hvorfor?

M

mammen t daniel

Gift med forumet
hvorfor er det så utrolig vanskelig å komme over noen som har behandlet en verre enn  dritt under skoen? jeg vet jo at sjansen for at han forandrer seg er lik null, at han har behandlet meg dårligere enn noen andre har gjort. likevel, jeg savner han så det gjør vondt langt inn i meg. jeg savner den jeg var sammen med han, ja, alt egentlig... og det hjelper ikke så mye at alle sier at jeg er heldig som kom meg unna, at han ikke er verdt noe av det jeg føler, at jeg burde være rasende på han for måten han har behandla meg på, jeg er ikke sint. og jeg kan vel bare erkjenne at dersom han hadde tatt kontakt og sagt at han angret og ville ha meg hadde jeg ikke vært vanskelig å overtale, selv om jeg vet at det ikke hadde vært smart.

den første mannen jeg slipper fullstendig innpå meg på 4 år, som jeg, for første gang i mitt liv,  blir hodestups head over heals forelsket i nesten umiddelbart viser seg å være tidenes drittsekk... hurra for meg, jeg vet jammen meg å finne dem

vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget jeg, litt frustrasjon som måtte ut antar jeg
 
Fordi du får en slags avhengihetsfølelse ovenfor han. Det tar tid før det slipper, men det slipper! èn dag vil du se tilbake og være veldig glad for at du kom du vekk!! Ikke gå tilbake
 
uff, du har helt sikkert rett... bare veeeldig vanskelig å se det nå dessverre. og det som gjør det enda kjipere er at han er den første jeg har sluppet innpå meg på nesten 4 år, før han har jeg ikke vært i nærheten av å slippe noen innpå meg en gang. så traff jeg han, det sa pang og ja, det gikk jo ikke så bra akkurat 
 
hvordan er det med selvfølelsen din? og da mener jeg ikke selvtillitten...

hvilke andre forhold har du bak deg, både av kjærester og andre menn du har hatt kontakt med opp igjennom årene (familie, venner osv)? Tror du det har noen innvirkning?

Jeg tenker det er naturlig å føle seg sårbar i en slik situasjon og det er naturlig å søke tilbake til det du en gang så på som trygt, kjent og kjært. Det blir en vane å ha menneskene rundt deg i livet ditt, du må bare la tiden gå litt og styrke følelsene dine om at du ikke er avhengig av noen, spesielt ikke han.
 

mammen t daniel skrev:
uff, du har helt sikkert rett... bare veeeldig vanskelig å se det nå dessverre. og det som gjør det enda kjipere er at han er den første jeg har sluppet innpå meg på nesten 4 år, før han har jeg ikke vært i nærheten av å slippe noen innpå meg en gang. så traff jeg han, det sa pang og ja, det gikk jo ikke så bra akkurat 

Det handler kanskje om en slags maktbalanse, i hvertfall balanse, eller snarere mangel på det. Den personen som før gjorde deg så lykkelig, har revet vekk alt, har tråkket på alt det gode. Og den eneste måten å få rettet opp i denne skjevheten på, den eneste medisinen, er at den samme personen gir deg den gode følelsen igjen, så du igjen er i balanse og harmoni. For hvem andre kan gi deg den samme, gode følelsen tilbake, enn den som først ga deg den? 

En drittsekk vil aldri klare å veie opp for alt det vonde. Den gode følelsen vil aldri bli som før, balansen vil aldri kunne gjenopprettes av ham. Den eneste veien å gå, er alle andre veier enn mot ham. Du kan prøve å tenke sånn, men jeg tror ikke det hjelper før du har tatt tiden til hjelp. Tillat deg selv å sørge. Husk at du sørger egentlig ikke over ham, men etter ham (etter dritten han etterlot). Det er lov


 
 

¤Woolfmother¤ skrev:
Fordi du får en slags avhengihetsfølelse ovenfor han. Det tar tid før det slipper, men det slipper! èn dag vil du se tilbake og være veldig glad for at du kom du vekk!! Ikke gå tilbake

Enig. Var sammen med min første kjærlighet i 3 år, og det tok nesten 5 år før jeg sluttet å føle noe for han.. Og han var en VIRKELIG drittsekk som brukte fysisk og psykisk vold. Ikke særlig oppmuntrende, men poenget er at det går over!

Nå er det han som sliter, 10 år etterpå. Vi går på samme høyskole, og når han ser meg i gangene snur han og går en annen vei ;)
 

Mrs Lutz skrev:
hvordan er det med selvfølelsen din? og da mener jeg ikke selvtillitten...

hvilke andre forhold har du bak deg, både av kjærester og andre menn du har hatt kontakt med opp igjennom årene (familie, venner osv)? Tror du det har noen innvirkning?

Jeg tenker det er naturlig å føle seg sårbar i en slik situasjon og det er naturlig å søke tilbake til det du en gang så på som trygt, kjent og kjært. Det blir en vane å ha menneskene rundt deg i livet ditt, du må bare la tiden gå litt og styrke følelsene dine om at du ikke er avhengig av noen, spesielt ikke han.
jeg tror ikke selvfølelsen er av de beste for tiden nei... (ikke selvtilliten heller for den del...) 

jeg har vært veldig heldig med familiære forhold, veldig nær, tett familie som betyr veldig mye for meg. kjærlighetsforholdene derimot, uff, de er en annen historie... flere korte historier, så møtte jeg faren til sønnen min, som jeg ble samboer med og etterhvert også forlovet. varte i 6 år, men det var et forhold som var veldig destruktivt for meg, tok fra meg mye av gnisten og energien. han har svært lite kontakt med oss nå, dessverre får jeg vel si, med tanke på sønnen min som ikke kjenner pappaen sin. etter at det ble slutt med han har jeg vært veldig opptatt av å "finne meg selv" og å omdefinere livet mitt og å lære meg å fungere og trives uten han, noe jeg klarte bra. men jeg ser jo et visst mønster da, jeg tiltrekker meg tydeligvis personer som har en vanskelig fortid eller av ting de sliter med... har flere venninner som er slik, pappaen til sønnen min osv. slik er det vel og med han her da... mistet mammaen sin for et drøyt år siden, aldri hatt noen far osv, hatt det litt tøft rett og slett. jeg vet ikke helt hvorfor det er slik jeg, men noe må det være

men det er nok sant som du sier, tid er vel det eneste som hjelper. og jeg må vel bare greie å akseptere at det finnes mennesker som han selv om det er forferdelig vanskelig fordi jeg aldri kunne tenkt påå gjøre som han i mine villeste drømmer en gang. 
 

Juliette skrev:

mammen t daniel skrev:
uff, du har helt sikkert rett... bare veeeldig vanskelig å se det nå dessverre. og det som gjør det enda kjipere er at han er den første jeg har sluppet innpå meg på nesten 4 år, før han har jeg ikke vært i nærheten av å slippe noen innpå meg en gang. så traff jeg han, det sa pang og ja, det gikk jo ikke så bra akkurat 

Det handler kanskje om en slags maktbalanse, i hvertfall balanse, eller snarere mangel på det. Den personen som før gjorde deg så lykkelig, har revet vekk alt, har tråkket på alt det gode. Og den eneste måten å få rettet opp i denne skjevheten på, den eneste medisinen, er at den samme personen gir deg den gode følelsen igjen, så du igjen er i balanse og harmoni. For hvem andre kan gi deg den samme, gode følelsen tilbake, enn den som først ga deg den? 

En drittsekk vil aldri klare å veie opp for alt det vonde. Den gode følelsen vil aldri bli som før, balansen vil aldri kunne gjenopprettes av ham. Den eneste veien å gå, er alle andre veier enn mot ham. Du kan prøve å tenke sånn, men jeg tror ikke det hjelper før du har tatt tiden til hjelp. Tillat deg selv å sørge. Husk at du sørger egentlig ikke over ham, men etter ham (etter dritten han etterlot). Det er lov


 
det der tror jeg stemmer veldig bra! vennene mine sier og at jeg kan jo aldri gå tilbake til han, for hvordan skal jeg noen gang kunne stole på han igjen, eller greie å legge bort alt det han har gjort, og innerst inne vet jeg jo at det er sant, jeg bare vil ikke at det skal være det. 
 

FancyPants skrev:

¤Woolfmother¤ skrev:
Fordi du får en slags avhengihetsfølelse ovenfor han. Det tar tid før det slipper, men det slipper! èn dag vil du se tilbake og være veldig glad for at du kom du vekk!! Ikke gå tilbake

Enig. Var sammen med min første kjærlighet i 3 år, og det tok nesten 5 år før jeg sluttet å føle noe for han.. Og han var en VIRKELIG drittsekk som brukte fysisk og psykisk vold. Ikke særlig oppmuntrende, men poenget er at det går over!

Nå er det han som sliter, 10 år etterpå. Vi går på samme høyskole, og når han ser meg i gangene snur han og går en annen vei ;)
det er jo oppmuntrende at det går over da i alle fall, men jeg håper jeg kommer dit før det er gått 5 år da ;) det var ikke fysisk vold i dette tilfellet, men psykisk var det vel det... så jeg får vel forsøke å fokusere på at jeg var heldig som kom meg unna selv om det er høyst ufrivillig :/
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp