Det høres vondt ut!
Jeg skjønner deg godt. Uroa er så lett å vekke, og det er så mye som er usikkert så tidlig i svangerskapet.
Jeg har bare mistet en gang, men det er også den eneste gangen i mitt voksne liv (bortsett fra nå) at jeg har vært gravid. Og tiden renner jo ut for meg, aldersmessig.
Vi får bare prøve å gjøre det beste ut av det, og anerkjenne at uroa og de vanskelige følelsene er der. Det er jo ikke rart at vi kjenner på det. Prøver å ha omsorg for meg sjøl når det er sånn og gjøre hyggelige, gode ting for meg selv. Og balansere uroa så godt det lar deg gjøre med alt som kan gå bra. Plutselig går det bra! Det er jo livsomveltende i seg selv.