Kan man bli skuffet??

Diddij

Diddij

Forumet er livet
Tenker på hvilket kjønn som er inni magen...
Jeg har fått flere spørsmål om jeg ikke ble skuffet da jeg fikk vite at det er en gutt i magen...[&:] Siden vi har gutt fra før så forventer de fleste at vi ønsket oss ei jente denne gangen...
Men vi ble faktisk VELDIG glad for å se at det er en guttebaby der inne[:)] Kjente ikke et sekund skuffelse en gang...er jeg rar, eller?
 
Kan ikke skjønne at noen mamma skal bli skuffet over hva som ligger i magen. Det er jo en gave hver gang.
 
ORIGINAL: metro

Kan ikke skjønne at noen mamma skal bli skuffet over hva som ligger i magen. Det er jo en gave hver gang.


Var liksom det jeg tenkte...og når vi har slitt som vi har gjort så klarer ikke jeg å se for meg hvordan man kan bli skuffet egentlig...[&:][>:]
Jeg er sååå glad for at det er en frisk liten lillebror som bor der inne
 
Man kan faktisk bli skuffet.
Når jeg ventet Liam fikk jeg beskjed på privat og ordinær UL at han var jente.
Jeg begynte å bli vant til tanken på at han var ei tulle, selv om jeg ikke ønsket meg det ene eller andre, og pratet hele tiden med "tulla mi".
 
På 3D UL så vi jo tydelig at han var gutt..
Full av hormoner sørget jeg faktisk nesten en uke!
Ikke over at han var gutt, men jenta jeg liksom mistet.. Vet det høres rart ut,men full av hormoner var det logisk for meg.
 
På toppen av det hele hadde jeg sykt dårlig samvittighet pga følelsene mine.
Heldigvis luftet jeg dem for jentene på foruet jeg da tilhørte, og det hjalp.
De forsto, og trøstet.
 
Og når jeg fødte gutten min, ville jeg ALDRI byttet ham bortt med noe i hele verden[:)]
 
Jeg venter jente nr 2 og det føles helt fantastisk, man kan jo ikke bli skuffet over det. :)
 
 
ORIGINAL: iris med spire igjen

Man kan faktisk bli skuffet.
Når jeg ventet Liam fikk jeg beskjed på privat og ordinær UL at han var jente.
Jeg begynte å bli vant til tanken på at han var ei tulle, selv om jeg ikke ønsket meg det ene eller andre, og pratet hele tiden med "tulla mi".

På 3D UL så vi jo tydelig at han var gutt..
Full av hormoner sørget jeg faktisk nesten en uke!
Ikke over at han var gutt, men jenta jeg liksom mistet.. Vet det høres rart ut,men full av hormoner var det logisk for meg.

På toppen av det hele hadde jeg sykt dårlig samvittighet pga følelsene mine.
Heldigvis luftet jeg dem for jentene på foruet jeg da tilhørte, og det hjalp.
De forsto, og trøstet.

Og når jeg fødte gutten min, ville jeg ALDRI byttet ham bortt med noe i hele verden[:)]


Det er helt sant det du sier. Akkurat det samme skjedde med oss! Vi fikk vite både på ordinær og privat UL at det var ei jente. Så fra uke 19 snakket jeg og koste med lille Emilie i magen. Men på 3D i uke 31 fikk vi vite at det var gutt. Jeg gråt og gråt lenge! Ikke for at jeg var lei meg for å skulle få av det andre kjønnet, men på grunn av at jeg hadde mista Emilie.
 
Jeg veit ikke om jeg ble skuffa, men her hjemme hadde storebror og pappa snakket så mye om at det var ei jente i magen min, så jeg gikk rundt å var redd for at de skulle være skuffet. Pappan ble ikke skuffet han var bare glad for å høre at lillegutt hadde det helt fint inne i magen og at alt var bra så langt ultralyden kunne visse. Men storebror var tydelig skuffet, men nå går han å gleder seg til lillebror så stor at vi kan hente opp Briobanen og slikt [:)]
Jeg var litt "dau" de første dagene jeg, men aldrig skuffet. Angret kansje heller på at vi fikk hvite hva som lå der inne??? [&:]
 
jo, man kan bli skuffet over kjønnet! Jeg blei kjempeskuffet da jeg fikk vite at vi venter ei jente... gråt hele dagen når vi kom hjem.. og dagen etter...
Har begynt å venne meg til tanken nå, men er fortsatt litt uvant...
Kan ikke no for det, men jeg ønsket meg ikke jente, ville helst ha en gutt til og sånn er det bare... Men nå er det ei jente der og da får jeg glede meg over det! [:)]
 
ja man har jo rett til å bli litt skuffet.da vi var på ul med julian så ønsket jeg meg så en jente,hadde også jente fra før. kunne liksom ikke se for meg som en guttemamma. jeg gråt og var litt trist i noen dager, men det gikk over og var veldig glad når han ble født[:D]
nå vet vi ikke kjønnet, og kanskje derfor jeg ikke ville vite det, redd for å bli like skuffet som sist gang.
håper det er en jente denne gangen, men uansett så gleder jeg meg til fødsel og hva det blir uansett kjønn.[:D]
 
Hadde det litt som Iris med spire jeg, var veldig sikker på at det var en jente og hadde navn klart og alting. Ble litt sjokkert da UL viste at jenten min var en gutt [8D] Ble litt lei meg, men tror det var mer en skamfølelse av å i det hele tatt tenke tanken om å være skuffet over å få gutt.
Nå blir jeg jo så heldig at det ikke bare er en mann, men to som kommer til å elske meg videre [:)]
Har verdens herligste nevø som blir 8 mnd når min gutt kommer, og gleder meg kjempemasse til de blir store og kan leke sammen.
Eneste jeg syns er litt trist er at jeg ikke får brukt jentenavnet jeg hadde klart, for det betyr mye for meg. Men jeg får jo flere sjanser [;)]
 
Jeg venter gutt nummer tre og er kjempeglad for det [:)] Var det jeg ønska, men vet at jeg hadde nok ikke blitt skuffa om det var jente heller [;)]
 
jeg hadde aldri blitt skuffet! jeg har vel egentlig ikke ønsket meg hverken at det var gutt eller jente, var åpen for begge deler, så lenge barnet er friskt som mann sier, spiller det ingen rolle for meg om det er gutt eller jente. jeg har ei jente på 6 år fra tidligere forhold) og en gutt på 2 år, så vi tenkte at det hadde kanskje ville vært kulest for gutten vår å få en lillebror, med tanke på oppveksten å sånn siden det bare blir to og et halvt år i mellom, og med tanke på at vi har en haug med guttebaby tøy!!! og mannen min er mest en guttepappa om man kan kalle det det, han er av den bekymra typen som ikke vil at dattra hans skal bli beglodd og jakta på av gutter når den tid kommer og sitter vel med hagla ladd utenfor rommet hennes for å måtte skremme en hver frier til hun flytter ut, he he he he[:D] men han har nok vendt seg til tanken på at han skal bli jente-pappa og gleder seg til å ha med seg snuppa i bilen og å ligge på sofaen med nurket på brystkassa og sove =) og jeg ser bare for meg di to går hånd i hånd bortover gata og koser seg, (når hun blir større å kan gå selvfølgelig!!!) han blir en super jente pappa!!!
eneste jeg kan tenke meg ang det å bli skuffa, er vel hvis vi nå hadde fått beskjed om at det var en gutt og ikke en jente, ikke fordi det var en gutt men fordi jeg har alltid sagt at HVIS jeg skulle bli gravid igjen så blir det jente, ikke fordi jeg ønsket meg det men fordi jeg har hatt det på følelsen fra lenge før jeg ble gravid... så jeg hadde vel heller blitt skuffa fordi intuisjonen min hadde vært feil, he he [:D]
 
Jeg hadde nok ikke blitt skuffa. Når vi endelig har klart å få til dette, så er jeg bare glad!
Har fått vite at det er en jente, men sier ikke "hun" eller navnet hennes enda. Sier babyen eller han faktisk. Jeg syns jeg får et veldig personlig forhold til babyen hvis jeg skal bruke navnet, og for å beskytte meg selv så gjør jeg ikke det...[;)] kan jo hende legen har tatt feil og at den ene % viser seg å være en gutt[;)]
 
Jeg tror, helt ærlig, at hvis jeg hadde fått vite at det hadde blitt et kjønn, forberedt meg på det og etter mange uker hadde fått vite at det var noe annet vi ventet, så hadde jeg også blitt lei meg. Ikke nødvendigvis for at jeg hadde blitt skuffet, men fordi at jeg har knyttet meg til en liten en som plutselig forandret kjønn [;)]
 
Vi vet jo ikke hva det blir nå, håper å få vite det på 3D-UL, men jeg blir ikke skuffet om det blir det ene eller det andre, men det er MANGE som har sagt til meg at de skjønner jeg blir skuffet hvis det kommer en gutt til, noe jeg ikke helt skjønner... Jeg er bare så glad at jeg er velsignet med at jeg KAN få barn, og at de er friske. Hvilket kjønn det er spiller INGEN rolle, det er like stas med begge deler, men på forskjellige måter [:)]
 
tja...vet ikke.. jeg håpet litt på jente men og var glad det ble.. men tror ikke jeg hadde blitt så skuffet hvis det hadde vært gutt heller.. seff noen blir vel litt skuffet fordi det håper på noe annet.. 
 
ORIGINAL: Diddij

Tenker på hvilket kjønn som er inni magen...
Jeg har fått flere spørsmål om jeg ikke ble skuffet da jeg fikk vite at det er en gutt i magen...[&:] Siden vi har gutt fra før så forventer de fleste at vi ønsket oss ei jente denne gangen...
Men vi ble faktisk VELDIG glad for å se at det er en guttebaby der inne[:)] Kjente ikke et sekund skuffelse en gang...er jeg rar, eller?

Vi håpet veldig på gutt denne gangen siden vi allerede har to jenter. Da bildet av baby kom opp og da det etterhvert ble bekreftet at det var ei jente og alt var bra med henne var vi bare lykkelige begge to[:)] Ikke et fnugg av skuffelse her[:D] Men vet om flere som føler stor skuffelse. Det må være vondt å føle det sånn for babyen sin!!
 
I begynnelsen syns jeg det hadde vært koselig med ei jente, siden vi "nettopp" har fått en gutt...
Men etterhvert forandret jeg meg, og skulle nesten håpe litt at det var en gutt... Jeg er liksom en guttemamma.... Kan ikke helt se for meg at jeg skal kjøpe kjoler og dulle med ei lita tulle som er min. Helt noe annet med niesa mi...
På ord. ul gjettet legen på 65% jente, men jeg stoler absolutt ikke på det. Vi så ikke mellom beina, bare på utsiden av låret. Så blir spennende å se på 3D ul, om vi kan se det der...

Nå spiller det ingen rolle hva vi får. Blir bare kos med en liten en til i hus[:D]
Men tror kanskje mannen hadde blitt litt satt ut om det hadde vært en gutt inni der. For han koser med Camilla, og prater om lillesøstra som kommer... Og han vil kjøpe jenteklær i Mexico nå... Jeg har jo jentefølelse, men man vet ikke. Har bedt han om å vente, for vi skal på 3D ul når de kommer hjem igjen... Jeg tenker det er ei jente pga følelsen jeg har, men snakker ikke til jenta eller Camilla, men til babyen/mini/klumpen...
 
Jeg ble ikke skuffa over at det er en gutt til denne gangen. Men jeg skal innrømme at jeg ble litt paff. Mannen var så veldig sikker på at det ble jente denne gangen, og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke la meg påvirke av ham, men ble nok det likevel, så når vi fikk vite at det blir gutt nå også ble jeg litt sånn; Men, skulle det ikke være jente da [:D] Det eneste "kjipe" (det er jo ikke kjipt egentlig da, men dere skjønner sikkert hva jeg mener) med at det er gutt nå også, er at jeg synes ikke det blir samme redebyggingen denne gangen, fordi vi har så og si alt vi trenger. Hadde det blitt en jente, måtte vi hatt masse nye klær, savner å kjøpe mye fint til lillebabyen [:)] Bortsett fra det er det bare positive ting med å få en liten lillebror synes jeg, spesielt siden de blir tette i alder.

Mannen ble ikke skuffa han heller da, for å legge til det [:)]
 
Vi får også gutt nr 2, er ikke skuffet i hele tatt, er vel heller litt lettet. Tenkte på forhånd at det hadde jo vært artig med en jente, men aldri om jeg blir skuffet om det blir en gutt til. Magefølelsen min sa det ble gutt og det viste seg å stemme, jordmora som foretok ultralyden var helt sikker. Syns det er helt greit med gutter jeg, jenter har aldri vært det jeg har forstått meg best på så vet ikke om jeg hadde blitt verdens beste mamma for en jente, men man vet jo aldri. [8D]
 
Jeg hadde vel ikke blitt skuffet, men det hadde nok skapt litt motstridende følelser om jeg hadde fått vite at det var gutt. Grunnen er at vi har hatt jentefølelse fra dag en, og at vi har omtalt babyen som hun hele tiden, nærmest ubevisst. Da vi fikk bekreftet at det var jente var jeg lettet over at vi hadde rett.
Samtidig kjenner jeg at jeg går og forbereder meg litt på at det muligens kan være feil, og vi får gutt allikevel, det er jo ikke unormalt at man ikke får 100% korrekt svar på UL...
Det er ikke at jeg ønsker jente mer enn gutt, men at jeg er mentalt innstilt på det, og ser for meg en jente. Klarer ikke å forklare helt hva jeg mener.
Skuffet over barnet sitt blir man jo ikke. Og like velkomment er det uansett kjønn. Men det er rart hvordan man kan innstille seg på noe, og alt annet blir "feil" (i alle fall til man får omstilt seg [:)]).
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp