Hormoner raser i kroppen og det er så mye som skjer! Heller ikke så lett å glede seg hvis man har mange plager, og det rett og slett er et slit. Også vil jo fremtiden forandre seg totalt med et nytt lite liv, så jeg skjønner deg. Jeg forstår også det med sykdommen du akkurat har kommet deg etter, gjør at det er tøft å stå i dette.
Men samtidig så tenker jeg av og til skjer ting for en grunn, og dette er kanskje ment som en berikelse til familien din. Og jeg føler man oftest får ikke mer utfordringer enn man takler. Jeg har opplevd vonde ting, mistet pappaen min da jeg var veldig ung, og mistet et barn i uke 17 blant annet. Men jeg taklet det, og har nok vokst som menneske. Jeg tenker at alt av utfordringer sendt i min vei, er jeg ment til å klare (på et eller annet vis, og til slutt).
Poenget mitt er at jeg tror du klarer denne oppgaven å bære frem barnet ditt fint, og at du kommer til å glede deg etterhvert når du har sortert tanker og 1 trimester er over. Alle tanker og følelser tror jeg er normale også, men kan nok hjelpe å prate med noen.
Dette ble langt, avslutter med å sende deg en klem