Krangel i hjemmet

[Lykkenerstor]

Sniker fra januar. Først av alt, stor klem til deg! Dette høres utrolig vanskelig ut. Kanskje han sliter med å tilpasse seg barnet fordi han er så mye borte og er vant til søvn? Det andre som slår meg er, som allerede er nevnt, fødselsdepresjon hos far. Jeg ville luftet meg hos helsesøster på neste kontroll. Du skal ikke være nødt å gå på glass for han. Hvordan er han på dagen? Er det samme som på natt? På natten må du ha lys for å skifte bleie, men vann kan du ha på flaske ved sengen, det har jeg, da slipper jeg å stå opp og det er lettere å sovne igjen. Lykke til ❤

Ja, helt tydelig at han sliter med å tilpasse seg hvertfall. Skal prøve å prate med henne, men er så redd for å bli dømt ettersom vi er så unge. På dagen er han grei, men noe jeg reagerer på på dagtid, er at han konstant prøver å få henne til å sove når han koser med hun, virker litt som at han jobber hardt for å få hun til å sove for å kunne legge henne vekk. For tar det for lang tid å legge henne(når hun er LYS våken), legger han hun i babygrinden, å hyler hun prøver han først sutten og om det ikke går så er hun sulten fastslår han, selvom hun har spist i evigheter, og bare er oppmerksomhetsyk og vil kose. Prøver konsekvent å holde meg litt tilbake slik at han får hvert litt pappa.

Irriterer meg også grønt at han(som er så mye vekk), kommer hjem å tror han kan bedre enn meg. Som at hun skal sove i egen seng fremfor vår. Når jeg vet at hun ikke vil sove der å at det bare tar noen minutter også skriker hun for full hals. Jeg prøver å fortelle hun at hun er bare en liten baby som er vant til nærkontakt fra hun var inne i magen, å at jeg ikke ønsker at hun skal ligge alene når jeg hører at hun griner fordi hun er redd og alene. Men istedenfor lage tredje verdenskrig her hjemme lar jeg han legge hun ned i senga ved siden av vår, mens jeg ligger i senga å venter max ett par minutter før hun begynner å gråte, å da tar jeg henne opp i senga til meg. Prøver å fortelle han at babyer skal ikke ligge å gråte seg til søvn.

Vi har soverommet en meter fra badet og har svak belysning der så føler egentlig at det funker mye bedre og lager mindre bråk når jeg steller henne

 

[Lykkenerstor]

Fikk vondt når jeg leste dette og i hvertfall over kommentaren hans "dumme unge". Kjente jeg ble rasende over den faktisk. Men, håper dere får snakket skikkelig sammen og får ordnet det. Om ikke ville jeg ikke nølt med å søke ekstern hjelp så snart som mulig for dere alle tre.
Sender en god klem

Godt å høre at det ikke bare er meg som overreagerer på det. Jeg syntes ikke det er greit at han sier det uansett om det er av rein frustrasjon. Jeg føler helder ikke at verken meg eller han har noe som helst rett til å klage ettersom mini er super "snill"(rolig) og utrolig lettvind. Jeg selv elsker mammarollen ettersom overgangen er så minimal, livet er som før bare med masse ekstra kos og glede. Syntes det er så utrolig vanskelig å snakke med han ettersom han bare finner på unnskyldinger og vrir seg unna, eller sier han skal sjerpe seg uten at han gjør det. Så tror jeg får høre på rådene deres om å oppsøke hjelp.

 

[Mortilprins]

Ja, helt tydelig at han sliter med å tilpasse seg hvertfall. Skal prøve å prate med henne, men er så redd for å bli dømt ettersom vi er så unge. På dagen er han grei, men noe jeg reagerer på på dagtid, er at han konstant prøver å få henne til å sove når han koser med hun, virker litt som at han jobber hardt for å få hun til å sove for å kunne legge henne vekk. For tar det for lang tid å legge henne(når hun er LYS våken), legger han hun i babygrinden, å hyler hun prøver han først sutten og om det ikke går så er hun sulten fastslår han, selvom hun har spist i evigheter, og bare er oppmerksomhetsyk og vil kose. Prøver konsekvent å holde meg litt tilbake slik at han får hvert litt pappa.

Irriterer meg også grønt at han(som er så mye vekk), kommer hjem å tror han kan bedre enn meg. Som at hun skal sove i egen seng fremfor vår. Når jeg vet at hun ikke vil sove der å at det bare tar noen minutter også skriker hun for full hals. Jeg prøver å fortelle hun at hun er bare en liten baby som er vant til nærkontakt fra hun var inne i magen, å at jeg ikke ønsker at hun skal ligge alene når jeg hører at hun griner fordi hun er redd og alene. Men istedenfor lage tredje verdenskrig her hjemme lar jeg han legge hun ned i senga ved siden av vår, mens jeg ligger i senga å venter max ett par minutter før hun begynner å gråte, å da tar jeg henne opp i senga til meg. Prøver å fortelle han at babyer skal ikke ligge å gråte seg til søvn.

Vi har soverommet en meter fra badet og har svak belysning der så føler egentlig at det funker mye bedre og lager mindre bråk når jeg steller henne

Kan det tenke seg at han prøver å roe henne og legge henne for å få den følelsen av at han klarer å mestre rollen sin som pappa? Mange nybakte pappaer føler seg tilsidesatt og nytteløs når kun mamma duger for lille og det bare blir kos til babyen. Vi fant ut at bading var den beste måten for far og sønn til å bli knytta til hverandre, så det ble liksom hans lille "pappastund" med babyen.

Når det gjelder temperamentet hans og kommentar som "dumme unge" blir jeg veldig rasende faktisk. Hvorfor skal han oppføre seg sånn? Har han født en baby nylig? Har han gått gravid i 9mnd? Han virker litt umoden og trenger nok litt hjelp med å tilpasse seg livet med barn og at dere har en ny liten sjef i hus. Du må ta en prat å spørre om han føler han trenger å få prata ut og at han ikke kan fortsette sånn. Han kan ikke bare forvente å få være med på moroa og skyve all ansvaret på deg. Også råder jeg deg til å prate med helsesøster om dette. Jeg fortalte aldri fastlegen eller helsesøster om hva jeg følte og hvordan jeg virkelig hadde det etter fødsel og det ødela meg. Utvikla skikkelig fødselsdepresjon.

Lykketil <3

 

[Sjarmtroll]

Ja, helt tydelig at han sliter med å tilpasse seg hvertfall. Skal prøve å prate med henne, men er så redd for å bli dømt ettersom vi er så unge. På dagen er han grei, men noe jeg reagerer på på dagtid, er at han konstant prøver å få henne til å sove når han koser med hun, virker litt som at han jobber hardt for å få hun til å sove for å kunne legge henne vekk. For tar det for lang tid å legge henne(når hun er LYS våken), legger han hun i babygrinden, å hyler hun prøver han først sutten og om det ikke går så er hun sulten fastslår han, selvom hun har spist i evigheter, og bare er oppmerksomhetsyk og vil kose. Prøver konsekvent å holde meg litt tilbake slik at han får hvert litt pappa.

Irriterer meg også grønt at han(som er så mye vekk), kommer hjem å tror han kan bedre enn meg. Som at hun skal sove i egen seng fremfor vår. Når jeg vet at hun ikke vil sove der å at det bare tar noen minutter også skriker hun for full hals. Jeg prøver å fortelle hun at hun er bare en liten baby som er vant til nærkontakt fra hun var inne i magen, å at jeg ikke ønsker at hun skal ligge alene når jeg hører at hun griner fordi hun er redd og alene. Men istedenfor lage tredje verdenskrig her hjemme lar jeg han legge hun ned i senga ved siden av vår, mens jeg ligger i senga å venter max ett par minutter før hun begynner å gråte, å da tar jeg henne opp i senga til meg. Prøver å fortelle han at babyer skal ikke ligge å gråte seg til søvn.

Vi har soverommet en meter fra badet og har svak belysning der så føler egentlig at det funker mye bedre og lager mindre bråk når jeg steller henne

Dette høres så utrolig leit ut. Det er ikke slik det skal være. Deler av det minner om sånn det var i hjemmet her en periode da lille var nyfødt. Nå jobber ikke min borte, men med en gang hun var våken og han holdt henne, drev han å bysset for at hun skulle sove. Alltid måtte jeg ta over kosen. Han sa til og med at hvis jeg tar meg av babyen 100%, så kunne han ta alt husarbeid.

Hos oss nå er han lite deltagende og bare litt interessert i barnet. Han prøvde å inngå kompromiss med meg at han skulle være tilstede for babyen mellom 16 og 18 på hverdagene og fra 18 til 22 var hans tid til hobbyting. Han jobber til 16, og fra 16-18 sover babyen... vi krangler mye for tiden. Jeg har sagt at blir det ikke bedre innen to mnd, må jeg forlate han til babyens beste. Først skal jeg snakke med helsesøster og høre hva hun sier, om hun har tips.

Utrolig trist du har det sånn nå som dere skal kose dere og nyte tiden som foreldre!

 

[Lykkespire<3]

Håper det løser seg for dere som sliter med fraværende fedre
Ikke lett, og ha det sånn når man har gått til det skrittet, og få barn sammen. Desverre er det ikke alltid man ser hvordan dem vil bli som fedre FØR det er forsent
Håper HS kan gi dere noen gode råd.
Hun jeg hadde når jeg var gift med han første var i alle fall helt fantastisk. Hun kom med råd, og var ikke redd for og ta barnefar ei stripe ang oppførselen hans i hjemmet. For han var PC ALT før barn, og kone...
Hun fikk åpnet øynene hans, og i alle fall mine. Sånn at jeg fort innså at jeg hadde lov til og forvente mere av han SELV om han jobbet. For det og ha ansvar for barn 24/7 er jammen jobb det også!