Millia91
Blir kjent med forumet
Hei alle sammen, har postet her tidligere ang min MA(24.02.16). Da jeg postet satt jeg å ventet på virkningene, så jeg beklager hvis jeg ikke svarte alle, men takker alle for gode ord! <3 <3 <3
Nå skal jeg fortelle om hva som skjedde da virkningene begynte.
Jeg fikk av de tablettene som skulle oppløses under tungen, fire stk. Jeg tok en Paraglin Major stikkpille med én gang og la meg på sofaen. Der lå jeg i frykt for hva som var i vente. Fire timer senere startet blødningene og det kom som en foss. De tre enorme bindene jeg fikk av fastlegen min, tre bukser og truser var utblødd på en time. Etter det gikk jeg løs på Up'n'Go bleiene til dattra vår. Jeg hadde ingen smerter og alt skjedde rolig til tross for de enorme mengdene med blod og blodklumper.
Etter ca 12 timer stoppet det nesten helt opp. Vi håpet alt var over, men jeg hadde mine forhåndsregler og fortsatte å bruke bleiene.
Og det holt opp til fredag 26.02.
Kl 13.30 startet det på nytt. Og nå kom det enda mer, enda fortere. Mannen min var hjemme og hjalp, men kl 14.15 dro han og hadde mange ærender som skulle gjøres før dattra skulle hentes fra bhg.
Det skulle jo ikke skje noe mer alvorlig...
Kl 14.30 satt jeg i sofaen iført truse og topp oppå ett tisselaken.
Da er det akkurat som om noen kutter over en hovedpulsåre, blodstrålen sto og jeg måtte holde tisselakenet slik at det ikke rant ut i sofaen. (Jeg vet, sofaen betyr ingenting, men mann tenker irrasjonell i disse utsatte situasjoner)
Jeg måtte ringe min mor som jobber like ved huset vårt da mannen min var lengre unna. Hun kom med én gang og fikk hjulpet meg. Etter en halvtime med assistanse sa jeg at alt er i orden og at hun kunne dra tilbake til jobben.
Men bare 10 minutter etter hun drar, holder jeg på å svime av på tur tilbake til sofaen. Det blir svart og stjerner foran øynene, svimmel, kvalm, tungpustet. Da ringer jeg 113.
Det går åtte minutter før de kommer, de tar meg ikke helt på alvor, men jeg får blodtrykket og oksygeninntaket sjekket før jeg får veneflon. Det blir tur til sykehuset (ca 1 time unna), men før vi drar må jeg på badet og ta på ny bleie da den jeg hadde på meg hadde blødd ut på 30 minutter. Bukse fikk jeg og på meg. Da blir den ene ambulansemannen med inn på badet og forstår alvoret da han ser bleien og alt som ligger i søppelbøtta.
Iløpet av turen holt jeg fatningen, men gråt av og til.
Jeg var redd, mest redd for at det var noe så galt med livmora mi at de måtte fjærne den!
Det kom masse blod og når vi hadde kjørt i 20-30 minutter tar jeg opp dyna og ser at dyna er utblødd fra navlen og ned til knærne, det har også begynt å renne ned langs bården jeg lå på. Da blir det blålys og sirene hele vegen inn til sykehuset. Jeg blir møtt av verdens snilleste gynekolog (som jeg bruker til vanlig) og får komme rett opp i undersøkelses stolen.
Der viser det seg at det har oppstått en svært sjelden komplikasjon.
En koagulert blodklump satt fast inne i livmoren min som gjorde at livmora prøvde fortvilt å skylle ut denne klumpen, men til intet nytte. Hadde jeg ikke ringt ambulansen da jeg gjorde det hadde jeg kunne blødd ut i min egen stue. Livmoren bryr seg ikke om hvor mye blod vi har i kroppen, så den bare skyller ut alt den kan for å kvitte seg med det som er der.
Gynekologen gjør så godt hun kan og fjerner klumpen, dette var uutholdelig smertefullt og jeg skrek så høyt jeg klarte at hun måtte slutte, men hun måtte få kontroll på blødningene.
Det tok bare sekunder før det var over og det kom inn en jordmor som hjalp gynekologen å vaske meg mens jeg lå i undersøkelses stolen. Etter det fikk jeg en sykeseng.
Jeg fikk etter det noen minutter for meg selv for å ring til mannen og forklare hva som hadde skjedd. Alt var jo under kontroll nå så. Har var hjemme og pakket svømmebagen, fredag er fast badedag hos oss, favorittdagen til dattra vår.
Men mens jeg snakker med han så får jeg vondt igjen i må legge på, da begynner det å fossblø på nytt.
Det blør så mye at det kommer opp på magen før det renner ut i senga.
Det gikk bare 5 minutter fra det startet til jeg var i narkose. Jeg fikk akkurat tid å ringe mannen min igjen å si at han måtte slippe alt han hadde i hendene å komme ut til sykehuset.
Det ble altså utskrapning..
Det neste jeg husker er stemmen til mannen min, da var jeg kommet på oppvåkningen.
Klokken var da kl 19 på kvelden, så det har skjedd mye på kort tid og både jeg å mannen er utslitte. Vi fikk beskjed om at nå var alt 100% under kontroll, ingen skade hadde skjedd med livmora osv..
Dagen etterpå fikk jeg to enheter blodoverføring.
I følge blodprosenten osv så hadde jeg mistet nesten 3 liter blod på under 4 timer (!)
Fikk dra hjem når den siste blodposen var tom, litt mot sykehusets vilje, men jeg ville hjem!
Nå er jeg sykemeldt i to uker og føler meg bedre for hver time, blør så lite at det kommer ikke i bindet enn gang! : )
Dette var en veldig skremmende opplevelse og en stor påkjenning på oss. Til tross for dette ønsker vi å bli gravide igjen så fort som mulig, dette skal ikke stoppe oss : ) Jeg har blitt forsikret om at ved et nytt svangerskap vil jeg få tidlig ul og tett oppfølgning og om vi skulle være uheldige igjen, så skal jeg ikke gjøre noe hjemme, jeg skal få utskrapning med en gang.
Igjen sier jeg takk til alle varmende ord fra sist innlegg og til alle framtide svar. <3 <3 <3
Nå skal jeg fortelle om hva som skjedde da virkningene begynte.
Jeg fikk av de tablettene som skulle oppløses under tungen, fire stk. Jeg tok en Paraglin Major stikkpille med én gang og la meg på sofaen. Der lå jeg i frykt for hva som var i vente. Fire timer senere startet blødningene og det kom som en foss. De tre enorme bindene jeg fikk av fastlegen min, tre bukser og truser var utblødd på en time. Etter det gikk jeg løs på Up'n'Go bleiene til dattra vår. Jeg hadde ingen smerter og alt skjedde rolig til tross for de enorme mengdene med blod og blodklumper.
Etter ca 12 timer stoppet det nesten helt opp. Vi håpet alt var over, men jeg hadde mine forhåndsregler og fortsatte å bruke bleiene.
Og det holt opp til fredag 26.02.
Kl 13.30 startet det på nytt. Og nå kom det enda mer, enda fortere. Mannen min var hjemme og hjalp, men kl 14.15 dro han og hadde mange ærender som skulle gjøres før dattra skulle hentes fra bhg.
Det skulle jo ikke skje noe mer alvorlig...
Kl 14.30 satt jeg i sofaen iført truse og topp oppå ett tisselaken.
Da er det akkurat som om noen kutter over en hovedpulsåre, blodstrålen sto og jeg måtte holde tisselakenet slik at det ikke rant ut i sofaen. (Jeg vet, sofaen betyr ingenting, men mann tenker irrasjonell i disse utsatte situasjoner)
Jeg måtte ringe min mor som jobber like ved huset vårt da mannen min var lengre unna. Hun kom med én gang og fikk hjulpet meg. Etter en halvtime med assistanse sa jeg at alt er i orden og at hun kunne dra tilbake til jobben.
Men bare 10 minutter etter hun drar, holder jeg på å svime av på tur tilbake til sofaen. Det blir svart og stjerner foran øynene, svimmel, kvalm, tungpustet. Da ringer jeg 113.
Det går åtte minutter før de kommer, de tar meg ikke helt på alvor, men jeg får blodtrykket og oksygeninntaket sjekket før jeg får veneflon. Det blir tur til sykehuset (ca 1 time unna), men før vi drar må jeg på badet og ta på ny bleie da den jeg hadde på meg hadde blødd ut på 30 minutter. Bukse fikk jeg og på meg. Da blir den ene ambulansemannen med inn på badet og forstår alvoret da han ser bleien og alt som ligger i søppelbøtta.
Iløpet av turen holt jeg fatningen, men gråt av og til.
Jeg var redd, mest redd for at det var noe så galt med livmora mi at de måtte fjærne den!
Det kom masse blod og når vi hadde kjørt i 20-30 minutter tar jeg opp dyna og ser at dyna er utblødd fra navlen og ned til knærne, det har også begynt å renne ned langs bården jeg lå på. Da blir det blålys og sirene hele vegen inn til sykehuset. Jeg blir møtt av verdens snilleste gynekolog (som jeg bruker til vanlig) og får komme rett opp i undersøkelses stolen.
Der viser det seg at det har oppstått en svært sjelden komplikasjon.
En koagulert blodklump satt fast inne i livmoren min som gjorde at livmora prøvde fortvilt å skylle ut denne klumpen, men til intet nytte. Hadde jeg ikke ringt ambulansen da jeg gjorde det hadde jeg kunne blødd ut i min egen stue. Livmoren bryr seg ikke om hvor mye blod vi har i kroppen, så den bare skyller ut alt den kan for å kvitte seg med det som er der.
Gynekologen gjør så godt hun kan og fjerner klumpen, dette var uutholdelig smertefullt og jeg skrek så høyt jeg klarte at hun måtte slutte, men hun måtte få kontroll på blødningene.
Det tok bare sekunder før det var over og det kom inn en jordmor som hjalp gynekologen å vaske meg mens jeg lå i undersøkelses stolen. Etter det fikk jeg en sykeseng.
Jeg fikk etter det noen minutter for meg selv for å ring til mannen og forklare hva som hadde skjedd. Alt var jo under kontroll nå så. Har var hjemme og pakket svømmebagen, fredag er fast badedag hos oss, favorittdagen til dattra vår.
Men mens jeg snakker med han så får jeg vondt igjen i må legge på, da begynner det å fossblø på nytt.
Det blør så mye at det kommer opp på magen før det renner ut i senga.
Det gikk bare 5 minutter fra det startet til jeg var i narkose. Jeg fikk akkurat tid å ringe mannen min igjen å si at han måtte slippe alt han hadde i hendene å komme ut til sykehuset.
Det ble altså utskrapning..
Det neste jeg husker er stemmen til mannen min, da var jeg kommet på oppvåkningen.
Klokken var da kl 19 på kvelden, så det har skjedd mye på kort tid og både jeg å mannen er utslitte. Vi fikk beskjed om at nå var alt 100% under kontroll, ingen skade hadde skjedd med livmora osv..
Dagen etterpå fikk jeg to enheter blodoverføring.
I følge blodprosenten osv så hadde jeg mistet nesten 3 liter blod på under 4 timer (!)
Fikk dra hjem når den siste blodposen var tom, litt mot sykehusets vilje, men jeg ville hjem!
Nå er jeg sykemeldt i to uker og føler meg bedre for hver time, blør så lite at det kommer ikke i bindet enn gang! : )
Dette var en veldig skremmende opplevelse og en stor påkjenning på oss. Til tross for dette ønsker vi å bli gravide igjen så fort som mulig, dette skal ikke stoppe oss : ) Jeg har blitt forsikret om at ved et nytt svangerskap vil jeg få tidlig ul og tett oppfølgning og om vi skulle være uheldige igjen, så skal jeg ikke gjøre noe hjemme, jeg skal få utskrapning med en gang.
Igjen sier jeg takk til alle varmende ord fra sist innlegg og til alle framtide svar. <3 <3 <3
Og lykke til med neste svangerskap 
Godt alt gikk bra
Var derfor jeg lurte på om du skulle vente litt. Men hvis gyn som har kikka inni der sa en måned så er den sikkert klar 
Min blodprosent var på 5 på det laveste. Utrolig hvor bra det virker med blodoverføring. Gull på pose! Jeg ble bedre for hver dråpe som dryppet!
