Klagetråden

Hver gang jeg våkner på natta for å tisse, sliter jeg med å få sove igjen fordi mannen ligger å småsnorker og puster høyt. :dead: Så har sendt han over på gjesterom flere ganger nå :laughing002 sover godt da men dårlig samvittighet ovenfor mannen.. får også fra tid til en annen vondt i magen.. sikkert fordi den voksr, ganske umulig å si hvor det gjør vondt- både her og der... blir sliten i ryggen av å gå lenge.. og jeg synes ikke at magen min synes ennå, så jeg føler fortsatt noen gang at jeg har inbilt meg hele greie..
 
Kjenne det er to ting eg slit mest med for tida; bekkenløysing og overtenking rundt alt.

Eg har hatt bekkenløysing sidan veke 6, veit jo at eg skal gå med det heilt til termin, men kjenne at det går veldig laus på meg. Har vore sjukemeldt no 100% i 5 veke, etter å ha vore 60% sjukemeldt i 5 veke og 2 veke 100% før dess. Står i ein stor skviss med jobb sidan eg ynskje meg tilbake, men kjenne på kroppen at eg framleis ikkje er klar til å prøve meg. Sjefen er hyggeleg men enda opp med vurderingsarbeid som eg må gjere fordi eg er i eit vikariat og ynskje å få fast etterkvart og det er ein skjult beskjed i form av spørsmåla «kan du…, for då får vikaren begynt på noko nytt». Går til fysio, er i eit terapibad 1 gang i veka og får god oppfølging av lege.

Overtenking er også eit kapittel for seg sjølv, noko eg skal ta tak i med psykolog for å gje meg best mogleg utgangspunkt for å takle barseltid og generelt andre ting som kan oppstå utan at eg skal gruble meg i hel med å tenkje «tenk om…».
 
Kjenne det er to ting eg slit mest med for tida; bekkenløysing og overtenking rundt alt.

Eg har hatt bekkenløysing sidan veke 6, veit jo at eg skal gå med det heilt til termin, men kjenne at det går veldig laus på meg. Har vore sjukemeldt no 100% i 5 veke, etter å ha vore 60% sjukemeldt i 5 veke og 2 veke 100% før dess. Står i ein stor skviss med jobb sidan eg ynskje meg tilbake, men kjenne på kroppen at eg framleis ikkje er klar til å prøve meg. Sjefen er hyggeleg men enda opp med vurderingsarbeid som eg må gjere fordi eg er i eit vikariat og ynskje å få fast etterkvart og det er ein skjult beskjed i form av spørsmåla «kan du…, for då får vikaren begynt på noko nytt». Går til fysio, er i eit terapibad 1 gang i veka og får god oppfølging av lege.

Overtenking er også eit kapittel for seg sjølv, noko eg skal ta tak i med psykolog for å gje meg best mogleg utgangspunkt for å takle barseltid og generelt andre ting som kan oppstå utan at eg skal gruble meg i hel med å tenkje «tenk om…».
Fra en overtenker til en annen :Heartred
Store ting som skjer i livet, tenker også å begynne å gå til psykolog igjen for å lufte det litt.
 
Kjenne det er to ting eg slit mest med for tida; bekkenløysing og overtenking rundt alt.

Eg har hatt bekkenløysing sidan veke 6, veit jo at eg skal gå med det heilt til termin, men kjenne at det går veldig laus på meg. Har vore sjukemeldt no 100% i 5 veke, etter å ha vore 60% sjukemeldt i 5 veke og 2 veke 100% før dess. Står i ein stor skviss med jobb sidan eg ynskje meg tilbake, men kjenne på kroppen at eg framleis ikkje er klar til å prøve meg. Sjefen er hyggeleg men enda opp med vurderingsarbeid som eg må gjere fordi eg er i eit vikariat og ynskje å få fast etterkvart og det er ein skjult beskjed i form av spørsmåla «kan du…, for då får vikaren begynt på noko nytt». Går til fysio, er i eit terapibad 1 gang i veka og får god oppfølging av lege.

Overtenking er også eit kapittel for seg sjølv, noko eg skal ta tak i med psykolog for å gje meg best mogleg utgangspunkt for å takle barseltid og generelt andre ting som kan oppstå utan at eg skal gruble meg i hel med å tenkje «tenk om…».
Åh, bekkenleddsmerter er nok i seg selv om en ikke skal slite med tankekjør i tillegg!

Sender masse gode tanker til deg
 
Fra en overtenker til en annen :Heartred
Store ting som skjer i livet, tenker også å begynne å gå til psykolog igjen for å lufte det litt.
Har heldigvis blitt henvist vidare til ein psykolog som vil arbeide med gravide der fokuset er relasjon mellom mor og barn, og mor og far/medmor.

Utifrå samtalen så ynskja psykologen at eg skulle komme inn 1 gang i veka. Og fyrste tingen eg skal arbeide med er overtenking. Er ikkje bra for meg, fosteret eller barnefar.

Så anbefala psykolog på det sterkast. Gjerne høyr med jordmor om hen veit om nokon gode i nærleiken. :)
 
Har heldigvis blitt henvist vidare til ein psykolog som vil arbeide med gravide der fokuset er relasjon mellom mor og barn, og mor og far/medmor.

Utifrå samtalen så ynskja psykologen at eg skulle komme inn 1 gang i veka. Og fyrste tingen eg skal arbeide med er overtenking. Er ikkje bra for meg, fosteret eller barnefar.

Så anbefala psykolog på det sterkast. Gjerne høyr med jordmor om hen veit om nokon gode i nærleiken. :)
Det finnes faktisk på det kontoret hvor jeg går til jordmord, skal være lavterskel og får time raskt. Vet ikke om hvor mange ganger man kan gå eller om det er mest sporadisk. Samtidig har jeg "min" psykolog som kjenner meg litt og det er litt enklere å åpne seg. Tar alltid litt tid å bli kjent før man ønsker å brette alt ut. Så plusser å minuser der, skal se hvs jeg ender på :) og takk for tipsa
 
Klager litt her for jeg vet ikke hvor det skal ut ellers. Jeg er skikkelig ukomfortabel med oppmerksomhet rundt det hele. Eller egentlig mest rundt "magen min" og det som er inni. Jeg har litt som skjer i livet nå, på jobb og slikt. Mens alt fokus til min mor er rundt min graviditet. Når hun ringer så presterer hun å spør så mye rundt graviditet og så lite rundt meg at jeg blir helt utrolig frustrert. Føler meg ikke sett eller hørt. Når jeg snakker om ganske viktige ting som skjer i karrieren min så bare svarer hun med åja. Jeg sa til slutt at hun måtte slutte å mase sånn om "magen". Jeg er fortsatt meg og har mine tanker, bekymringer og følelser, mens embryoen har strengt talt ikke det helt ennå. Samtidig får det meg til å føle meg som at jeg kommer til å bli en elendig mor fordi jeg ikke snakker til magen og ikke tenker og planlegger så mye rundt når det barnet blir født (om ca 22 uker til. God tid til å tenke på det tenker jeg mens det som skjer nå skjer nå!). Uansett, føler meg elendig nesten hver gang jeg snakker med henne..
 
Klager litt her for jeg vet ikke hvor det skal ut ellers. Jeg er skikkelig ukomfortabel med oppmerksomhet rundt det hele. Eller egentlig mest rundt "magen min" og det som er inni. Jeg har litt som skjer i livet nå, på jobb og slikt. Mens alt fokus til min mor er rundt min graviditet. Når hun ringer så presterer hun å spør så mye rundt graviditet og så lite rundt meg at jeg blir helt utrolig frustrert. Føler meg ikke sett eller hørt. Når jeg snakker om ganske viktige ting som skjer i karrieren min så bare svarer hun med åja. Jeg sa til slutt at hun måtte slutte å mase sånn om "magen". Jeg er fortsatt meg og har mine tanker, bekymringer og følelser, mens embryoen har strengt talt ikke det helt ennå. Samtidig får det meg til å føle meg som at jeg kommer til å bli en elendig mor fordi jeg ikke snakker til magen og ikke tenker og planlegger så mye rundt når det barnet blir født (om ca 22 uker til. God tid til å tenke på det tenker jeg mens det som skjer nå skjer nå!). Uansett, føler meg elendig nesten hver gang jeg snakker med henne..
Tror det er veldig individuelt, om man snakker til magen og finner det naturlig. Jeg føler det er rart, men har blitt oppfordret av terapeuten min pga tilknytning og tidligere depresjon. Føler meg så teit, samtidig har jeg klart å senke skuldrene mer og katastrofetankene er blitt færre. Om det er pga dette eller OUL gikk så bra vet jeg ikke.

Bestevenninnen min snakket ikke med magen en eneste gang, synes det var ubehagelig med bevegelser i magen og hatet å gå gravid - hun er verdens beste mamma for gutten sin:) Gjør det som er naturlig for DEG:Heartred

Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i at det bare er fokus på baby og graviditet. Prøver å ha vanlige samtaler med folk, men alt dreier seg til slutt om den lille i magen. Prøver å snu om på det når jeg blir oppgitt og tenke at vi er jammen heldige som har så mange mennesker i livet vårt som allerede er glad i den lille jenta vår. Samtidig skulle jeg gjort mye for en dag/kveld der det ikke var noe babyprat:rolleyes:laughing6
 
Jeg får mange kommentarer i retning «hvordan går det (med bekkenet)» og «var det så lurt da» fordi jeg allerede hadde bekkenleddsmerter fra tidligere svangerskap. Folk mener vel med alle kommentarer og spørsmål, men vi har delt graviditeten litt «stille» fordi jeg ikke orker for mange kommentarer. Det kan være godt å øve seg litt hjemme på hvilke svar en kan komme med til de spørsmål du forventer å få og hvordan en kan vri samtaleemnet over på noe annet - det har vært en redning for meg i flere år i sosiale settinger. Samtidig velger jeg å tolke det mest mulig positivt.

Og tror det er heeelt normalt å ikke snakke med magen. For min del er det mest naturlig å si «der var du jo» når jeg kjenner spark eller si «er du der?» av og til når jeg syns hun har vært rolig litt lenge - og så dytter jeg på henne til hun våkner
 
Jeg får mange kommentarer i retning «hvordan går det (med bekkenet)» og «var det så lurt da» fordi jeg allerede hadde bekkenleddsmerter fra tidligere svangerskap. Folk mener vel med alle kommentarer og spørsmål, men vi har delt graviditeten litt «stille» fordi jeg ikke orker for mange kommentarer. Det kan være godt å øve seg litt hjemme på hvilke svar en kan komme med til de spørsmål du forventer å få og hvordan en kan vri samtaleemnet over på noe annet - det har vært en redning for meg i flere år i sosiale settinger. Samtidig velger jeg å tolke det mest mulig positivt.

Og tror det er heeelt normalt å ikke snakke med magen. For min del er det mest naturlig å si «der var du jo» når jeg kjenner spark eller si «er du der?» av og til når jeg syns hun har vært rolig litt lenge - og så dytter jeg på henne til hun våkner
Er akkurat det jeg gjør og. F.eks: er du våken nå, ….? Hei på deg, …. Også kan jeg legge hånda/stryke der jeg kjenner henne.
Har ikke lange samtaler med magen og synger for henne. Er ikke der (ennå hvertfall):laughing002
 
Kjenner at ryggen og bekkenet er veldig kranglete de ukene jeg jobber tre dager. Er redd jeg må gå opp til 60% sykemelding etter jul. Skal snakke med den andre spesialpedagogen i morgen. Mulig vi løser det hvis jeg kan ha kontordag den ene dagen :) Men merker at kroppen er i forandring og at jeg har en fysisk jobb, der det er lite rom for pauser og hvile ved behov.
 
UKe 19+2 og har hatt veldig mye smerter/ubehag i nedre mageregionen i hele natt og dag.. vet ikke om det er ifm strekking av livmor men sykt ubehagelig å sitte eller ligge med beina bøyd mot mage, må være strak som en strek, kun det som hjelper litt. Håper virkelig ikke det blir den nye normalen..
 
Her ser det ut til det blir 100% sykemelding snart:( Bekkenet mitt har låst seg helt. Orker ikke gå tur med hunden vår lenger og ligger rett ut i senga eller på sofaen når jeg kommer hjem fra jobb. Skal se hvordan det går til uken, men føler på en skikkelig nedtur. Ja, graviditet er tøft og en påkjenning for kroppen, samtidig er jeg veldig aktiv og liker å bevege meg. Det er en stor del av livet mitt. Så synes det her er skikkelig kjipt..

Mannen min skulle også overraske meg med favorittmaten min som er indisk. Nå har jeg skikkelig halsbrann og får ikke sove:laughing002 Grusomt!
 
Første gang jeg skriver klage-innlegg, men akkurat nå synes jeg synd på meg selv :smiley-ashamed004 Har den siste uken fått mer og mer bekkensmerter - og for å toppe det hele har jeg fått matforgiftning etter pizza fra Pizzabakeren:dead: Ikke sovet i natt, spydd x-antall ganger og kun fått i meg et par kjeks på 24 timer.. Jeg har heldigvis sluppet unna spying i svangerskapet, all ære til de som har kommet seg gjennom uke etter uke med spying. Det er fader meg tungt når det står på:dead::schocked028
 
Jeg og 3 åringen har juleferie mens far jobber. Det har rett og slett vært en helt jævli dag med det ene trass-anfallet etter det andre. Toppet seg når hun løp og fektet med ei saks i sofaen, og jeg skrek meg hes i frykt. Hun slo meg i ansiktet flere ganger når jeg til slutt måtte bære henne inn på rommet hennes. Endte med at vi begge gråt og jeg strevde med å ikke avvise henne fordi jeg var så sint og lei meg. Tenkte vi skulle ha en hyggelig juleferie sammen, men hun har egentlig vært mye sur, trassig og ekstremt mammadalt hele ferien, og nå angrer jeg på at jeg ikke har sendt henne i barnehagen i stedet. Følte jeg gikk med kynnere pga hendelsen i etterkant. Det er ikke lett å være gravid og mamma til en tass på 3 år samtidig synes jeg :sad010
 
Jeg og 3 åringen har juleferie mens far jobber. Det har rett og slett vært en helt jævli dag med det ene trass-anfallet etter det andre. Toppet seg når hun løp og fektet med ei saks i sofaen, og jeg skrek meg hes i frykt. Hun slo meg i ansiktet flere ganger når jeg til slutt måtte bære henne inn på rommet hennes. Endte med at vi begge gråt og jeg strevde med å ikke avvise henne fordi jeg var så sint og lei meg. Tenkte vi skulle ha en hyggelig juleferie sammen, men hun har egentlig vært mye sur, trassig og ekstremt mammadalt hele ferien, og nå angrer jeg på at jeg ikke har sendt henne i barnehagen i stedet. Følte jeg gikk med kynnere pga hendelsen i etterkant. Det er ikke lett å være gravid og mamma til en tass på 3 år samtidig synes jeg :sad010
Jeg hadde det sånn sist svangerskap. Ikke at han var trassig, men vi var hjemme og mannen på jobb. Jeg hadde bekkenløsning, og det ble til at vi ikke gjorde noen ting, vi var bare hjemme, knapt ute pga is og dårlig vær. Det føltes ikke godt.

Det er litt det samme nå, glatt og dårlig vær, men vi har spill, litt hobby, leker med duplo og ser litt på tv. Det lureste er å legge en liten plan for hver dag, noe gøy som du vet kan gjennomføres. Å bare være inne er pyton, både for deg og henne (vet ikke om det er sånn). Trassanfall kan man ikke helgardere seg mot, men de må man bare ta som de kommer og håpe at de ikke blir for voldsomme.

Lykke til :Heartred
 
Jeg og 3 åringen har juleferie mens far jobber. Det har rett og slett vært en helt jævli dag med det ene trass-anfallet etter det andre. Toppet seg når hun løp og fektet med ei saks i sofaen, og jeg skrek meg hes i frykt. Hun slo meg i ansiktet flere ganger når jeg til slutt måtte bære henne inn på rommet hennes. Endte med at vi begge gråt og jeg strevde med å ikke avvise henne fordi jeg var så sint og lei meg. Tenkte vi skulle ha en hyggelig juleferie sammen, men hun har egentlig vært mye sur, trassig og ekstremt mammadalt hele ferien, og nå angrer jeg på at jeg ikke har sendt henne i barnehagen i stedet. Følte jeg gikk med kynnere pga hendelsen i etterkant. Det er ikke lett å være gravid og mamma til en tass på 3 år samtidig synes jeg :sad010

Treåringen her slår pappaen når han blir sint, og han blir veldig mye fortere sint på han også. Han tester grenser og har mye følelser som er vanskelig å uttrykke.. Og det er slitsomt å stå i alene <3

Å gå ut en tur er noe som funker bra her også. Selv om overgangen ikke alltid er så populær, så koser de seg ute. Også lager vi kakao og litt kos når vi kommer inn. :)
 
Jeg hadde det sånn sist svangerskap. Ikke at han var trassig, men vi var hjemme og mannen på jobb. Jeg hadde bekkenløsning, og det ble til at vi ikke gjorde noen ting, vi var bare hjemme, knapt ute pga is og dårlig vær. Det føltes ikke godt.

Det er litt det samme nå, glatt og dårlig vær, men vi har spill, litt hobby, leker med duplo og ser litt på tv. Det lureste er å legge en liten plan for hver dag, noe gøy som du vet kan gjennomføres. Å bare være inne er pyton, både for deg og henne (vet ikke om det er sånn). Trassanfall kan man ikke helgardere seg mot, men de må man bare ta som de kommer og håpe at de ikke blir for voldsomme.

Lykke til :Heartred
Takk for innspill :Heartpink Jeg har også veldig trua på å ha planer. Vi har egentlig hatt fullt program siden julaften, så tenkte at det kanskje var godt med en litt roligere dag i går. Frøkna her er i overkant glad i tv og skjerm, så første sinne-utbrudd kom når jeg slo av TVen. Hun var godt forberedt på at vi skulle ut å bygge snøhule etter en time med skjerm. Når vi kom oss ut tok hun etterhvert av vottene, ble kald og ville inn. Inne drev vi med hobbyting, men hun fikk oppheng på at hun skulle drive med en liten vev hun fikk i julegave som egentlig er for eldre barn. Det resulterte i episoden med saks hvor hun skulle klippe over alle trådene i veven og løp i sofaen med saks når jeg ville ta den fra henne :happy8 Tror det bare var en sånn dag hvor alt gikk galt. Hun er meget bestemt og sta. Og det har hun nok fra mammaen og pappaen sin så vi får bare ta det. I dag skal vi heldigvis til noen naboer å grille pølser på bålpanna, så satser på mindre krig. Hehe
 
Back
Topp