Hvorfor ikke 50/50 fordeling ?

ORIGINAL: pustle

ORIGINAL: JeanShrimpton

ORIGINAL: FrøkenM

ORIGINAL: JeanShrimpton

fordi det er ikke like heldig for barna og bli slengt frem og tilbake før de går over en viss alder.[;)]



slengt til og med..jaja..våre har det helt utmerket med sine 2 hjem


alle er forskjellige.

men forskning viser jo at mindre barn blir oftere usikre av dette, og gjør det dårligere på skolen.
Det er ikke akuratt noe hemmelighet.

Men at det blir bedre om kommunikasjonen er god og rutinene er gjennomførte må jo bli en selvfølge[;)]


Den forskningsrapporten vil jeg gjerne se - for det tror jeg ingenting på![:)]


Jeg vet ikke om det foreligger noen forskning på det (vet det ikke er meg du spør men[:)]) Men jeg også hørte om det da jeg var i kontakt med forskjellige instanser vedr 50/50.. at mange barn (uvisst hvor mange) har problemer med skolegang.. og da har de sett at mange av de som sliter.. er de barna som har vært 50/50...

Og jeg tror på dette.. har selv venninner som forteller om det.. og min nevø er et klassisk eksempel.. han har slitt mye med selvtillitt.. tilhørighet, skoleproblemer.. han er i dag 15 år.. og forteller at han syntes at 50/50 deling var svært vanskelig..
 
ORIGINAL: pustle

ORIGINAL: JeanShrimpton

ORIGINAL: FrøkenM

ORIGINAL: JeanShrimpton

fordi det er ikke like heldig for barna og bli slengt frem og tilbake før de går over en viss alder.[;)]



slengt til og med..jaja..våre har det helt utmerket med sine 2 hjem


alle er forskjellige.

men forskning viser jo at mindre barn blir oftere usikre av dette, og gjør det dårligere på skolen.
Det er ikke akuratt noe hemmelighet.

Men at det blir bedre om kommunikasjonen er god og rutinene er gjennomførte må jo bli en selvfølge[;)]


Den forskningsrapporten vil jeg gjerne se - for det tror jeg ingenting på![:)]



Det tror virkelig ikke jeg heller på..her er barnefar en særdeles oppegående person som er uuuutrolig flink med barna..helt i særklasse..Han er flinkere enn meg..vi har en veldig god kommunikasjon..krangler så og si aldri og er veldig gode venner..Våre barn har det best med å se begge foreldrene like mye..ingen har merket noe negativt på de,..bhg har ikke merket noenting og beundrer oss for samarbeidet..Jeg tror Mats kommer til å gjøre det utmerket på skolen [;)]
 
ORIGINAL: JeanShrimpton

fordi det er ikke like heldig for barna og bli slengt frem og tilbake før de går over en viss alder.[;)]


det er vel egentlig aldri til barnets beste å være kasteball...
Er barnets beste som er viktigst.
 
ORIGINAL: Insolita

Jeg hadde aldri gått med på det før ungen hadde vært stor nok til å bestemme selv om hvordan hun/han ville hatt det...hvorfor skal vi tvinge barna våre til å være ei uke her å ei uke der?

NEi,da får heller foreldrene svelge noen kameler å gjøre ting ilag sammen med barnet i ukedagene og evt helgene slik at barnet får tid sammen med både far og mor, slik at barnet har ett stabilt hjem
Å dem som ikke klarer det tenker ikke på barnets beste, men på sitt eget beste. Alle burde skjønne at en uke her og en uke der er ustabilt for ett lite barn, dem har heller ikke samme tidsperspektiv som oss.

Selvfølgelig er barn tilpassningsdyktig å mange tilpasser seg en slik ordning, MEN om det er det BESTE for barnet er jeg jammen ikke så sikker på.
Her i huset er far velkommen når det måtte være, nå bor vi langt unna hverandre, men vi jobber HELE tiden med å ha ett godt forhold pga barnet, å vi er idag gode venner.

Om man har så  mye ballast sammen at man ikke klarer å være i samme rom så må man heller prøve å jobbe med det istedenfor å lage "kasteball" av barnet pga egne problemer.

Ett hovedhjem er viktig for barnet...MENER JEG[;)]


Helt enig[:)]
Jeg er så glad for at jeg hadde ett hovedhjem hos min mamma. Vi følte oss hjemme hos mamma, ikke hos pappa. De prøvde en periode 50/50, men det varte ikke lenge. Både jeg og min storebror syntes det var slitsomt. Mamma og pappa bodde nært hverandre, men det føltes faktisk som å være en "kasteball".
Hvis min sønn, når han blir gammel nok, sier at han vil være mere hos pappaen sin, så er det selvfølgelig greit. Før det skal han ett hovedhjem.[:)]
 
Jeg er en av de som mener at 50/50 deling sjeldent er det beste for barna. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har sett forskning på dette området, men i og med at jeg møter mange unge i jobben min, så tør jeg si at det virker på meg som at det er uheldig for svært mange barn. Det går knapt en uke på jobb uten at en tenåring forteller fortvilet om hvordan det er å ikke ha et fast sted å bo. Mange føler seg rotløse, og det vil så gjerne ha ETT hjem. De føler det på ingen måte som en bonus å ha dobbelt opp av alt. Nå er disse barna en god del eldre enn de vi gjerne snakker om her, men det betyr ikke at ikke små barn kan ha de samme følelsene.

Det er selvfølgelig noen det fungerer for også, men det jeg synes er litt synd er at så mange gjemmer seg bak at barn er så tilpasningsdyktige. Ja, mennesker generelt er tilpasningsdyktige, men ikke pokker om jeg i voksen alder hadde fiksa å bo to steder. Jeg er også skilsmissebarn, så jeg har opplevd "kasteball"-systemet selv, og det gikk vel to uker før jeg satte ned foten og sa at det var uaktuelt å sove noe som helst annet sted enn i min egen seng.

Når vi gjør opp vår mening om 50/50 deling så er dette så klart en mening som dannes på bakgrunn av våre erfaringer, og derfor forstår jeg at noen har mer positive erfaringer rundt denne ordningen enn det jeg har. Samtidig synes jeg at det er litt naivt å si at "det fungerer helt ypperlig vårt barn", om barnet ikke engang har nådd skolealder. Det blir som å vurdere bivirkninger av en vaksine uka etter folk har tatt den. Her er det i så fall gjerne snakk om langtidsvirkninger.

Det er dessuten veldig viktig å huske på at barn er ekstremt lojale ovenfor foreldre. Om barnet på et eller annet tidspunkt synes samværsordningen ikke er optimal, så vil de aller skjule dette for foreldrene sine. Jeg har sett tøffe, "velfungerende" kjekkaser på 16 år grine fortvila over at de aldri har hatt et hjem, derfor kjøper jeg ikke alltid leksa om at dette fungerer så bra atte.
 
Bare lurer litt..hvem mener dere barna skal bo hos når begge foreldrene er like fungerende? Til dere som er imot 50/50. Vi har faktisk vurdert å bo sammen som venner men vet ikke helt om det er riktig heller da det ikke finnes et snev av føelser fra min side..
 
ORIGINAL: FrøkenM

Bare lurer litt..hvem mener dere barna skal bo hos når begge foreldrene er like fungerende? Til dere som er imot 50/50. Vi har faktisk vurdert å bo sammen som venner men vet ikke helt om det er riktig heller da det ikke finnes et snev av føelser fra min side..



For meg er det en selvfølge at det er hos mor, da min x man jobber i Nordsjøen å aldri hadde hatt sjans til å ha henne....Men uansett mener jeg barnet skal bo hos mor om begge er LIKE fungerende, fram til den dagen barnet ytrer ett annet ønske, og er stor nok til at det er ett realistisk ønske, å ikke bare fordu hun/han må rydde rommet sitt[;)]

MEN det at jeg mener det er hos mor er vel pga min egen bakgrunn, å at min mor var hjemmeværende og vi setter morsrollen høyt, skjønner jo at i det moderne samfunn har far like rettigheter, men jeg tror nå at de fleste barn er sterkest knyttet til mor selv om det selvfølgelig finnes unntak.

Det finnes INGEN fasit, alle barn er forskjellige å man må gjøre det som er best for barnet, ikke for mor og far, selv om dem også skal ha det så bra som mulig.
Mener ikke heller at man skal bo sammen som venner, for da setter man livet kraftig på vent.

Jeg tror at man da heller har mors hjem som hovedbase, men at far er delaktig i livet, mere enn hver annen helg og en dag i uken f.eks. Far kan jo komme å være med på de normale dags aktivitetene så framt man bor i samme by, uten at barnet trenger være ei uke her og ei uke der. Har man ett godt forhold (noe man og BØR å SKAL ha ved 50/50) så ser ikke jeg problemet med det.
 
For min sønns del så synes jeg at det blir for ustabilt for han. Han er 2 år nå, og jeg synes han er alt for liten til å bli skippet frem og tilbake en uke der og en uke her. Jeg merker det på han når han har vært en dag hos faren med overnatting at det kan være vanskelig for han å falle til ro her hjemme igjen. Itillegg så synes jeg at å være en uke fra han er aaaltfor lenge når han er så liten, for meg blir det helt feil.. Bf har han annenhver helg og 1 overnatting i uka, og det passer fint for oss alle 3.
 
ORIGINAL: FrøkenM

Bare lurer litt..hvem mener dere barna skal bo hos når begge foreldrene er like fungerende? Til dere som er imot 50/50. Vi har faktisk vurdert å bo sammen som venner men vet ikke helt om det er riktig heller da det ikke finnes et snev av føelser fra min side..


For våres vedkommende så synes jeg det er en selvfølge at hun blir boenes fast med den hun har mest tilknytning til.. ergo meg[:)] Hun er så avhengig av meg.. og synes hun er for liten til å være 50/50.. jeg tenker at 50/50 aldri vil være aktuelt hos oss.
 
I vårt tilfelle blir det ikke 50/50 fordi vi ikke er enige i NOE med barneoppdragelse, og jeg ser at hans sønn på 8 sliter på skolen (han er 50/50). Min soon to be x (megling den 16.nov), greier ikke gi ungene ordentlig mat regelmessig i løpet av dagen, følger ikke opp noen rutiner, er ikke konsekvent og greier ikke kle på dem nok klær når det er kaldt ute. Derfor skal jeg flytte såpass langt unna at dette aldri blir aktuelt. Kjenner jeg sliter nok med at han sannsynligvis må ha dem annenhver helg.. [&:]
 
Om begge foreldre er like fungerende synes jeg barnet skal bo hos den det er mest knyttet til. Små barn er ofte mest knyttet til mor, men jeg kjenner flere gutter i tenårene som har valgt å bo hos far, -noe som i grunn ikke er så unaturlig.

Jeg valgte selv å bo hos mamma, men jeg hadde heldigvis en pappa som alltid stilte opp med f.eks kjøring til treninger o.l. så vi fikk noen minutters skravling i bilen. Han syntes ikke det var en selvfølge at modern skulle gjøre det, selv om det var der jeg bodde. Altså, om man vil, så kan man finne gode løsninger på det meste, uavhengig av hvor ungen bor fast.
 
ORIGINAL: Betty Poop

Om begge foreldre er like fungerende synes jeg barnet skal bo hos den det er mest knyttet til. Små barn er ofte mest knyttet til mor, men jeg kjenner flere gutter i tenårene som har valgt å bo hos far, -noe som i grunn ikke er så unaturlig.

Jeg valgte selv å bo hos mamma, men jeg hadde heldigvis en pappa som alltid stilte opp med f.eks kjøring til treninger o.l. så vi fikk noen minutters skravling i bilen. Han syntes ikke det var en selvfølge at modern skulle gjøre det, selv om det var der jeg bodde. Altså, om man vil, så kan man finne gode løsninger på det meste, uavhengig av hvor ungen bor fast.



De er like knyttet til begge..om vi faktisk må velge en så er det nok pappen de er mest knyttet til..synes det er like naturlig å bo hos pappaen jeg da..de spør mere etter han når han ikke er der enn de spør etter meg
 
ORIGINAL: Insolita

ORIGINAL: FrøkenM

Bare lurer litt..hvem mener dere barna skal bo hos når begge foreldrene er like fungerende? Til dere som er imot 50/50. Vi har faktisk vurdert å bo sammen som venner men vet ikke helt om det er riktig heller da det ikke finnes et snev av føelser fra min side..



For meg er det en selvfølge at det er hos mor, da min x man jobber i Nordsjøen å aldri hadde hatt sjans til å ha henne....Men uansett mener jeg barnet skal bo hos mor om begge er LIKE fungerende, fram til den dagen barnet ytrer ett annet ønske, og er stor nok til at det er ett realistisk ønske, å ikke bare fordu hun/han må rydde rommet sitt[;)]

MEN det at jeg mener det er hos mor er vel pga min egen bakgrunn, å at min mor var hjemmeværende og vi setter morsrollen høyt, skjønner jo at i det moderne samfunn har far like rettigheter, men jeg tror nå at de fleste barn er sterkest knyttet til mor selv om det selvfølgelig finnes unntak.

Det finnes INGEN fasit, alle barn er forskjellige å man må gjøre det som er best for barnet, ikke for mor og far, selv om dem også skal ha det så bra som mulig.
Mener ikke heller at man skal bo sammen som venner, for da setter man livet kraftig på vent.

Jeg tror at man da heller har mors hjem som hovedbase, men at far er delaktig i livet, mere enn hver annen helg og en dag i uken f.eks. Far kan jo komme å være med på de normale dags aktivitetene så framt man bor i samme by, uten at barnet trenger være ei uke her og ei uke der. Har man ett godt forhold (noe man og BØR å SKAL ha ved 50/50) så ser ikke jeg problemet med det.



Nei mye sant i dette..det er også sånn vi praktiserer det..er veldig mye sammen..vi klarer heller ikke være en uke alene med dem og en uke uten dem [:)] så vi løser det egentlig veldig greit..jeg bare lurte litt[:)]
så de har egentlig huset som faren har overtatt som hovedbase og leiligheten min som et sted de besøker av og til..foreløpig er det greit
 
ORIGINAL: FrøkenM

ORIGINAL: Betty Poop

Om begge foreldre er like fungerende synes jeg barnet skal bo hos den det er mest knyttet til. Små barn er ofte mest knyttet til mor, men jeg kjenner flere gutter i tenårene som har valgt å bo hos far, -noe som i grunn ikke er så unaturlig.

Jeg valgte selv å bo hos mamma, men jeg hadde heldigvis en pappa som alltid stilte opp med f.eks kjøring til treninger o.l. så vi fikk noen minutters skravling i bilen. Han syntes ikke det var en selvfølge at modern skulle gjøre det, selv om det var der jeg bodde. Altså, om man vil, så kan man finne gode løsninger på det meste, uavhengig av hvor ungen bor fast.



De er like knyttet til begge..om vi faktisk må velge en så er det nok pappen de er mest knyttet til..synes det er like naturlig å bo hos pappaen jeg da..de spør mere etter han når han ikke er der enn de spør etter meg


Da har du jo alltids alternativet med å la de bo hos far, om det skulle føles riktig med tiden. Det må jo dere selv finne ut av.

Som jeg skriver i et tidligere innlegg, så er det selvfølgelig noen 50/50 løsning passer for. Jeg svarte (i det første innlegget) på hovedinnlegget i tråden, der det ble spurt om "Hvorfor ikke 50/50 fordeling?". Jeg svarte derfor på spørsmålet og forklarte hvorfor jeg ikke har trua på at en slik fordeling nødvendigvis er riktig. Og som sagt, det betyr ikke at den ikke kan fungere for deg/dere.
 
Ser det er mye snakk om hvis man bor på samme plass..

Hva om man da bor på to forskjellige plasser, der man må reise med ferge og reisen tar 3 timer hver vei.
Når det da er snakk om 50/50, hvordan skulle det da blitt i forhold til skole og barnehage?

Her er det minimalt med samarbeid med barnefaren. For på meg virker det som om at han kun tenker på seg selv.
For han mener at det beste for barnet er at vi skal ha han 14! dager hver i fra han er året av.
Selvfølgelig skjønner jeg at han vil se barnet ofte, men det finnes da grenser.
 
syntes de er for liten til det. Men uansett ville han aldri ha gjort det, stresser nok med at han skal ha de en ettermiddag i uken og annenhver helg.
Han har de 2.5-3 timer en ettermiddag i uken og en natt annenhver helg *sukk*
 
ORIGINAL: Cathriinee09

Ser det er mye snakk om hvis man bor på samme plass..

Hva om man da bor på to forskjellige plasser, der man må reise med ferge og reisen tar 3 timer hver vei.
Når det da er snakk om 50/50, hvordan skulle det da blitt i forhold til skole og barnehage?

Her er det minimalt med samarbeid med barnefaren. For på meg virker det som om at han kun tenker på seg selv.
For han mener at det beste for barnet er at vi skal ha han 14! dager hver i fra han er året av.
Selvfølgelig skjønner jeg at han vil se barnet ofte, men det finnes da grenser.

 
Det er en forutsetning for delt omsorg at foreldrene bor fysisk nær hverandre.
Hvordan har han tenkt seg å løse problemet barnehage/skole når dere bor 3 timer fra hverandre?
 
ORIGINAL: Minerva

ORIGINAL: Cathriinee09

Ser det er mye snakk om hvis man bor på samme plass..

Hva om man da bor på to forskjellige plasser, der man må reise med ferge og reisen tar 3 timer hver vei.
Når det da er snakk om 50/50, hvordan skulle det da blitt i forhold til skole og barnehage?

Her er det minimalt med samarbeid med barnefaren. For på meg virker det som om at han kun tenker på seg selv.
For han mener at det beste for barnet er at vi skal ha han 14! dager hver i fra han er året av.
Selvfølgelig skjønner jeg at han vil se barnet ofte, men det finnes da grenser.


Det er en forutsetning for delt omsorg at foreldrene bor fysisk nær hverandre.
Hvordan har han tenkt seg å løse problemet barnehage/skole når dere bor 3 timer fra hverandre?


Han mener at han skal være 14 dager i barnehage her jeg bor og 14 dager til dagmamma der han bor. Der moren hans er dagmamma. Noe jeg ikke er særlig begeistret for. Hun har fått klager og div. Eller barnehage. Og han mente at dette skulle være frem til lillegutt begynner på skolen^^
Skjønner ikke helt hvor han har hodet henn ..

Jeg vil aldeles ikke utsette lillegutt for å skulle måtte forflyttes mellom barnehage/dagmamma når han er så liten. Jeg vil selv for lillegutt's del at han skal ha et fast og trygt sosialt nettverk/miljø her hjemme.
 
Dytter på denne og håper på svar [:)]

Minerva er du her? :))
 
Jeg er her - og jeg er helt enig med deg, og det vil meklingsinstans også være: Det er ikke mulig å gjennomføre delt omsorg på en god måte med så stor avstand mellom dere.
Grunnen til at de helst ser at man venter til barnet er MINST 3 år før man har delt omsorg, er fordi man ser at det er så slitsomt for små barn å tilpasse seg to likeverdige hjem at de kan bli forsinket i utviklingen - de bruker rett og slett opp kreftene sine på å takle hverdagen.
Dette gjelder når de fremdeles går på samme barnehage/dagmamma/skole - hvor mye verre er det ikke da om ALT skal være nytt hver 14. dag?!?

Domstolene dømmer ikke delt omsorg for barn under 7 år, fordi man vet for lite om skadevirkningene på de yngste barna ved denne typen livssituasjon.
Dette sier jo noe om hva fagfolkene synes - delt omsorg bør ikke være "normen" slik FrP vil det, men noe man kan forsøke når barna blir litt større, om foreldrene klarer å samarbeide godt nok til å få det til å fungere.

Stå på ditt, du - her ser forhåpentligvis mekler at du har barnets beste for øyet, og hjelper deg til å nå gjennom til BF.
Lykke til!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp