikke like kvalm som tidligere, eller.. Egentlig er jeg mer kvalm, men sjeldnere. Særlig hvis det går for lenge mellom måltidene. Så lenge jeg er påpasselig med maten og tar livet litt med ro, så er egentlig formen veldig bra. Men det tar mye lenger tid å komme igang på morgenen. Jeg er A-menneske så det holder til vanlig, så det er litt uvant. Nå har jeg begynt å legge inn en ørliten matbit og 10 minutter rett ut på sofaen før jobb. Fungerer ganske bra.
Bekymringene for alt og ingenting er her fortsatt, men i litt mindre grad enn før.

Magen lever fortsatt sitt eget liv og stresser ikke med å kvitte seg med fordøyd mat. Men etter 2 dager med høyt sviskesuppe-inntak begynner ting å røre på seg. Samboer bekymret seg litt for dette, kan det være bra med mye svisker når fordøyelsen faktisk skal være tregere da? Måtte fortelle at selv om ting skulle gå litt tregere pga næringsopptak osv, så var greit at det ikke stoppet helt opp.

*humre* Hadde en liten ro-aksjon i helga. Var til bestemor og bestefar, og de fikk kopper med bilde av oldebarna i gave i fjor sommer. De har jo forandret seg mye fra de var 6 mnd til de søte 2-åringene de er nå, så det glapp bare ut av meg at kanskje de fikk nye kopper snart. "Åh, er det flere på vei??" spurte bestefar. "Eeeeeh.. Neeeeei, altså... Det jeg mente var jo at de har blitt mye større siden de bildene ble tatt, så kanskje det snart er på tide med en ny kopp?"
Og så har jeg begynt å glede meg veldig til å fortelle det til mamma. Hun har ventet lenge nå. Da jeg fortalte henne at bryllupsdatoen var satt i sommer, fikk jeg en sms til svar der det bl.a sto noe sånt som  "Venter med lengsel på å få melding om at mormorungen er på vei. Trenger ikke å være gift for det;)" Sannelig fikk hun viljen sin. Rakk ikke å bli gift nei, så nå skal jeg legge skylden på henne;)

Og nedtellingen er i gang for fullt.
21. des er det første offisielle legetime m/ utfylling av skjema osv.
22. des er det privat UL
23. og 24. des får familien beskjed
8. januar reiser vi til London, shoppingen får kanskje et annet preg enn opprinnelig planlagt;) Og lite visste vi da vi bestilte, at dette muligens blir siste kjæresteturen på en god stund..
 
Nå er snart den magiske 12-ukersgrensen nådd. De siste ukene har gått så fort!
Vi har fortsatt greid å holde det hemmelig for familien, men jeg har så smått begynt å fortelle det til noen gode venninner. Vet at det ikke går videre derfra, og kommer til å trenge støtten dersom ting går galt. Og så er det jo så morsomt å se reaksjonene:)

Formen er mye bedre, fortsatt ganske lite energi. Men ellers føler jeg meg mye bedre. Burde kanskje bekymret meg litt mer over dette, men jeg velger å bare nyte det så lenge det varer. Neste uke er det legekontroll og UL, så da får jeg vel de svarene jeg trenger.
Jeg er fortsatt litt reservert til denne huleboeren, tør ikke helt å slippe jubelen løs før jeg har sett livstegn på skjermen. Etter så mange år, kan det virkelig stemme at jeg skal være gravid? Så jeg ser virkelig fram til neste torsdag, når vi skal på privat ultralyd.

Riktignok har jeg mine bekymringer for den timen også, hva om de ikke greier å se noe gjennom polstringen min? Hodet mitt sier at større damer har fått gode bilder, og det er helt sikkert damer tynne som flis som ikke har vært like heldige. Men jeg har jo bare meg selv å ta utgangspunkt i. Den verste tanken er likevel at de ikke finner noe der. Men nå har jeg en tendens til å tenke worst case-scenario uansett hva det gjelder, så jeg satser på at det er fantasien og hormonene som spiller meg et puss.

I helga kjøpte vi masse julegaver. Og en forsinket farsdagsgave til pappa. Iallefall er det det jeg kommer til å si til han, for å få han til å åpne den mens vi er der. Har kjøpt en bestefarkopp og en eske fløtekarameller, der det står "Verdens beste bestefar" utenpå. Tenker å legge ved et bilde fra ultralyden i tillegg. Blir han ikke fornøyd med denne gaven (altså barnebarnet jeg går og ruger på), så vet ikke jeg:)
 
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver *keep up writing* 

Må være sååå godt å nærme seg 12 uker - ååååå..... 
 
Det er det som er så fint med dette forumet. Man kan føle seg så sær og alene som bare det, og etter å ha lest litt, så viser det seg at det er mange som har det på samme måte.

Må si jeg gleder meg veldig til neste helg ja, det skal bli godt å ENDELIG ha gjort unna de første 12 ukene. En bekymring mindre, men da kommer det helt sikkert noen nye;)

Jobber overtid nå, dvs.. jeg jobber egentlig ikke så mye da.. Men skal sitte her til kl 19. Er mest registrering av biler som kjører inn og ut av anlegget, så det er en del dødtid innimellom. Passer fint med litt Babyverden da:)
 


Da er de fleste av bekymringene borte, knøttet var aktivt og helt perfekt. Og vi tør endelig å begynne å tro at dette kommer til å gå bra. Var en stolt pappa som stirret på skjermen under hele undersøkelsen, og tror nesten han svever litt fremdeles:)
Vi hadde en en veldig hyggelig jordmor som gikk grundig gjennom ALT vi så. Både hjerne, hjerte, ryggmarg, nyrer, 10 fingre, nesetippen og ørene.. Hjertet slo akkurat så fort som det skulle, og aktiviteten var det ingen ting å si på.

Nå skal jeg bare slite meg gjennom siste arbeidsdag før jul, så skal det feires. Avsløringene starter i dag, og jeg gleder meg:)

God jul alle sammen
 
Utrolig spennende tråd å lese, og du skildrer tankene dine så bra :)
Får tårer i øynene her jeg sitter, litt mye hormoner kanksje ;) hihihi
Fint at UL din gikk bra, gleder meg på dine vegne. Du er jo 12 uker og det må være deilig.
Nå kan vi liksom slappe av litt mer, for nå vet vi jo hvertfall at det er liv der :) En god førjulspresang :)
Er jo bare 9+5 jeg da og venter fortsatt på den magiske 12 ukers grensen.
Her lyste pappas ansikt opp som en sol :) Det var morsomt å se.

Masse lykke til videre, og håper å lese flere fine tankeskildringer fra deg

 

Da er avsløringene godt i gang, nå er det bare igjen noen få venninner jeg gjerne vil si det til selv.  Egentlig skulle jeg sagt det til dem allerede, meeen.. Jeg har brukt romjula på å være syk i stedet. Startet med halsvondt 2. juledag, fortsatte med feber og vondt i kroppen. Nå er formen mye bedre, men stemmen er fortsatt ikke tilbake til normalen. Litt sånn dyp, rusten stemme som sprekker vettu. Håper da virkelig jeg ikke har vært gjennom stemmeskiftet, for jeg foretrekker den vanlige stemmen;)

På lille julaften var vi til pappa. Hadde med en pose med ”farsdagsgave”, siden han ikke fikk det tidligere. Åpnet posen, fant en eske karameller med ”verdens beste bestefar” utenpå. Så han begynte å fundere litt før han sa ”E de nå på gang hær?” Jeg så på esken jeg også, og sa at det så jo nesten sånn ut. Samboer bare måtte si at vi bare kjøpte dem fordi karamellene var så gode. Så pappa var fortsatt litt skeptisk. Så tok han opp bestefarkoppen. ”Nei, de e nå på gang her ja!” Og da han så bildene fra UL som jeg hadde puttet nedi, turde han endelig å tro på det. Han og stemor måtte se litt mer på bildene, og var så glade. Dette hadde de ventet lenge på ja. Lillesøster på 14 var på rommet sitt og snakket med kjæresten på telefonen. Så de tok med bildet til henne og spurte om hun visste hva dette var. ”Ja, de e sånn… eh.. sånn derre … JAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHH!” Veldig glad, men ærlig talt da, hun var faktisk på telefonen med kjæresten. Så det var jo ikke å forvente at hun hadde tid til å komme på stua med en gang heller:)

På julaften fikk mamma et kort sammen med julegaven sin. Med hilsen og bilde fra nye mormorungen. Ble stille en stund, så kom smilet og klemmen med gratulasjoner. ”Vær så god,” sa jeg, ”ønska du dæ ikke en sånn da?” Hun fikk æren av å fortelle det til de andre, så hun ropte ut for å få oppmerksomhet. Og fortalte at hun skulle bli mormor igjen. Godt mottatt der også:)

2. juledag var det svigers. Her fikk samboer beskjed om at han selv fikk fortelle det, og han kunne bare glemme å si en av sine morsomheter. Som f.eks ”Ikke skyld på meg”. Han har alltid et fjåsete utsagn å komme med, og det er virkelig ikke alltid jeg føler for å høre dem. Men han viste fram en liten pakke da, med en baby-body og UL-bilde i. Pakken var egentlig ment som en juksejulegave, men siden han ikke feiret jul hos dem så fikk vi bare improvisere:) Alle ble veldig glade, men 5 minutter senere hang onkelungen hans på 9 år over armlenet på sofaen og snufset. Dette hadde selvsagt ingen ting med kunngjøringen å gjøre, men hun kjedet seg bare så forferdelig. Jaa daa.. Ingen som skjønte at det ganske bortskjemte enebarnet, det eneste barnebarnet på begge sider, plutselig innså at hun faktisk måtte dele oppmerksomheten når knøttet kommer. Jeg lot som jeg overså hele episoden (samboer gjorde det samme), for på et vis var det faktisk forventet. Hun kan være verdens herligste, før hun plutselig snur til å være en plagsom, respektløs drittunge. Og 10 minutter senere er hun tilbake til å være skjønn igjen. Hørte senere på kvelden at moren sa noe sånt som at det var da mer enn nok kjærlighet til et barn til i famillien, og at det ikke betydde at man ville være mindre glad i dem som var der fra før. Så da får vi bare håpe at hun innser det selv også, men alt går seg vel til etter hvert.

Så sånn har julen min vært. Har fortsatt ikke helt kommet meg over sjokket av å se det lille nurket i magen forrige uke, men nå gleder jeg meg veldig til å kjenne livstegn. Og ultralyden om ca 1 mnd, når vi får hilse på igjen. 

Ah, livet er herlig dereemoticon

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp