Kan jeg få lov til å klage på noe annet enn det fysiske? Det gjelder nemlig forventninger til de rundt meg til meg som gravid. Jeg får så mange merkelige kommentarer fra min mor for tiden. Sannsynligvis er jeg hormonell og overreagerer noe, men det plager meg og får meg til å føle meg unormal og sette spørsmål ved mitt ønske til min planlagte graviditeteten.. Når vi sa at jeg var gravid- fikk jeg gratulerer og så koselig, men så kom- hvorfor ser dere ikke så glade ut. Det var jo planlagt, dere burde vært mer glad da. Er ikke "mannen din" glad?fordi vi ikke hoppet i taket eller.. jeg smlte og prøvde å gjøre det hyggelig men unnskyld meg for å ikke ha tatt med konfetti og kransekake.. det er vårt første barn, vi er voksne modne folk og skjønner at det er stort ansvar og stor livsendeing vel så mye.. vi er glad men også litt redd og overveldet over at det gikk over alle forventningene fortere enn vi trodde..
Neste kommentar veldig nylig når jeg sa dato for OUL. -hva ønsker du deg da? Er jeg proppfull av hormoner som reagerte negativt på det? Jeg kan da ikke velge uansett, hva er poenget. Jeg har en magefølelse som kanskje er noe slags ønsketenkning men det vil jeg ikke dele.. er det unormalt å ikke ønske seg noen av delene sterkt ? Er jeg unormal, hverken glad eller ønsker meg noe annet enn et friskt barn. Skulle jeg tatt abort egentlig?Disse tankene og hormonene plager meg fryktelig..
Tenker det er helt normalt å ikke ønske et spesifikt kjønn, men et friskt barn. <3 Ut fra det jeg leser synes jeg tankene dine er helt normale, og heller rart hvordan de andre forventer at du skal være.. Man kan være glad samtidig som man er bekymret/redd. Og man kan være glad for å være gravid selv om man ikke går rundt og konstant smiler eller jubler. Et svangerskap varer som regel rundt ni mnd, og det ville vært veldig rart å gå rundt og være superhappy hele tiden.
Har fått litt sårende/provoserende kommentarer angående kjønn selv. Har to gutter fra før, og fikk kommentar fra ei at kanskje det var jente denne gangen for det "fortjente jeg". Unnskyld meg, men hva i alle dager? Jeg elsker guttene mine over alt på jord. De er friske og raske og jeg er så takknemlig for dem. Skulle gjerne hatt en gutt til. Ble så paff da ho sa det, at jeg ikke fikk svart noen ting. Og nå som vi mest sannsynlig venter en jente, gruer jeg meg for å dele babynyheten og evt kjønn, for jeg er så redd folk skal tro jeg er letta for at vi "endelig" får en jente. At eneste grunnen for at vi prøvde på en til var for å få en jente. Og hvis vi nå får det, så er vi ferdige pga det.. Når alt jeg egentlig bryr meg om er at babyen er frisk..
Sitter med helt like følelser og tanker som deg. Gråter mye om dagen og føler meg helt tullete. Får mange andre kommentarer og spørsmål fra de rundt meg (magestørrelse i forhold til deres på samme tid, usikker på om det virkelig er liv jeg kjenner, at jeg ikke ønsker å handle inn klær og utstyr, at jeg ikke virker ordentlig glad for dette osv.), men sannheten er at jeg er livredd! Ja, jeg er glad og takknemlig for graviditeten og den lille i magen. Det eneste jeg ønsker meg er en frisk baby (samme hvilket kjønn). Er helt skremt over hvor glad jeg er i den lille og synes det er skummelt. Synes graviditeten har vært skikkelig overveldende, til tross for lite plager og alt har gått på skinner.
og her er alle forskjellige. Noen har et veldig sterkt ønske om å få enten eller, men det eneste jeg ønsket meg var en frisk baby. Hadde absolutt null mer ønske om det ene eller andre kjønnet faktisk. Så bare vit det, du er ikke unormal og ikke alene med de tankene 
eller tenk om det blir styrtfødsel. Kunne jo levert han i god tid før, men det kan jo være jeg føder 1 måned før eller en måned etter termin- potensielt 2 måneder uten lille pelsbabyen min.. 
Det ordner seg alltid, håper noen på Rover er fleksible og kan stille opp for dere
det har en del og si for dagen som kommer
Mannen lo fyrste gang eg sleit, men dei gangane etter har han prøvd sjå litt på løysinga og ikkje minst ha litt sympati