Jeg er livredd for å være alene og få en dårlig beskjed. Da vi dro på tidlig UL og det ble oppdaget MA var jeg totalt uforberedt, vi skulle jo bare kose oss med å få se denne lille som plaget meg (jeg var sykemeldt pga ekstrem kvalme, og jeg kjente livmoren vokse over skambeinet). Da var jeg glad mannen var med. Og senere var det en time på Ullevål for endometriose hvor mannen ikke var med, for det var jo bare en kort samtale/kontroll. Vi bor langt unna Oslo, så han skulle slippe å dra fra jobb for det. Og så fant han søren meg adenomyose i livmoren min og egentlig avsluttet han vår prøve-på-hjemmelaget-spire-karriere. Jeg gråt så mye, det var et sjokk for meg. Jeg trodde vi skulle snakke om videre behandling av endo, jeg var operert der noen måneder tidligere. Så nå føler jeg egentlig at UL kontroll betyr at alt kan skje, og jeg tør ikke alene. Kommer nok aldri til å tørre alene. Tror ikke jeg klarer å kjøre hele veien hjem om forsøket blir avbrutt fordi noe er galt. Hmm.. Det er jo litt teit, for alle kontroller hvor alt er greit så trenger jo egentlig ikke mannen være med (bare hyggelig med selskap i bilen). Skulle bare visst det på forhånd.

Om jeg hadde bodd i Oslo kunne jeg nok tatt sjansen, så fikk heller mannen komme med en gang om det ble krise.

Forstår at andre gjør det alene altså, det er jo på mange måter greiere.