Jaja, alt for mye tid til å tenke, ikke bra.
Prøver å være positiv men når det river og sliter I hele kroppen
og alt bare er vondt og på toppen av det hele ser jeg ikke ut pga grininga
så er det ikke lett.
Hvorfor kan man ikke bare ha en av knapp på følelesene sine.
Det er foresten torsdag ikke onsdag han skal være barnevakt.
Jeg kommer til å holde han så godt fast når han kommer innom med mat
til meg etterpå, jeg vil ikke slippe, jeg vil holde han for alltid, jeg skal
minne han på hvor mye han elsker meg.
Vet dere, det er bare et par mnd siden han sa til meg at han ikke visste at
det gikk an å elske noen så masse som meg, jeg minnet han på det I går.
Han sa på telefon isted at han er glad I meg etter jeg sa jeg var glad I han , så kanskje det
hjalp at han var her..da er det hvertfall noe.. huff jeg vet ikke, han skal jo fremdeles til kompisen sin så..
Jeg ønsker så veldig å få han hjem igjen til meg, jeg vet det er vondt for han fordi
jeg jobber veldig lange vakter, så han sier hadet om morgenen og ser meg ikke igjen
før han har lagt seg på jobbdagene mine så han har hatt masse tid til å sitte alene å
ha vondt over den andre situasjonen.. desverre, men jeg må tjene penger, så
har ikke noe valg der gitt.
Huff jeg bare sliter, ikke greit å være hjemme i dag.. skal jeg håpe eller ikke,
han er umulig å lese.
Det er så frustrerende at jeg er fullstendig hjelpesløs nå, hater dette, vil ikke ha vondt mer,
vil ha det trygt og godt, vil ha det som vi hadde det før alt dette styret med denne andre situasjonen.
Jeg håper dette andre løser seg fort, så det er en sjangse for oss.
Han har forstått at det var en jævlig måte å gjøre det på, det med lappen
og ikke svare telefonen, jeg har jo tross alt ikke gjort han noe..
Han har såret meg før også men da har det vært noe helt annet og det er lenge siden.
Han snakket litt om det I går og at han var bekymra for at vi skulle krangle eller noe
og dermed ville jeg ha fått nok, for hvor mange ganger kan man tilgi, så han innser det.
Samtidig fikk det meg til å tenke at han dro nå, fordi han syntes alt gikk imot og kanskje tenkte at det neste som skjedde var at jeg skulle be ham ryke og reise, så da dro han like godt før mens han enda hadde det fælt..
bare få det overstått på en måte..
Snodig logikk men han er veldig deppa så da fungerer man ikke optimalt.
Vanskelig dette..
jeg har sagt at jeg ikke vil vente I evighet og at jeg også tenker, for det gjør jeg.
Først og fremst vil jeg ha han hjem fordi jeg elsker han fremdeles og har det forferdelig vondt,
men jeg har en grense jeg og uansett hva jeg føler.. jeg orker ikke gå I uvisshet veldig lenge kjenner jeg.
Etter alt vi har vært gjennom I forholdet vårt og fremdeles vært sammen
det har vært mye men vi har klart det, jeg vil vi skal klare det nå og.. jeg føler at vi hører sammen.