Jeg må bare si at jeg synes det virker lettere å hive seg inn i det såkalte karrierejaget som mann
Det er jo ulikt for folk, men jeg synes det er vanskelig å skulle velge bort masse tid hjemme. Samtidig som det faktisk er en del av det yrket jeg har både valgt og elsker. Er student enda, men i første omgang ser jeg ikke for meg å kunne velge noe annet, selv om det ofte er arbeidstider på kveldstid og i helger. Min mor jobbet i samme bransje og jeg tenkte aldri noe negativt over det så jeg får huske på det. Men den dårlige samvittigheten gnager når man må gå hjemmefra klokka 17, etter bare 2 timer sammen med lillemann. Men det er sånn det er, og akkurat nå er dette veldig viktig for meg og gir samtidig mye energi, glede og overskudd som jo gjør meg til et lykkeligere menneske på hjemmebane. Og hvis man ofrer tid fra andre områder blir det likevel mye tid med familien. Men dette er jo veldig avhengig av hvilket yrke man har.
Samtidig ser jeg at samboer ikke lider de samme kvaler som meg i perioder hvor han jobber mye, selv om han selvfølgelig også savner barnet. Ser særlig at tiden fram til 1,5 år med barnet vi har nå var en periode hvor mini var ekstra avhengig av meg. Å reise vekk en eller flere netter, var ikke aktuelt for meg da, selv ikke om han var hjemme med pappa. Dette er endret nå og det går fint når de to er alene på tur uten meg noen netter.
Men jeg ser oftere at en mann heller enn en kvinne kan dra på jobbtur når barnet er 8 mnd, eller tidligere for den saks skyld. Det er en av grunnene til at vi også venter med flere barn, også pga økonomi, at jeg ønsker å etablere meg mer på arbeidsmarkedet og det er beinhardt med en baby. For ikke å snakke om at man forsvinner litt fra arbeidsmarkedet om man ikke vil kombinere litt jobb og perm.
Dette innlegget er ikke veldig strukturert merker jeg, men det jeg egentlig vil frem til er at jeg ikke ser en direkte motsetning mellom å elske yrket sitt og ville komme lenger der og ha ambisjoner på den fronten, men samtidig også ønske å være mye med familie. Men det kan være en veldig utfordrende balansegang, og i perioder kanskje føre til at én gjør mer på hjemmebane enn en annen. Det må man være enig om, og avtale når den andre kan få fritid til noe annet. I noen yrker er også så mye jobb som mulig det som skal til, og da er det utfordrende. Det kommer jeg ikke til å velge, selv om det blir jobb på kveld og helg iblant så kan man komme videre uten masse overtid. Jeg håper likevel at jeg finner en balanse hvor jeg er mye tilstede for barna, selv om det ikke vil være helt likt som hvis jeg hadde jobbet deltid fra 8-14.
Kn oppsummere med at jeg tenker at det er veldig fint å elske jobben sin og ha ambisjoner om å komme videre, men det betyr også at man må velge bort noe annet. Når man har barn burde det bety at man velger vekk hobby og trening, men kanskje finner andre aktiviteter å gjøre sammen med barna som kaaanskje ja dekke begge behov. Sykkeltur feks om trening er viktig. Men man kan jo ikke få tid til alt man vil om man skal jobbe utover vanlig tid.
Håper dere kommer frem til noe hvor begge kan kjenne at ting fungerer bra. Men vil bare legge inn at jeg hverken synes man er en dårlig forelder om man vil sette karriere på vent eller ønsker å kombinere med småbarnsliv. Det er jo ubønnhørlig sånn at det hvertfall for min del vil være litt for seint når ungene vel har blitt store, og slik er det i mange andre yrker. Man må smi mens jernet er varmt. Men det koster, og en må finne ut hva det skal gå på bekostning av. Tid med barn og partner burde ikke være det som forsvinner først
Jeg merker at jeg iblant må jobbe med mine egne forventinger og ikke sammenligne meg med venner uten barn. Akkurat nå er en del ting slitsomt, og det er mindre tid til sånt som det var tid til før vi fikk barn - men den tida kommer tilbake. Og i mellomtiden er det jo så mye gøy og fantastisk som skjer innimellom alt det slitsomme. Å få se barna vokse opp er jo helt fantastisk, men lett å glemme det hele når 2åringer hiver vannglasset i gulvet og hyler fordi det ikke er brød til middag
