Krevende barn i barnegruppe

[Lutzern]

Jeg ønsker å gi mitt barn gode strategier for å omgås andre på generelt grunnlag og jeg var usikker på hvordan metoden ignorering påvirker den som ignorerer. Det er jo noe annet når det er voksne som ignorerer f.eks mas om godteri i butikken.

At barnet har spesielle behov ble nevnt mest for å vise at barnet har en grunn til å ha en adferd som de andre barna reagerer på. Så ikke noe barnet skal klandres for og at barnet derfor også har behov for å få rett respons. Jeg lurte på om de ansatte i noen situasjoner kommer opp i at det som er rett reaksjonmåte ovenfor et barn blir feil ovenfor et annet innvolvert barn. På generelt grunnlag egentlig. Uavhengig av diagnoser og mine eksempelsituasjoner.
.

Synes dette er viktige refleksjoner.
Er det riktig å lære barn å ignorere andre barn? Er det riktig å avfeie barnas negative opplevelser og oppsøken etter hjelp fra voksne, med at de ikke skal bry seg om det? Har ikke alle barn behov for (en eller annen) respons?

Ja jeg har vært oppi slike situasjoner der en type håndtering av situasjonen kan være riktig for ett enkelt barn, men feil for et annet/de andre. Derfor bør det helst være to voksne som kan ta seg av begge/alle barna.
Et eksempel kan være at hvorfor er barn ikke får den samme konsekvensen ved en handling, som resten av barna i barnehagen får. Og hvis et barn opplever negativ atferd mot seg selv, bør alltid barnet bli møtt med forståelse for at det var leit og en forklaring av situasjonen.

 

[Inastr]

Uten å ha lest alt som står i svarene over, men skummet litt igjennom, tenkte jeg bare skrive kort litt hva jeg tenker, basert på egen erfaring med barn og pedagogikk (er ikke barnehagelærer riktignok)

Men, noen barn, men ekstra utfordringer (forsåvidt mange uten ekstra utfordringer også) får veldig mange beskjeder og «korrekser» i løpet av en dag! Å stadig få tilsnakk, er utrolig slitsomt, iallefall hvis man egentlig ikke mente at ting skulle bli som de ble. Og, til tross for at barn kan være rampete, «ustyrlige» eller krevende, tror jeg ingen barn gjør det med vonde intensjoner, men i mangel på andre måter å reagere på! Feks, har jeg opplevd at noen barn mangler ord eller evne til å kjenne igjen følelser, feks de kjenner til glad, sint og lei seg, men i det øyeblikket følelser som gruglede, usikker, spent eller overlykkelig melder seg, blir det vanskelig, og man tyr til en kjent følelse med et kjent handlingsmønster. Feks hvis man står på utsiden av leken, man er usikker på hvordan få oppmerksomheten og bli med, så man slår, fordi da får man oppmerksomheten. Men, man får jo ikke bli med, så det gikk galt..


Jeg vet, at mange benytter tid med barnet for å øve, snakke om, trene på sosiale ferdigheter, for så at barnet må trene på disse litt på egenhånd. Det betyr ikke at barnet nødvendigvis får fritt spillerom eller ingen tilsyn, men at prøve og feile metode noen ganger er viktig! Og dobbelt så viktig er prøve og mestre! Barn som øver på sosiale ferdigheter, kan oppleve at jevnaldrende eller voksne «godkjenner» atferden eller avviser. Noen barn tåler dårlig avvisningen, og de skal selvfølgelig ikke overses. Men noen barn benytter avvisningen til å gjøre et nytt forsøk, og prøver på nytt! Når barnet oppnår den kontakten i lek som den forsøkte på, stiger mestringsfølelsen!

I forhold til signaler til andre barn, synes jeg ofte barn er rågode på å forstå hvorfor noen behandles ulikt, hvis det forklares godt eller er «opplagt».

Støtter ikke ignorering av barnet, men tenker at det kan være et ledd i en «større plan», noe som man vet at dette barnet responderer bedre på, en stadig tilsnakk!

 

[Lutzern]

Uten å ha lest alt som står i svarene over, men skummet litt igjennom, tenkte jeg bare skrive kort litt hva jeg tenker, basert på egen erfaring med barn og pedagogikk (er ikke barnehagelærer riktignok)

Men, noen barn, men ekstra utfordringer (forsåvidt mange uten ekstra utfordringer også) får veldig mange beskjeder og «korrekser» i løpet av en dag! Å stadig få tilsnakk, er utrolig slitsomt, iallefall hvis man egentlig ikke mente at ting skulle bli som de ble. Og, til tross for at barn kan være rampete, «ustyrlige» eller krevende, tror jeg ingen barn gjør det med vonde intensjoner, men i mangel på andre måter å reagere på! Feks, har jeg opplevd at noen barn mangler ord eller evne til å kjenne igjen følelser, feks de kjenner til glad, sint og lei seg, men i det øyeblikket følelser som gruglede, usikker, spent eller overlykkelig melder seg, blir det vanskelig, og man tyr til en kjent følelse med et kjent handlingsmønster. Feks hvis man står på utsiden av leken, man er usikker på hvordan få oppmerksomheten og bli med, så man slår, fordi da får man oppmerksomheten. Men, man får jo ikke bli med, så det gikk galt..


Jeg vet, at mange benytter tid med barnet for å øve, snakke om, trene på sosiale ferdigheter, for så at barnet må trene på disse litt på egenhånd. Det betyr ikke at barnet nødvendigvis får fritt spillerom eller ingen tilsyn, men at prøve og feile metode noen ganger er viktig! Og dobbelt så viktig er prøve og mestre! Barn som øver på sosiale ferdigheter, kan oppleve at jevnaldrende eller voksne «godkjenner» atferden eller avviser. Noen barn tåler dårlig avvisningen, og de skal selvfølgelig ikke overses. Men noen barn benytter avvisningen til å gjøre et nytt forsøk, og prøver på nytt! Når barnet oppnår den kontakten i lek som den forsøkte på, stiger mestringsfølelsen!

I forhold til signaler til andre barn, synes jeg ofte barn er rågode på å forstå hvorfor noen behandles ulikt, hvis det forklares godt eller er «opplagt».

Støtter ikke ignorering av barnet, men tenker at det kan være et ledd i en «større plan», noe som man vet at dette barnet responderer bedre på, en stadig tilsnakk!

Gjenkjenner det du skriver. Enig i at man kan ikke gå å gi korrekser hele dagen. Det blir absolutt feil

Vil bare påpeke at respons ikke nødvendigvis må være tilsnakk
Det kan være å sette ord på følelsene. Forklare at du skjønner barnet ble litt ivrig når det ble oppspilt eller opplevde noe som vanskelig.

Og så er jeg enig i at barn er veldig gode på å forstå og akseptere forskjellsbehandling - nettopp når det forklares godt. Og det er vel det ts savner i disse situasjonene?

 

[Inastr]

Gjenkjenner det du skriver. Enig i at man kan ikke gå å gi korrekser hele dagen. Det blir absolutt feil

Vil bare påpeke at respons ikke nødvendigvis må være tilsnakk
Det kan være å sette ord på følelsene. Forklare at du skjønner barnet ble litt ivrig når det ble oppspilt eller opplevde noe som vanskelig.

Og så er jeg enig i at barn er veldig gode på å forstå og akseptere forskjellsbehandling - nettopp når det forklares godt. Og det er vel det ts savner i disse situasjonene?

Neida respons kan være så mangt et barn jeg møtte i jobb, hadde en atferd som krevde mye av både voksne og barn rundt, og dette barnet(riktignok litt eldre enn barnehage, men ikke mye), hadde en fast tid hver dag, sånn midt på dagen, sammen med en pedagog, hvor de gikk gjennom dagen så langt, og planla hvordan løse dagen videre. Dette barnet fikk lite respons på uheldig atferd, men respons på positiv atferd! Ikke lite respons som i at hvis det skadet/satte seg eller noen i fare så steppet ingen voksne inn, men som i at ikke den uheldige atferden skulle påpekes. Det snakket de om på tomannshånd etterpå, og om hvordan man heller kunne gått frem. Men dette stilte jo selvfølgelig kjempekrav til at barna rundt forsto dette og, uten at barnet ble utlevert! Ikke lett for barn og føle seg urettferdig behandlet, spesielle behov eller ikke

 

[Moderator Kristin]

Vil minne dere på at vi ønsker en saklig debatt inne på forumet og at personangrep ikke tolereres!

"Vi ønsker å legge til rette for en saklig debatt på forumet og ber alle bruke fornuft og god folkeskikk. Vær omtenksom overfor dine meddebattanter. Bak ethvert kallenavn sitter det et menneske som fortjener å bli behandlet med respekt, selv om man er uenige om sak. Diskuter gjerne sak så fillene fyker, men unngå å gå til usaklige personangrep."

 

[Skrømt (Vimsa)]

Altså, skal barna ignorere denne ungen? Får de til beskjed om å overse?

Lurte på det jeg og.

 

[RoseBusk]

Tenker at ett barn som gjentatte ganger blir ignorert vil få større, ikke mindre, problemer på lang sikt.
Selvfølelsen, selvtillit, mestringsfølelse og det å føle tilhørighet i en gruppe vil etterhvert bli problemer. Det må gå an å løse dette på en mye bedre måte vel?

 

[Løvemor2014]

Takk for innspill alle sammen. Jeg ser at ignorering kan være et alternativ til korrigering og omdirigering. Fortsatt litt usikker på effekten av metoden både på den som blir ignorert og de som ignorerer. Men det er et spørsmål for faglitteraturen. Her er det sikkert mange faktorer som vil spille inn. Situasjonen, i hvilken grad barna blir forklart hvorfor adferden skal overses og hvordan den som oversees responderer på den typen respons.