Det er bra!Det gjør nok det ja!!ja jeg spiser og drikker! Så tror det er good!
Nei har en lege som ikke vil ha meg inn før uke 12… hehe. Har time 28 januar
(min lege tok meg inn i uke 9 for urin og blodprøver)Ja, kjedeleg. Eg får ikkje før eg er i veke 12
Jeg syns det er for dårlig.. hadde jeg vært førstegangs hadde jeg syns det var enda verre. Men 3 gang nå så klarer og vente. Min forrige lege tok meg inn kjempe tidlig så veldig rart med en helt ulik oppfølgning noJa, kjedeleg. Eg får ikkje før eg er i veke 12
Det er grusomt å bli så plaget med bekkenet. Anbefaler virkelig en god pute å ha i senga om du ikke allerede har det. Selv har jeg en stor kroppsputefikk endelig ryddet bort julen i dag, så nå har bekkenet mitt takket for seg
Word. Samme her. Ble det i går
Jeg får så vondt av å lese dette, ingen skal måtte føle på ensomhet i en slik situasjon
Jeg har vært i dette før, men ikke med samboeren min, og han har aldri vært i det med andre heller. Han reagerer litt likt som din, snakket med jordmor om dette, det hjalp egentlig litt for min del. Kanskje du skal snakke litt med jordmor du, om du føler du stoler på henne?Unner ingen å føle det slik men samtidig betryggende å høre at andre opplever noe liktJeg får så vondt av å lese dette, ingen skal måtte føle på ensomhet i en slik situasjon
jeg skal på svangerskapskontroll i slutten av januar hos fast legen så har lurt på å ta det opp med henne da. Samboer har samme fast lege så jeg håper hun kanskje kan bistå som mekler
Felles skjebne, felles trøst er det vel noe som heter, hehe. Men på ekte, samboeren min har klart å skjerpe seg litt, særlig etter at jeg sa at jeg hakke kapasitet til å bære hans følelser for øyeblikket, så det får han klare sjæl, samtidig som han skal være en støtte for meg. Han er enig i teorien og forsøker å omsette det i praksis, med mer eller mindre hell til tiderUnner ingen å føle det slik men samtidig betryggende å høre at andre opplever noe likt
Jeg tror det kan være en god idé og alliere deg med legen om du tenker ho kan være til hjelp med å formidle dette til samboeren din jeg, har du snakka noe med henne om det tidligere?Høres litt ut som samme som minFelles skjebne, felles trøst er det vel noe som heter, hehe. Men på ekte, samboeren min har klart å skjerpe seg litt, særlig etter at jeg sa at jeg hakke kapasitet til å bære hans følelser for øyeblikket, så det får han klare sjæl, samtidig som han skal være en støtte for meg. Han er enig i teorien og forsøker å omsette det i praksis, med mer eller mindre hell til tider
Men jeg innbiller meg at det kommer seg sakte men sikkert - eller så gir jeg mer faen? Jeg er veldig heldig fastlegen, har pratet masse med henne om han og forholdet vårt så hun kjenner også veldig godt. Skal dit på fredag så spent på hva hun tenker og sier. Håper det har løsnet litt hjemme hos dere og du får mer støtte nå 
