Hei, ønsker noen råd! Jeg lurer på om noen av dere jobber redusert pga graviditeten/plager nå? Jeg er mye kvalm og er veldig mye sliten og kjenner jeg har mye mindre energi enn før.. Jobber 100 prosent i turnus. Lurer på om det vil være lurt å jobbe litt redusert grunnet "plagene", eller om det er bedre å bare bite tenna sammen. Synes dette er så vanskelig fordi jeg startet akkurat i ny jobb i begynnelsen av september. Sjefen min vet om at jeg er gravid, heldigvis.
Jobbe redusert?
- Trådstarter Maria95
- Opprettet
Jeg reduserte stillingen min før jeg ble gravid, grunnet studier. Så jeg jobber 40%. Men jeg hadde utvilsomt vært sykemeldt i en eller annen grad i 1. trimester hvis ikke. Nå begynner det å komme seg litt. Jeg blir ganske oppgitt over alle som skal påpeke at graviditet ikke er en sykdom, for selv om det er sant, er det ikke normaltilstand heller og min kropp reagerer utvilsomt som om jeg var syk. Hadde du ikke vært gravid, og vært plaget med konstant kvalme, oppkast og ekstrem tretthet, hadde det vært en selvfølge for folk at du ble sykemeldt. Men fordi man er gravid er det forventet at man skal tyne seg litt ekstra og det synes jeg er trist. Har man reelle plager, er det helt greit å være sykemeldt.
2vilbli3
Blir kjent med forumet
Jeg har vært 100% siden 7+4, og da hadde jeg bare jobbet kortere og kortere dager i forkant til jeg bare måtte innse at jeg ikke klarte å stå i 100% jobb. Da jeg dro til legen hadde jeg en tanke om 50% i 14 dager, men ble møtt av min veldig hyggelige mannlige lege som sa at det hadde liten hensikt med redusert sykemelding i en kort periode. Han mente jeg måtte belage meg på at det bare ble verre, og at det ikke var over etter 14 dager. Han påpekte også at det å være sykemeldt i en periode når man lagde et nytt menneske er helt innafor, og utgjorde lite fravær ila et langt arbeidsliv. Han hadde helt rett.. Er nå 13+2 og kjenner jeg endelig begynner å bli litt bedre, så tenker å så smått prøve meg på jobb igjen.
Skal sies at dette er min tredje graviditet, og i de to første var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle bli sykemeldt og presset meg igjennom hver eneste dag på jobb. Jeg mistet begge to - og selv om det ikke trenger å ha noe med jobbinga å gjøre, så ble det liggende på samvittigheten at jeg ikke tok noen hensyn til meg selv og den lille.
Tror du bare må kjenne på hva som blir rett for deg. Det kan være fint å bestille et time til lege slik at dere kan snakke om det sammen. Lykke til
Skal sies at dette er min tredje graviditet, og i de to første var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle bli sykemeldt og presset meg igjennom hver eneste dag på jobb. Jeg mistet begge to - og selv om det ikke trenger å ha noe med jobbinga å gjøre, så ble det liggende på samvittigheten at jeg ikke tok noen hensyn til meg selv og den lille.
Tror du bare må kjenne på hva som blir rett for deg. Det kan være fint å bestille et time til lege slik at dere kan snakke om det sammen. Lykke til
Vestlandsfruen
Andre møte med forumet
Jeg synes ikke det er tida for å «bite» tenna sammen når du er gravid. Det straffer seg kun for deg og det blir ingen «belønning» for å klare det heller. Du må tenke på deg selv. Ikke slit deg helt ut. Prøv ut noen prosenter sykemld og se hvordan det går. Kanskje du trenger litt pause og så er du klar igjen, eller kanskje du trenger litt lavere stilling fremover. Det må du kjenne på selv
Jeg var gradert sykmeldt først 60%, og så 50% frem til og med onsdag forrige uke (ca. 3 uker tilsammen). Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte sitte foran PC, og jeg kastet bare opp. Jeg jobber som saksbehandler, og er helt avhengig av PC. Det visste seg i ettertid at oppkast og
Konstant svimmelhet skyldtes at jeg scoret veldig høyt på krystallsyke. Fikk behandling for det, og er nå tilbake i 100 %
Konstant svimmelhet skyldtes at jeg scoret veldig høyt på krystallsyke. Fikk behandling for det, og er nå tilbake i 100 %
Last edited:
Om det er lurt er det kun du som kan avgjøre.
Jeg startet i ny jobb i juni og har jobbet 100 hele veien.
Jeg reiser mye i jobb så det har vært krevende.
Studerer 50 % ved siden av og har tre barn i alderen 10, 8 og 1 år.
slitsomt, mannen har stått på hjemme så jeg har kommet meg gjennom resten.
nå er alt bedre, er 12+5 og satser på full jobb og studier frem til permisjonen
Jeg startet i ny jobb i juni og har jobbet 100 hele veien.
Jeg reiser mye i jobb så det har vært krevende.
Studerer 50 % ved siden av og har tre barn i alderen 10, 8 og 1 år.
slitsomt, mannen har stått på hjemme så jeg har kommet meg gjennom resten.
nå er alt bedre, er 12+5 og satser på full jobb og studier frem til permisjonen
Du kan jo fortelle legen om hvordan det føles, og så er det legen som vurderer om du skal sykmeldes og hvilken gradering det skal være. Det er ikke ditt ansvar å finne ut av dette. Men gå til legen
Jeg er helt enig i at man ikke skal presse seg over evne bare for å unngå sykmelding mens man er gravid. Samtidig blir jeg oppgitt over folk som forventer å ha en fritid fylt opp av hobbyer og sosiale sammenkomster, som må holde huset strøkent og alltid er med på alt - også skal de sykmeldes fra jobb. Jeg bruker den energien jeg har på jobb, og om mannen må ta i et ekstra tak hjemme når jeg går gravid med vårt felles barn, så tenker jeg det er helt ok. Det samme gjelder fritidsaktiviteter og sosiale sammenkomster - totalbelastningen i hverdagen teller, og jeg tenker man må roe kraftig ned på andre ting før en sykmeldes fra jobb - uansett om man er dårlig pga svangerskap eller på grunn av helt andre ting.
Nå mener jeg ikke at noen som har svart i denne tråden passer til beskrivelsen min over, det er mer ment som en generell betraktning etter å ha lest litt rundt omkring om hva slags holdninger mange har til det å være sykmeldt.
Jeg er helt enig i at man ikke skal presse seg over evne bare for å unngå sykmelding mens man er gravid. Samtidig blir jeg oppgitt over folk som forventer å ha en fritid fylt opp av hobbyer og sosiale sammenkomster, som må holde huset strøkent og alltid er med på alt - også skal de sykmeldes fra jobb. Jeg bruker den energien jeg har på jobb, og om mannen må ta i et ekstra tak hjemme når jeg går gravid med vårt felles barn, så tenker jeg det er helt ok. Det samme gjelder fritidsaktiviteter og sosiale sammenkomster - totalbelastningen i hverdagen teller, og jeg tenker man må roe kraftig ned på andre ting før en sykmeldes fra jobb - uansett om man er dårlig pga svangerskap eller på grunn av helt andre ting.
Nå mener jeg ikke at noen som har svart i denne tråden passer til beskrivelsen min over, det er mer ment som en generell betraktning etter å ha lest litt rundt omkring om hva slags holdninger mange har til det å være sykmeldt.
Du kan jo fortelle legen om hvordan det føles, og så er det legen som vurderer om du skal sykmeldes og hvilken gradering det skal være. Det er ikke ditt ansvar å finne ut av dette. Men gå til legen
Jeg er helt enig i at man ikke skal presse seg over evne bare for å unngå sykmelding mens man er gravid. Samtidig blir jeg oppgitt over folk som forventer å ha en fritid fylt opp av hobbyer og sosiale sammenkomster, som må holde huset strøkent og alltid er med på alt - også skal de sykmeldes fra jobb. Jeg bruker den energien jeg har på jobb, og om mannen må ta i et ekstra tak hjemme når jeg går gravid med vårt felles barn, så tenker jeg det er helt ok. Det samme gjelder fritidsaktiviteter og sosiale sammenkomster - totalbelastningen i hverdagen teller, og jeg tenker man må roe kraftig ned på andre ting før en sykmeldes fra jobb - uansett om man er dårlig pga svangerskap eller på grunn av helt andre ting.
Nå mener jeg ikke at noen som har svart i denne tråden passer til beskrivelsen min over, det er mer ment som en generell betraktning etter å ha lest litt rundt omkring om hva slags holdninger mange har til det å være sykmeldt.
Jeg forstår veldig godt hva du mener. Jeg ofrer mye for å være i 100% arbeid nå. Har ikke vært sosial siden slutten av uke 5 i graviditeten, da arbeid har tatt alt av energi + at jeg har vært en del dårlig. Mer energi nå en før, men det er slitsomt å være gravid. Men det er selvfølgelig forskjell fra nå og en uke tilbake i tid, så jeg klager ikke
Jeg tror også du selv vet hva som er best for deg, siden du kjenner kroppen din og vet hvilke arbeidsoppgaver du må utføre. I mitt første svangerskap følte jeg også at det var veldig rart å «ha lyst til å være sykemeldt» fordi jeg var så sliten og tom. Det hadde liksom ikke vært en følelse jeg hadde kjent på før. Da jeg endelig gikk (gråtende) til legen så fikk jeg sykemelding og det viste seg at det var akkurat det jeg trengte for å hente meg inn. Jeg tror jeg hadde 2uker med 50% jobb og så to uker med 80% jobb før formen plutselig var veldig mye bedre og jeg var tilbake i 100% jobb.Tusen takk for svar alle sammenjeg skal til lege i morgen og tenker å snakke med henne om det i da. Jeg må bare stole på at det å lytte til kroppen min nå er det eneste riktig, og sikkert det beste for fosteret også
For meg hjalp det veldig med kortere arbeidsdager. Hvis du er heldig så kan arbeidsgiveren din kanskje få det til selv om du jobber i turnus?
Ja, dette er jeg veldig enig i. Jeg husker i min første barselsgruppe var det flere som sa at neste gang de ble gravide skulle de sykemelde seg tidlig, slik at de fikk tid til å kose seg hjemme og forberede seg på neste barn. Jeg synes også at far må være forberedt på å ta mer eller mindre alt husarbeid en periode og så får man heller senke standarden litt. Jeg har ikke gjort noe husarbeid siden jeg var fire uker på vei, for det har rett og slett ikke gått.
Litt uenig faktisk i de siste innleggene her. Sier jeg som har veldig høy arbeidsmoral å så å si aldri vært sykmeldt før jeg ble grqvid første gang. Jeg synnes man skal kjenne sin begrensning. Å det handler ikke om at man skal gjøre så mye annet i stedefor jobb. De fleste her trur jeg har barn fra før. Å vis man i utgangspunktet er sliten mener dere da at man skal på død å virke gå på jobb å komme hjem å være et slips til resten av familien? Ha ingnting igjen til de andre barna? En klok person sa.... det er faktisk bare en jobb. Ingen er uerstateli. De finnes ting i livet som er langt viktigere. Å det er viktig å slappe av å ta vare på seg selv og graviditeten under svangerskapet. Men skal jobbe et helt liv men de fleste er ikke gravid så mange ganger. Så mitt råd... er du sliten så sykmeld det gradert eller fult en periode så du kommer deg.
Jeg er enig med flere av dere. Nøkkelordene her er gradert sykemelding. Er du så dårlig at du ikke fungerer i 100 % jobb og privat, få en gradert sykemelding slik du klarer begge. Selvfølgelig, trenger du 100 % så skal du ha det også. Tror det flere over mener er at det for noen er enten sykemeldt eller ikke sykemeldt. Og holdningen om at du skal være sykemeldt for å kose deg hjemme og forberede deg på neste barnet syns jeg personlig ikke er god nok grunn til å gå sykemeldt.
Men trenger du det, noe mange gjør i svangerskapet, er det selvfølgelig helt innafor! Og da skal man ikke ha dårlig samvittighet for den avgjørelsen
Du kan jo fortelle legen om hvordan det føles, og så er det legen som vurderer om du skal sykmeldes og hvilken gradering det skal være. Det er ikke ditt ansvar å finne ut av dette. Men gå til legen
Jeg er helt enig i at man ikke skal presse seg over evne bare for å unngå sykmelding mens man er gravid. Samtidig blir jeg oppgitt over folk som forventer å ha en fritid fylt opp av hobbyer og sosiale sammenkomster, som må holde huset strøkent og alltid er med på alt - også skal de sykmeldes fra jobb. Jeg bruker den energien jeg har på jobb, og om mannen må ta i et ekstra tak hjemme når jeg går gravid med vårt felles barn, så tenker jeg det er helt ok. Det samme gjelder fritidsaktiviteter og sosiale sammenkomster - totalbelastningen i hverdagen teller, og jeg tenker man må roe kraftig ned på andre ting før en sykmeldes fra jobb - uansett om man er dårlig pga svangerskap eller på grunn av helt andre ting.
Nå mener jeg ikke at noen som har svart i denne tråden passer til beskrivelsen min over, det er mer ment som en generell betraktning etter å ha lest litt rundt omkring om hva slags holdninger mange har til det å være sykmeldt.
Det der handler jo også litt om hva slags jobb du har. Når jeg er på jobb så kan jeg ikke ta pause når jeg trenger det, for det er ikke mulig å gå fra. Jeg jobber med barn forresten. Det er tunge løft på jobb, som jeg heller ikke kan ta og stress. Når jeg går hjemme, kan det skje jeg vasker huset eller holder på med formingsting. Men da kan jeg ta pause når jeg vil, jeg kan spise når jeg trenger det og slipper stress. Hadde jeg jobbet på kontor hadde jeg jobbet 100 % Så jeg er uenig med deg - for det er ikke alle jobber det er like lett å gå gravid i. Og hvis jeg ikke kan gjøre halvparten av jobbene på jobben, blir det ekstra belastning på mine kollegaer, noe jeg ikke har samvittighet til. Da er det bedre de får vikar...
Da er vi enig - så lenge en går inn for å bruke de kreftene en tross alt har på jobb, og ikke «sparer» seg for å orke ting på fritida. Uttrykte meg litt utydelig. Selvfølgelig er det forskjell mellom yrker og arbeidsgiveres mulighet til å tilrettelegge.