xD Excuse my french, men hva faen!? Send hjelp 
Ååå! Sender masse omsorgBle veldig bortskjemt forrige svangerskap: null kvalme, sov godt, plagdes ikke av noe lukter og formen var egentlig upåklagelig. Men NÅ?! Sover max 1,5 time om gangen, kan bevege meg ca 3 meter før jeg er gjennomvåt av svette, kaster opp flere ganger daglig, ting verker, jeg er sliten og most likely jævlig sur til tider
Skjønner deg veldig godtVi har som nevnt tidligere gått igjennom ivf (dette var tredje og siste offentlige forsøket), og på grunn av historikk vet nærmeste familie at dette er eneste måten jeg kan få barn på, uten at jeg har delt detaljer rundt løpet. Min mor fikk vite over nyttår at "prosessen var i gang", men at jeg synes det var litt tungt, og hadde nok med å prosessere hele greia selv, og ikke ønsket å dele noe før vi eventuelt ble gravide og var klare for å dele dette selv.
Hun har forsåvidt respektert dette hittil, men i helgen når jeg var på besøk (stort familieselskap, så trodde jeg fint klarte å holde fokuset unna meg selv). Da jeg skulle dra ble hun med meg ut for å si farvel, og presterte å stille seg mellom meg og ytterdøren, og "konfrontere" meg med spørsmål, derav det første: Er du gravid? Jeg ble helt paff, og følte meg såpass utilpass at jeg bare måtte lyve og si nei (vi ønsker som et minimum å vente til etter TUL for å være sikker på at det er liv og at alt står bra til før vi deler med familien). Hun fulgte deretter opp med masse spørsmål om medisiner, kontroller, tidsperspektiv, osv.
Kjenner nå at dette føltes såpass invaderende at jeg nå ikke har lyst å fortelle noe. I alle fall ikke før tidligst uke 12. Mulig det er bare hormonene og trassen som spiller inn her, men ble skikkelig irritert og skuffet. Synes ikke det er greit å spørre så direkte, selv om det er familie. Spesielt når jeg allerede har sagt ifra at "Jeg forteller når jeg har noe å fortelle og er klar for å fortelle det"
vi har alltid holdt det hemmelig frem til ca uke 12, så det er jo deres valg når og hvordan dere vil dele. vet det er vanskelig når man står i situasjonen, og spesielt med alle hormoner som svirrer rundt i tillegg, men forsøk å se på det fra en annen side og pust godt ned i magen, og tenk på hvor heldig du er som har en mor som vil dette så mye for deg
Takk for perspektivetSkjønner deg veldig godt
Med hensyn til mødre og andre rundt som spør og «maser» og invaderer, det som hjelper meg er å tenke at det ligger veldig mye kjærlighet bak dette, moren din ønsker nok veldig for deg at du skal få bli mamma, det er en fantastisk opplevelse, den beste om jeg kan få være helt ærlig. Alt hun kommer med er fordi hun elsker deg, og vil at du skal få oppleve dette store i livet
Og du har nok litt rett i at hun "angriper" med kjærlighet. Men en stor del av meg mistenker at det har minst (om ikke mer) med at hun så gjerne vil bli mormor. Vi har i grunn aldri vært en "prate-om-følelser"-familie, så hun vet ikke hvor stort mitt ønske om å bli mor faktisk er, men hun har i åresvis (til og med da jeg var alene) spurt om når hun skal få bli mormor. Så jeg sitter uansett igjen med en følelse om at det handlet mer om henne enn om meg, og derfor synes hun det var greit å totalt overkjøre meg og mine ønsker om å ikke dele. Samtidig så vet jeg at jeg er hormonell og følsom, så jeg utelukker ikke at jeg har en uforholdsmessig stor reaksjon. 
Er jo trøtt og sliten, spesielt etter lunch, men synes liksom puppene skal verke for at jeg skal føle meg gravid «nok». 6+6 og TUL i morgen
Vi ønsket oss 2 under 2, men ble ikke sånn da de ble litt humper i veien. Storebror blir litt over 2,5år når neste forhåpentligvis kommer. Det er jo ikke voldsomt stort aldersspenn, men merker jo at han nærmer seg å kunne slutte med bleie snart og vi "starter helt på nytt" med bleier, våkenetter osv. Vi hadde ønsket å "samle de" i værste småbarnstiden. Vet ikke om det er gunstig eller ikke, jeg har hvertfall en mye roligere tid som gravid nå som han sover om natten og er i bhg. Tror det er fordeler og ulemper med altFlere med to tette her? Skriver dette med frykt for å klage, og forståelse for at folk står i tøffe prøveperioder. Vår første brukte vi to år, og et mislykket IVF-forsøk før det skjedde spontant. Vi vet at vi vil ha flere, og har ikke følt vi har luksusen med å planlegge, så vi valgte å ikke begynne på noe prevensjon etter fødsel. Mini er nå 10 måneder, og vips var vi gravide med nummer to allerede
Kjenner tanken på 2 under 2 stresser meg, men kjenner mest på dårlig samvittighet over at "storebror" ikke får være den minste så veldig lenge og jeg blir bekymret for å dele oppmerksomheten..
Trenger noen solskinnshistorier!
Skjønner så godt at du føler det sånnTakk for perspektivet
Det er helt lov å reagere – du kjenner dine egne grenser best, og det er viktig at de blir respektert.
Flere med to tette her? Skriver dette med frykt for å klage, og forståelse for at folk står i tøffe prøveperioder. Vår første brukte vi to år, og et mislykket IVF-forsøk før det skjedde spontant. Vi vet at vi vil ha flere, og har ikke følt vi har luksusen med å planlegge, så vi valgte å ikke begynne på noe prevensjon etter fødsel. Mini er nå 10 måneder, og vips var vi gravide med nummer to allerede
Kjenner tanken på 2 under 2 stresser meg, men kjenner mest på dårlig samvittighet over at "storebror" ikke får være den minste så veldig lenge og jeg blir bekymret for å dele oppmerksomheten..
Trenger noen solskinnshistorier!
Vi hadde to jenter under to her, og jeg syns det er helt magisk Ja, det er intenst til tider, men det er så fint å se hvor tett de knytter seg. Jeg hadde også dårlig samvittighet for at den eldste ikke fikk være "lille" så lenge, men hun har vokst så naturlig inn i rollen som storesøster. Nå venter vi ei lita til med 2,5 år mellom, og vi gleder oss masse Bleier og kaos til tross – det er så mye kjærlighet i det!Flere med to tette her? Skriver dette med frykt for å klage, og forståelse for at folk står i tøffe prøveperioder. Vår første brukte vi to år, og et mislykket IVF-forsøk før det skjedde spontant. Vi vet at vi vil ha flere, og har ikke følt vi har luksusen med å planlegge, så vi valgte å ikke begynne på noe prevensjon etter fødsel. Mini er nå 10 måneder, og vips var vi gravide med nummer to allerede
Kjenner tanken på 2 under 2 stresser meg, men kjenner mest på dårlig samvittighet over at "storebror" ikke får være den minste så veldig lenge og jeg blir bekymret for å dele oppmerksomheten..
Trenger noen solskinnshistorier!
Ååå! Sender masse omsorg
Jeg hadde det også slik i mine to, første kunne jeg jogge til uke 30, andre kastet jeg opp kontinuerlig fra positiv test til fødsel
Håper det blir bedre
Er så vilt hvor stor forskjell det kan være! Foreløpig ved godt mot og håper det går seg litt til etterhvertÅåå! Sender masse omsorg
Jeg hadde det også slik i mine to, første kunne jeg jogge til uke 30, andre kastet jeg opp kontinuerlig fra positiv test til fødsel
Håper det blir bedre for deg etterhvert
Både jordmor og fastlege her informerte at første blodprøve kan tas fra 6+0, så veldig rart de sier det...
Takk for at du deler
Det leste jeg også etter samtalen med legekontoret. Veldig skuffa over at jeg må mase og klage meg gjennom for å få helt vanlig blodprøve
Så merkelig. Jeg har selv tatt blodprøver i mine andre svangerskap før 12 svangerskapsuke.
Ja, det skal jeg gjøre!Så merkelig. Jeg har selv tatt blodprøver i mine andre svangerskap før 12 svangerskapsuke.
Kanskje du kan nevne i morgen at du ønsker at det skal tas blodprøver?
Satser på at det ordner seg uten særlig mas 
Så kjipt! Leser også om folk som må mase seg til hcg blodprøve, fryktelig slitsomt. Kan de ikke bare ta de blodprøve liksomTakk for at du deler
Enig!! Men få se om det blir bedre oppfølging videre. Krysser fingrene
takk for støtte!
