Krangel i hjemmet

[Lykkenerstor]

Jeg trenger sårt hjelp nå, jeg sitter oppe etter en stor krangel med barnefar. Han er vekk 90% av tiden da han jobber ett annet sted. Når babyen vår vil ha mat om nettene lager hun så vidt det er noe små lyder, før jeg bytter bleie og forer. Jeg forer liggende med kun mobillys på. Men alikavell om barnefar får med seg at jeg er våken med lille, blir han sur og grinete for at jeg har lyset på.

Jeg blir så utrolig frustret og lei meg, lille er veldig treig til å spise så jeg føler meg egentlig bare som en ku, som ikke er til bruk for noe annet en melking. Jeg ammer ekstremt mye, men jeg kan ikke klage. Jeg elsker lille over alt i verden og ville gjordt alt for henne. Det som er trist å frustrerende er at barnefar blir så ekstremt sont og oppgitt om nettene fordi han våkner av mobillyset mitt. Siden han er vekk så store deler av tiden og kun hjemme i helgene, mener jeg at han ikke har rett til å klage fordi han våkner litt om nettende. Jeg ligger med lille ved siden av meg, å når hun er sulten legger jeg henne til og vi sovner til amminga, både meg og lille (veldig deilig igrunn) så alt jeg er oppe er to maks tre ganger om natta for å bytte bleie. Jeg skulle gå å ta noe vann å ba samboern passe på lille et så hun ikke rulla rundt i senga når jeg skulle ut, å han blei kjempe oppgitt fordi han måtte gjøre noe. Når jeg står på kjøkknet hører jeg han si "dumme unge" osv. Jeg blir kjempe redd når han sier det å blir så sinna for egentlig ingenting, lille var jo bare sulten så begynnte å gråte litt. Han blir også grinete av at jeg tar henne med meg om jeg skal på butikken, men jeg er rett å slett redd for at han skal gjøre henne noe.

Barnet vårt er kort forklart egentlig en veldig rolig unge, som er våken ett par ganger om nettene for å spise og gråter minimalt, så ingen av oss har noe som helst grunn til å klage. Det eneste som er litt vanskelig er at hun stort sett vil gå å bli bært på(har meg selv å takke for det, ettersom jeg helst vil kose med henne hele tiden).

Vet ikke om jeg kom noe som helst vei med dette innlegget, men måtte bare få ut litt frustrasjon. Noen andre som har det likt? Overreagerer jeg når jeg blir redd for at samboern kan skade lille når han blir så sinne for så lite? Noen som har noen gode tips/råd for å unngå dette?

 

[oktoberbarn16]

Kjære deg.
Dette høres ikke godt ut for deg.
Hadde du noen som helst forutanelse om at det kunne bli som dette før babyen deres kom? Altså er det andre ting eller i andre situasjoner du har reagert på hans oppførsel? Eller føler du det har skjedd en stor forandring i ham etter at barnet kom?
At han er irrasjonell og overreagerer orker jeg knapt å skrive, for det regner jeg med at du forstår selv.

Det som som regel skjer når man ikke forstår hverandres oppførsel eller handling er at man går i forsvar, fordi man selv føler man har rett, eller man blir rett og slett oppgitt, sint eller lei seg, og det hele ender med en krangel hvor ingen føler seg hverken hørt eller forstått. Dette gjelder som regel begge parter - men mannen reagerer som regel med sinne eller "isfront", og hun blir lei seg. For meg og i vårt forhold fungerer det best når jeg klarer å ikke gire meg opp, selv om jeg føler situasjonen eller oppføreselen hans er sykt urettferdig og barnslig, men forsøker å møte ham med medfølelse og et oppriktig ønske om å forstå hva som gjør at han reagerer som han gjør. Ikke alltid lett - men som sagt, klarer man det så funker det som regel. Poenget mitt er - har du klart å få noe svar på hvorfor han reagerer som han gjør på dette? Altså et svar som faktisk kan gi mening?
Jeg har noen tanker om hva som kan ligge under, men vil gjerne høre deg gi svar på det jeg har spurt om først.
Om du vil svare er selvfølgelig opp til deg

Stor klem i natten!

(jeg sniker fra oktober - dette er faktisk første gang jeg har våkna om natta og ikke fått sove igjen!)

 

[Gullis!]

Får vondt av deg! For uansett er det ikke kjekt å føle på en slik situasjon. Når vi får disse bebisene så er båndet så sterkt at man blir var for alt. Enkelte kan si at man overreagerer på ting men når man har bært på de i 9 mnd så har man lov å ha piggene ute. Jeg har desverre ikke gode råd, men ville anbefalt deg å snakke med helsesøster. Evt psykolog på helsestasjonen? Sender deg en god klem!

 

[Pseudomamma]

Jeg trenger sårt hjelp nå, jeg sitter oppe etter en stor krangel med barnefar. Han er vekk 90% av tiden da han jobber ett annet sted. Når babyen vår vil ha mat om nettene lager hun så vidt det er noe små lyder, før jeg bytter bleie og forer. Jeg forer liggende med kun mobillys på. Men alikavell om barnefar får med seg at jeg er våken med lille, blir han sur og grinete for at jeg har lyset på.

Jeg blir så utrolig frustret og lei meg, lille er veldig treig til å spise så jeg føler meg egentlig bare som en ku, som ikke er til bruk for noe annet en melking. Jeg ammer ekstremt mye, men jeg kan ikke klage. Jeg elsker lille over alt i verden og ville gjordt alt for henne. Det som er trist å frustrerende er at barnefar blir så ekstremt sont og oppgitt om nettene fordi han våkner av mobillyset mitt. Siden han er vekk så store deler av tiden og kun hjemme i helgene, mener jeg at han ikke har rett til å klage fordi han våkner litt om nettende. Jeg ligger med lille ved siden av meg, å når hun er sulten legger jeg henne til og vi sovner til amminga, både meg og lille (veldig deilig igrunn) så alt jeg er oppe er to maks tre ganger om natta for å bytte bleie. Jeg skulle gå å ta noe vann å ba samboern passe på lille et så hun ikke rulla rundt i senga når jeg skulle ut, å han blei kjempe oppgitt fordi han måtte gjøre noe. Når jeg står på kjøkknet hører jeg han si "dumme unge" osv. Jeg blir kjempe redd når han sier det å blir så sinna for egentlig ingenting, lille var jo bare sulten så begynnte å gråte litt. Han blir også grinete av at jeg tar henne med meg om jeg skal på butikken, men jeg er rett å slett redd for at han skal gjøre henne noe.

Barnet vårt er kort forklart egentlig en veldig rolig unge, som er våken ett par ganger om nettene for å spise og gråter minimalt, så ingen av oss har noe som helst grunn til å klage. Det eneste som er litt vanskelig er at hun stort sett vil gå å bli bært på(har meg selv å takke for det, ettersom jeg helst vil kose med henne hele tiden).

Vet ikke om jeg kom noe som helst vei med dette innlegget, men måtte bare få ut litt frustrasjon. Noen andre som har det likt? Overreagerer jeg når jeg blir redd for at samboern kan skade lille når han blir så sinne for så lite? Noen som har noen gode tips/råd for å unngå dette?

Dette var ikke morsomt å lese... får utrolig vondt av deg og kjenner meg igjen i mye her... Barnefar er her bare i helgene og han skyver den lille til side og forventer at all fokus skal ligge på han bare fordi han er kommet hjem.
Her i huset så har jeg nattlys på hele tiden, jeg har hengt opp noen cottonlights over gardinstanga, de gir akkurat nok lys til at jeg klarer å bytte bleier og legge henne til puppen!
Skulle ønske jeg hadde noen bedre tips til deg, det høres ikke lett ut

 

[Lykkenerstor]

Kjære deg.
Dette høres ikke godt ut for deg.
Hadde du noen som helst forutanelse om at det kunne bli som dette før babyen deres kom? Altså er det andre ting eller i andre situasjoner du har reagert på hans oppførsel? Eller føler du det har skjedd en stor forandring i ham etter at barnet kom?
At han er irrasjonell og overreagerer orker jeg knapt å skrive, for det regner jeg med at du forstår selv.

Det som som regel skjer når man ikke forstår hverandres oppførsel eller handling er at man går i forsvar, fordi man selv føler man har rett, eller man blir rett og slett oppgitt, sint eller lei seg, og det hele ender med en krangel hvor ingen føler seg hverken hørt eller forstått. Dette gjelder som regel begge parter - men mannen reagerer som regel med sinne eller "isfront", og hun blir lei seg. For meg og i vårt forhold fungerer det best når jeg klarer å ikke gire meg opp, selv om jeg føler situasjonen eller oppføreselen hans er sykt urettferdig og barnslig, men forsøker å møte ham med medfølelse og et oppriktig ønske om å forstå hva som gjør at han reagerer som han gjør. Ikke alltid lett - men som sagt, klarer man det så funker det som regel. Poenget mitt er - har du klart å få noe svar på hvorfor han reagerer som han gjør på dette? Altså et svar som faktisk kan gi mening?
Jeg har noen tanker om hva som kan ligge under, men vil gjerne høre deg gi svar på det jeg har spurt om først.
Om du vil svare er selvfølgelig opp til deg

Stor klem i natten!

(jeg sniker fra oktober - dette er faktisk første gang jeg har våkna om natta og ikke fått sove igjen!)

Nei hadde ingen anelse om at han ville bli sint når lille vil ha mat å han våkner litt. Å aner heller ikke hva som gjør at han blir så sint. Alle som får barn vet jo at man må opp om nettene (trodde jeg). Han har gått å sakt hele tiden under graviditeten at han gleda seg så og at det ville bli så bra. Men når jeg tenker på det nå så lurer jeg på om alt det var løgn og at han sa det fordi han viste jeg ville høre det. Vil gjerne høre hva du tror ligger under?
Jeg har en tendens til å bli forbanna når han blir sur på lille, fordi hun gjør jo ikke noe galt, hun er jo bare en liten baby

 

[Lykkenerstor]

Dette var ikke morsomt å lese... får utrolig vondt av deg og kjenner meg igjen i mye her... Barnefar er her bare i helgene og han skyver den lille til side og forventer at all fokus skal ligge på han bare fordi han er kommet hjem.
Her i huset så har jeg nattlys på hele tiden, jeg har hengt opp noen cottonlights over gardinstanga, de gir akkurat nok lys til at jeg klarer å bytte bleier og legge henne til puppen!
Skulle ønske jeg hadde noen bedre tips til deg, det høres ikke lett ut

Uff, blir galt når man har fått barn å tro at han skal stå i fokus. Gud å barnslig, samboern spurte meg om når vi skulle på kino eller finne på noe bare vi to. Da sa jeg rolig at "vi har en 3ukers gammel baby, og jeg har ingen planer om å reise fra henne på lang lang tid.. Det vil jeg for det første ikke, jeg er ikke klar for det. Og jeg vil ikke la noen andre passe henne når hun er så liten. Hun har rett å slett ingenting å gjøre på noen plasser uten meg, mener jeg. Håper det ordner seg for dere også

 

[Majerr]

Jeg trenger sårt hjelp nå, jeg sitter oppe etter en stor krangel med barnefar. Han er vekk 90% av tiden da han jobber ett annet sted. Når babyen vår vil ha mat om nettene lager hun så vidt det er noe små lyder, før jeg bytter bleie og forer. Jeg forer liggende med kun mobillys på. Men alikavell om barnefar får med seg at jeg er våken med lille, blir han sur og grinete for at jeg har lyset på.

Jeg blir så utrolig frustret og lei meg, lille er veldig treig til å spise så jeg føler meg egentlig bare som en ku, som ikke er til bruk for noe annet en melking. Jeg ammer ekstremt mye, men jeg kan ikke klage. Jeg elsker lille over alt i verden og ville gjordt alt for henne. Det som er trist å frustrerende er at barnefar blir så ekstremt sont og oppgitt om nettene fordi han våkner av mobillyset mitt. Siden han er vekk så store deler av tiden og kun hjemme i helgene, mener jeg at han ikke har rett til å klage fordi han våkner litt om nettende. Jeg ligger med lille ved siden av meg, å når hun er sulten legger jeg henne til og vi sovner til amminga, både meg og lille (veldig deilig igrunn) så alt jeg er oppe er to maks tre ganger om natta for å bytte bleie. Jeg skulle gå å ta noe vann å ba samboern passe på lille et så hun ikke rulla rundt i senga når jeg skulle ut, å han blei kjempe oppgitt fordi han måtte gjøre noe. Når jeg står på kjøkknet hører jeg han si "dumme unge" osv. Jeg blir kjempe redd når han sier det å blir så sinna for egentlig ingenting, lille var jo bare sulten så begynnte å gråte litt. Han blir også grinete av at jeg tar henne med meg om jeg skal på butikken, men jeg er rett å slett redd for at han skal gjøre henne noe.

Barnet vårt er kort forklart egentlig en veldig rolig unge, som er våken ett par ganger om nettene for å spise og gråter minimalt, så ingen av oss har noe som helst grunn til å klage. Det eneste som er litt vanskelig er at hun stort sett vil gå å bli bært på(har meg selv å takke for det, ettersom jeg helst vil kose med henne hele tiden).

Vet ikke om jeg kom noe som helst vei med dette innlegget, men måtte bare få ut litt frustrasjon. Noen andre som har det likt? Overreagerer jeg når jeg blir redd for at samboern kan skade lille når han blir så sinne for så lite? Noen som har noen gode tips/råd for å unngå dette?

Min bedre halvdel var ikke seg selv de første dagene vi kom hjem. Vil nesten si han hadde en helt annen personlighet. Til vanlig blir jeg behandlet som en dronning, han setter alltid meg fremfor seg selv. Kan være så ekstremt at jeg må passe på hva jeg ber om (tjenester), fordi jeg vil ikke utnytte at han alltid sier ja.

Men de første dagene etter vi kom hjem var han han drittsekk. Sur og sinna. Fikk slengt i tryne (når jeg ammet og maten var ferdig) at det var jo ikke vits at han skulle lage mat. Vi gråt litt sammen over situasjonen, og når 6 åringen kom og spurte hva det var så kjeftet han og ba henne legge seg i seng. Jeg ble så stressa og gråt enda mer fordi jeg var redd for at hun ble lei seg.

Heldigvis var det bare sånn et par dager. Og jeg er ikke sinna for hvordan han oppførte seg siden jeg vet så inderlig godt at det finnes bare godt i hjerte hans. Men min tanken var da at han må ha hatt en etter-fødsels-reaksjon. Kan det være noe sånt som ligger i grunne hos kjæresten din. Eller kanskje også en fødselsdepresjon.

Var fødselsdepresjon jeg tenkte hos kjæresten min, inntil jeg så at det gikk over veldig fort.

Ikke rart kjæresten er i huset var litt utafor, det var jeg han som endte med å måtte ta imot gutten vår.

 

[Lykkenerstor]

Min bedre halvdel var ikke seg selv de første dagene vi kom hjem. Vil nesten si han hadde en helt annen personlighet. Til vanlig blir jeg behandlet som en dronning, han setter alltid meg fremfor seg selv. Kan være så ekstremt at jeg må passe på hva jeg ber om (tjenester), fordi jeg vil ikke utnytte at han alltid sier ja.

Men de første dagene etter vi kom hjem var han han drittsekk. Sur og sinna. Fikk slengt i tryne (når jeg ammet og maten var ferdig) at det var jo ikke vits at han skulle lage mat. Vi gråt litt sammen over situasjonen, og når 6 åringen kom og spurte hva det var så kjeftet han og ba henne legge seg i seng. Jeg ble så stressa og gråt enda mer fordi jeg var redd for at hun ble lei seg.

Heldigvis var det bare sånn et par dager. Og jeg er ikke sinna for hvordan han oppførte seg siden jeg vet så inderlig godt at det finnes bare godt i hjerte hans. Men min tanken var da at han må ha hatt en etter-fødsels-reaksjon. Kan det være noe sånt som ligger i grunne hos kjæresten din. Eller kanskje også en fødselsdepresjon.

Var fødselsdepresjon jeg tenkte hos kjæresten min, inntil jeg så at det gikk over veldig fort.

Ikke rart kjæresten er i huset var litt utafor, det var jeg han som endte med å måtte ta imot gutten vår.

Hmm ja kanskje det kan være det, men trodde lissom ikke det var så stor sansynlighet når han er så mye vekk.

Hva er det som ligger til grunn for at pappar får fødselsdepresjoner?

Jeg hadde fødselsdepresjoner første uka, var ikke noe sånn at jeg ikke klarte å knyttebånd med mini eller noe sånt. Hadde fødesdepresjoner rett å slett fordi jeg følte meg misslykka som mamma ettersom amminga gikk rett vest. Men bestemte meg for å skulle klare amminga og fikk det til, etter mye arbeid.

 

[isfrid]

Jeg har egentlig veldig lite klokt å si om dette tror jeg, annet enn at jeg anbefaler veldig at du snakker med helsesøster eller noen andre på helsestasjonen om dette. Og selvsagt gjerne snakker med han, om du ikke syns det blir altfor vanskelig i første runde. Jeg vet at endel helsestasjoner har sånne samlivskurs for nybakte foreldre, kanskje det kunne vært noe?

Det virker som han ikke var helt forberedt på hva livet med baby innebar, og hvordan ting blir annerledes for dere begge?

Hvorvidt det er en fødselsdepresjon eller ikke kan jeg ikke uttale meg om, men vil tro at det er like mye forskjellig som kan ligge bak som for mødre. At det kan utløses og forsterkes av nesten hva som helst.

 

[Majerr]

Hmm ja kanskje det kan være det, men trodde lissom ikke det var så stor sansynlighet når han er så mye vekk.

Hva er det som ligger til grunn for at pappar får fødselsdepresjoner?

Jeg hadde fødselsdepresjoner første uka, var ikke noe sånn at jeg ikke klarte å knyttebånd med mini eller noe sånt. Hadde fødesdepresjoner rett å slett fordi jeg følte meg misslykka som mamma ettersom amminga gikk rett vest. Men bestemte meg for å skulle klare amminga og fikk det til, etter mye arbeid.

Hva en fødselsdepresjon kommer av hos fedre er jeg ikke sikker på. Men ville jo tro at den store omveltningen har noe med det å gjøre. Hvordan fødselen foreløpig kan jo kanskje ha noe å si det også. Har men en dramatisk fødsel så kan sikkert det setter sine spor. Vil egentlig tro en fødselsdepresjon kan komme uansett hvordan ting er jeg.

 

[oktoberbarn16]

Hvor lenge har dere vært sammen, og hvor godt kjenner du fortiden hans? Typ hvordan hadde han det som barn/hvordan var relasjonen mellom hans foreldre? Og hvor gammel er han?

Det første jeg tenkte var at han nok føler seg tilsidesatt og sjalu. Da kan man jo si at herregud, ta deg sammen - det er en liten hjelpesløs 3 uker gammel baby og han bør forstå at det vil ta litt tid før det blir tid for dere til å gjøre ting sammen igjen, og at han ikke vil være i fokus på en stund. Men, når gamle sår i oss blir trigga (om det er det som skjer her - noe jeg går sterkt utifra) så er vi som regel veldig irrasjonelle og blir kanskje til og med blinde for vår egen oppførsel - det kommer an på hvor mye selvinnsikt man har. Her tipper jeg det er lite selvinnsikt ute og går, og mest sannsynlig så vet han ikke engang at dette er noe som henger sammen med ting han har opplevd tidlig i livet.
Jeg tror også den symbiosen som mor og barn havner i kan være ganske tøff å takle for noen menn, og når han er så lite hjemme så blir det kanskje enda vanskeligere å omstille seg. Jeg har hørt fra flere fedre at det første året kan være vanskelig fordi de føler at de ikke kan bidra med så mye, og at de rett og slett føler seg uttafor. Jeg vet ikke hvor mye han gjør med barnet deres på dagtid eller hvordan han er med henne da - skifter han på henne, bader henne eller bare holder henne? Utrolig viktig at han får mulighet til å knytte bånd med barnet, den lille tiden han faktisk er hjemme. Skjønner at det virker skummelt for deg å skulle dra på butikken og la henne være hjemme, men kanskje bør du faktisk gjøre det - for å gi ham mulighet til å få være med henne helt alene, og finne ut av hvem hun er uten at du er der og "passer på". Men dette blir jo din avgjørelse selvfølgelig.

Dette er ikke tiden for å møte ham så voldsomt på dette som skjer i ham, du skal bruke tiden din på å være mor tenker jeg, og det er babyen som skal ha fokus nå. Men om du får til å sette deg ned med ham og si at du oppriktig lurer på hva som foregår i ham, at du ser han har det vondt (for når man oppfører seg dårlig så er det som regel fordi man har det vondt), og at du forstår at det å bli forelder kan være et sjokk for ham også,- det er jo en enorm omveltning som jeg ikke tror man egentlig kan forberede seg ordentlig på - så kanskje han åpner seg og forteller hva som egentlig plager ham. Det vi alle innerst inne ønsker er jo å bli sett og forstått. Det er ikke sikkert du når inn til ham, men verdt et forsøk? Her er stikkord å ikke si noe som kan virke anklagende, og fokuser på å forstå ham - ikke at du skal bli forstått - slik at han føler det faktisk er en trygg space for ham. Pass også på at du ikke går i forsvar eller å forklare om det kommer noe fra ham, og ikke si at det han føler er feil - man føler det man føler, samme hvor dumt det kan være. Prøv å bare lytt og forsøk å forstå, selv om det er vanskelig.

Det kan kreve mye å være den voksne i slike situasjoner, når man føler at man er den som burde blitt forstått og støttet og sett. Men av og til bare må man, når den andre ikke klarer.

Om han ikke tar seg sammen men fortsetter å gjøre dette med at han våkner på natta til det "egentlige" problemet, så foreslår jeg at han sover et annet sted - på et annet rom om dere har det, eller på sofaen. For amme og skifte på babyen må du, og det trenger man litt lys til.

Jeg misunner deg virkelig ikke denne situasjonen, den høres utrolig vanskelig ut. Funker det ikke å ta dette opp med ham på egenhånd, så se om du kan få hjelp fra familievernkontoret, om du har et i nærheten - der kan man få gratis rådgivning.

Alle relasjoner og situasjoner er ulike, og kanskje er ikke disse rådene for deg/dere, men håper det kan hjelpe på ett eller annet plan.

 

[Sjarmtroll]

Sniker fra januar. Først av alt, stor klem til deg! Dette høres utrolig vanskelig ut. Kanskje han sliter med å tilpasse seg barnet fordi han er så mye borte og er vant til søvn? Det andre som slår meg er, som allerede er nevnt, fødselsdepresjon hos far. Jeg ville luftet meg hos helsesøster på neste kontroll. Du skal ikke være nødt å gå på glass for han. Hvordan er han på dagen? Er det samme som på natt? På natten må du ha lys for å skifte bleie, men vann kan du ha på flaske ved sengen, det har jeg, da slipper jeg å stå opp og det er lettere å sovne igjen. Lykke til ❤

 

[Pseudomamma]

Uff, blir galt når man har fått barn å tro at han skal stå i fokus. Gud å barnslig, samboern spurte meg om når vi skulle på kino eller finne på noe bare vi to. Da sa jeg rolig at "vi har en 3ukers gammel baby, og jeg har ingen planer om å reise fra henne på lang lang tid.. Det vil jeg for det første ikke, jeg er ikke klar for det. Og jeg vil ikke la noen andre passe henne når hun er så liten. Hun har rett å slett ingenting å gjøre på noen plasser uten meg, mener jeg. Håper det ordner seg for dere også

Det samme her, vi skal i bryllup og han ville skaffe barnevakt så han kunne kose seg uten å tenke på at hun var der :s jeg klarer knapt å dra ned på butikken uten henne og være borte fra henne i 10 min og han forventer at jeg skal klare å være borte fra henne en hel natt?!
Tror ikke disse mannfolka skjønner helt at det er forskjell på å være mamma og å være pappa :/

 

[Førstegangs<3]

Uff, for en situasjon! Hva med å anskaffe en feltseng så har han alternativet om å sove i et annet rom om det er for ille for han? Jeg hadde og blitt redd om min samboer hadde tiltalt min baby som "dumme unge" og syntes overhodet ikke du overreagerer! Tror det er viktig å plukke opp en evt fødselsdepresjon hos far tidlig så hva med å evt ta han med på en samtale på helsestasjonen? Om ikke han vil være med syntes jeg du skal ta opp temaet alene med hs ihvertfall for sånne bekymringer skal ingen måtte gå igjennom

 

[Lykkenerstor]

Jeg har egentlig veldig lite klokt å si om dette tror jeg, annet enn at jeg anbefaler veldig at du snakker med helsesøster eller noen andre på helsestasjonen om dette. Og selvsagt gjerne snakker med han, om du ikke syns det blir altfor vanskelig i første runde. Jeg vet at endel helsestasjoner har sånne samlivskurs for nybakte foreldre, kanskje det kunne vært noe?

Det virker som han ikke var helt forberedt på hva livet med baby innebar, og hvordan ting blir annerledes for dere begge?

Hvorvidt det er en fødselsdepresjon eller ikke kan jeg ikke uttale meg om, men vil tro at det er like mye forskjellig som kan ligge bak som for mødre. At det kan utløses og forsterkes av nesten hva som helst.

Takk for tipset, skal se om jeg får til kurs for oss dersom ting ikke blir forandret her hjemme. Å prøve å prate med han om det på dagen og ikke bare på natta

 

[oktoberbarn16]

Takk for tipset, skal se om jeg får til kurs for oss dersom ting ikke blir forandret her hjemme. Å prøve å prate med han om det på dagen og ikke bare på natta

Tror det er veldig lurt det siste du sier - å ikke ta opp problemer på kvelden/natta - den fella har jeg gått i mange ganger! Går aldri bra.

 

[Lykkenerstor]

Hvor lenge har dere vært sammen, og hvor godt kjenner du fortiden hans? Typ hvordan hadde han det som barn/hvordan var relasjonen mellom hans foreldre? Og hvor gammel er han?

Det første jeg tenkte var at han nok føler seg tilsidesatt og sjalu. Da kan man jo si at herregud, ta deg sammen - det er en liten hjelpesløs 3 uker gammel baby og han bør forstå at det vil ta litt tid før det blir tid for dere til å gjøre ting sammen igjen, og at han ikke vil være i fokus på en stund. Men, når gamle sår i oss blir trigga (om det er det som skjer her - noe jeg går sterkt utifra) så er vi som regel veldig irrasjonelle og blir kanskje til og med blinde for vår egen oppførsel - det kommer an på hvor mye selvinnsikt man har. Her tipper jeg det er lite selvinnsikt ute og går, og mest sannsynlig så vet han ikke engang at dette er noe som henger sammen med ting han har opplevd tidlig i livet.
Jeg tror også den symbiosen som mor og barn havner i kan være ganske tøff å takle for noen menn, og når han er så lite hjemme så blir det kanskje enda vanskeligere å omstille seg. Jeg har hørt fra flere fedre at det første året kan være vanskelig fordi de føler at de ikke kan bidra med så mye, og at de rett og slett føler seg uttafor. Jeg vet ikke hvor mye han gjør med barnet deres på dagtid eller hvordan han er med henne da - skifter han på henne, bader henne eller bare holder henne? Utrolig viktig at han får mulighet til å knytte bånd med barnet, den lille tiden han faktisk er hjemme. Skjønner at det virker skummelt for deg å skulle dra på butikken og la henne være hjemme, men kanskje bør du faktisk gjøre det - for å gi ham mulighet til å få være med henne helt alene, og finne ut av hvem hun er uten at du er der og "passer på". Men dette blir jo din avgjørelse selvfølgelig.

Dette er ikke tiden for å møte ham så voldsomt på dette som skjer i ham, du skal bruke tiden din på å være mor tenker jeg, og det er babyen som skal ha fokus nå. Men om du får til å sette deg ned med ham og si at du oppriktig lurer på hva som foregår i ham, at du ser han har det vondt (for når man oppfører seg dårlig så er det som regel fordi man har det vondt), og at du forstår at det å bli forelder kan være et sjokk for ham også,- det er jo en enorm omveltning som jeg ikke tror man egentlig kan forberede seg ordentlig på - så kanskje han åpner seg og forteller hva som egentlig plager ham. Det vi alle innerst inne ønsker er jo å bli sett og forstått. Det er ikke sikkert du når inn til ham, men verdt et forsøk? Her er stikkord å ikke si noe som kan virke anklagende, og fokuser på å forstå ham - ikke at du skal bli forstått - slik at han føler det faktisk er en trygg space for ham. Pass også på at du ikke går i forsvar eller å forklare om det kommer noe fra ham, og ikke si at det han føler er feil - man føler det man føler, samme hvor dumt det kan være. Prøv å bare lytt og forsøk å forstå, selv om det er vanskelig.

Det kan kreve mye å være den voksne i slike situasjoner, når man føler at man er den som burde blitt forstått og støttet og sett. Men av og til bare må man, når den andre ikke klarer.

Om han ikke tar seg sammen men fortsetter å gjøre dette med at han våkner på natta til det "egentlige" problemet, så foreslår jeg at han sover et annet sted - på et annet rom om dere har det, eller på sofaen. For amme og skifte på babyen må du, og det trenger man litt lys til.

Jeg misunner deg virkelig ikke denne situasjonen, den høres utrolig vanskelig ut. Funker det ikke å ta dette opp med ham på egenhånd, så se om du kan få hjelp fra familievernkontoret, om du har et i nærheten - der kan man få gratis rådgivning.

Alle relasjoner og situasjoner er ulike, og kanskje er ikke disse rådene for deg/dere, men håper det kan hjelpe på ett eller annet plan.

Vi har hvert sammen i litt over fem år. Han er 23, vet at han som liten var lite på ferier med familien og var mye å lekte med kompisene. Når vi snakker om barndommen snakker han alltid om ting han gjorde med vennene sine. De seks årene jeg har kjent han har han ikke feiret bursdagen sin osv. Pappan hans var mye på jobb og på fjellet når han bodde hjemme og de hadde lite kvalitetstid sammen. Vet ikke om det kan ha noe med det å gjøre?

 

[oktoberbarn16]

Vi har hvert sammen i litt over fem år. Han er 23, vet at han som liten var lite på ferier med familien og var mye å lekte med kompisene. Når vi snakker om barndommen snakker han alltid om ting han gjorde med vennene sine. De seks årene jeg har kjent han har han ikke feiret bursdagen sin osv. Pappan hans var mye på jobb og på fjellet når han bodde hjemme og de hadde lite kvalitetstid sammen. Vet ikke om det kan ha noe med det å gjøre?

Vel, om han er villig til å gå til rådgivning sammen med deg, eller alene, kunne nok det vært bra. Men det kommer jo an på hvor stolt han er da - om han går med på det eller ikke mener jeg.
At det er noe som blir trigget i ham er det ikke tvil om, og det kan jo høres ut som om det gir mening i at han er var på det med å bli "tildsidesatt". Spørsmålet er jo bare om han evner å se det og være moden/voksen nok til å ta tak i det før det går for langt.
Men, barnet deres er bare 3 uker sier du. Forsøk å gi det litt tid, forsøk å prat med ham og forstå ham, og se om det kan hjelpe til med å løse opp i floken.
Håper det går seg til veldig snart, og at du holder oss oppdatert <3

 

[FirstTimer☺️]

Fikk vondt når jeg leste dette og i hvertfall over kommentaren hans "dumme unge". Kjente jeg ble rasende over den faktisk. Men, håper dere får snakket skikkelig sammen og får ordnet det. Om ikke ville jeg ikke nølt med å søke ekstern hjelp så snart som mulig for dere alle tre.
Sender en god klem

 

[Lykkenerstor]

Vel, om han er villig til å gå til rådgivning sammen med deg, eller alene, kunne nok det vært bra. Men det kommer jo an på hvor stolt han er da - om han går med på det eller ikke mener jeg.
At det er noe som blir trigget i ham er det ikke tvil om, og det kan jo høres ut som om det gir mening i at han er var på det med å bli "tildsidesatt". Spørsmålet er jo bare om han evner å se det og være moden/voksen nok til å ta tak i det før det går for langt.
Men, barnet deres er bare 3 uker sier du. Forsøk å gi det litt tid, forsøk å prat med ham og forstå ham, og se om det kan hjelpe til med å løse opp i floken.
Håper det går seg til veldig snart, og at du holder oss oppdatert <3

Skal oppdatere dere når jeg ser hva som skjer fremmover. Takk for tipset, skal prøve å få han med på det