Klagetråd

Kjennes ut som eg har ligge våken i halve natt. Blir ein artig dag på jobb :happy090
 
Klager fordi jeg har så lite symptomer, MEN om alt er som det skal, sååå går det selvfølgelig helt fint å ikke ha så mye symptomer også :hilarious:
 
Jeg er nå gravid for første gang (6+0) med min samboer og kjæreste gjennom 2 år. Vi gleder oss veldig til å fortelle venner, søsken og foreldrene hans + min mor, men jeg er stressa for å fortelle det til min far, og vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Han er narsissist (sårbar narsissist) og vi har kun snakket på telefon 2 ganger det siste året, og møtte hverandre så vidt før jul for gaveoverleveringer. Han har tatt null initiativ på å møte kjæresten min og å komme på besøk til leiligheten vår. I starten av forholdet vårt vet jeg også min far gikk rundt og sa til folk (inkl. mine søsken) at det var godt jeg hadde funnet meg noen som kunne «temme meg» (jeg er en tidligere toppkarakter-elev og drev fra tidlig alder med ALT husarbeidet da min far aldri var hjemme). Du temmer det som er vanskelig. At jeg er lykkelig forelsket burde ikke bli snakket sånn om.

Uansett.. jeg er ei 30 år gammel kvinne. Jeg trenger ikke min far, jeg har gode søsken, nydelig samboer og fine venner, men jeg kjenner på en slags frykt om at han (min far) skal ønske å ta vanvittig mye kontakt når han først vet om barnet, og kjenner jeg meg selv riktig har jeg ikke hjertet til å holde dem «adskilt» heller. Jeg er jo glad i han, men forholdet er giftig. Hele greia stresser meg.
 
Syse skrev:
Jeg er nå gravid for første gang (6+0) med min samboer og kjæreste gjennom 2 år. Vi gleder oss veldig til å fortelle venner, søsken og foreldrene hans + min mor, men jeg er stressa for å fortelle det til min far, og vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Han er narsissist (sårbar narsissist) og vi har kun snakket på telefon 2 ganger det siste året, og møtte hverandre så vidt før jul for gaveoverleveringer. Han har tatt null initiativ på å møte kjæresten min og å komme på besøk til leiligheten vår. I starten av forholdet vårt vet jeg også min far gikk rundt og sa til folk (inkl. mine søsken) at det var godt jeg hadde funnet meg noen som kunne «temme meg» (jeg er en tidligere toppkarakter-elev og drev fra tidlig alder med ALT husarbeidet da min far aldri var hjemme). Du temmer det som er vanskelig. At jeg er lykkelig forelsket burde ikke bli snakket sånn om.

Uansett.. jeg er ei 30 år gammel kvinne. Jeg trenger ikke min far, jeg har gode søsken, nydelig samboer og fine venner, men jeg kjenner på en slags frykt om at han (min far) skal ønske å ta vanvittig mye kontakt når han først vet om barnet, og kjenner jeg meg selv riktig har jeg ikke hjertet til å holde dem «adskilt» heller. Jeg er jo glad i han, men forholdet er giftig. Hele greia stresser meg.
Klikk for å utvide …
Vanskeleg for meg å forstå den situasjonen her - men ynskjer deg mykje lukke til! ❤️
 
Syse skrev:
Jeg er nå gravid for første gang (6+0) med min samboer og kjæreste gjennom 2 år. Vi gleder oss veldig til å fortelle venner, søsken og foreldrene hans + min mor, men jeg er stressa for å fortelle det til min far, og vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Han er narsissist (sårbar narsissist) og vi har kun snakket på telefon 2 ganger det siste året, og møtte hverandre så vidt før jul for gaveoverleveringer. Han har tatt null initiativ på å møte kjæresten min og å komme på besøk til leiligheten vår. I starten av forholdet vårt vet jeg også min far gikk rundt og sa til folk (inkl. mine søsken) at det var godt jeg hadde funnet meg noen som kunne «temme meg» (jeg er en tidligere toppkarakter-elev og drev fra tidlig alder med ALT husarbeidet da min far aldri var hjemme). Du temmer det som er vanskelig. At jeg er lykkelig forelsket burde ikke bli snakket sånn om.

Uansett.. jeg er ei 30 år gammel kvinne. Jeg trenger ikke min far, jeg har gode søsken, nydelig samboer og fine venner, men jeg kjenner på en slags frykt om at han (min far) skal ønske å ta vanvittig mye kontakt når han først vet om barnet, og kjenner jeg meg selv riktig har jeg ikke hjertet til å holde dem «adskilt» heller. Jeg er jo glad i han, men forholdet er giftig. Hele greia stresser meg.
Klikk for å utvide …
Så innmari tist når det er sånn ❤️ du er bevisst på at forholdet ikke er bra for deg. Jeg håper du etterhvert vokser inn i mammarollen og stoler på deg selv og at du dermed klarer å sette de riktige grensene for ditt barn også ❤️ anbefaler deg å snakke åpent med helsesøster om dette når barnet er kommet og få hjelp og samtaler enten der eller videre på familievernkontoret/helsestasjonens familiesenter (alt etter som hvordan deres kommune er organisert) og har noen som du kan lufte tanker med ❤️
 
Rosa Marie skrev:
Klager over lite symptomer :rolleyes:
Klikk for å utvide …
Her også! Jeg vil helst ikke ha kvalme eller noe, men litt ømme bryster for å vise meg at det skjer noe i magen hadde vært greit :angelic:
 
Ønskebabynr2 skrev:
I dag klager jeg fordi jeg er sinnsykt dårlig, samtidig som jeg er hjemme med sykt barn :arghh:
I tillegg er svigerfar på et aldri så lite 14-dagers besøk. Han har en egen evne til å irritere meg :banghead:

Ingen god kombo….
Klikk for å utvide …
Oi, 14 dagers besøk :nailbiting:
 
Lyserosa utflod i dag (5+6)… Er klar over at dette kan være vanlig og ikke trenger å bety noe. Men i dag får jeg et behov for å klage over bekymringene som likevel inntreffer :confused1
 
IVFfrøimagen skrev:
Lyserosa utflod i dag (5+6)… Er klar over at dette kan være vanlig og ikke trenger å bety noe. Men i dag får jeg et behov for å klage over bekymringene som likevel inntreffer :confused1
Klikk for å utvide …
Går du på progesteron enda eller har du sluttet?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp