Selvfølgelig kan man ofte snakke om prioriteringer. Men om man er fattig eller ikke har ikke med prioriterin og gjøre. Er man fattig, så har man allerede prioritert bort alt som kan prioriteres bort. Da er det ikke mer og ta av, og pengene strekker alikevel ikke til.
Jeg tror ikke det spiller så stor rolle hvordan det blir lagt frem av voksne at ett barn aldri kan gå i bursdag jeg. Alle barn synes det er stas med bursdagsselskaper, og ønsker og gå. Det har ikke noe med de voksne og gjøre! Alle barn har også lyst til og være med på noe som "alle" jevnaldrende gjør. Som og spille fotball, gå på dans etc.
Det er mye lettere for ett barn og akseptere at det ikke kan få mobil selv om venne har det, eller at man aldri får annet enn nyttige tilg til bursdag og jul selv om vennene får ipader, leker, sminke, sykkler og annet gøy, enn det kan akseptere og ikke få være med på sosiale sammenkomster og arenaer.
Selvfølgelig må voksne tenke på hvordan de snakker til og rundt barna, hvilke verdier man vil gi de, sørge for at ingen blir holdt utenfor osv. Men uansett om alle voksne var flinke til dette, så vil jo de barna som ikke har råd til og være med på noe havne utenfor forskjellige settinger. Og det vil uansett være vanskelig for disse barna!
Jeg har vokst opp under fattigdomsgrensa. Vi flyttet mye rundt fordi vi var leietakere, vi hadde ikke råd til å ha bil, å få tak i gaver til bursdager var et faktisk problem, og jeg husker i alle fall en klassetur hvor skolen sponset min andel fordi vi ikke hadde råd selv. Å dra på bilferier til sverge og sove i telt er luksusturer det også sammenlignet med hvordan det var hos oss (ikke bare bare å få til slikt når man er alene med fire små). Vi manglet ofte mat, eller i det minste næringsrik mat og mat som vi syns smakte godt. Hadde stort sett aldri frukt i huset f.eks. Og vi ble mobbet for å være fattige. Mammas økonomi var så dårlig stelt at en av de siste julene jeg bodde hjemme, fikk vi en av flere pakker med mat og julevarer som ble delt ut til fattige barnefamilier i kommunne.
Jo, en del ting klandrer jeg mamma litt for i ettertid. For eksempel at det ble brukt flere hundre kroner på ukeblader hver gang hun hadde fått penger, fordi jeg visste jo at i slutten av perioden hadde vi ikke penger til pålegg. Og det at jeg som barn var fullt klar over at det var regninger vi ikke hadde fått betalt, og jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde fått mammas siste hundrelapp til en klasseutflukt. Jeg hadde en annen far enn søsknene mine, som også stod bedre i det økonomisk. Så jeg skal ikke klage, for jeg fikk faktisk mine ferier gjennom å besøke pappa. Og jeg fikk litt penger fra diverse personer på pappas side, som jeg visste mamma ville be om å få låne med en gang jeg kom hjem. Det var jo ikke akkurat som om jeg kunne si nei, og jeg ville jo bidra, og jeg visste hvor utrolig ekkelt det var for mamma å måtte låne penger av sin lille datter. Mesteparten av dette fikk jeg nok ikke tilbake.
I det minste føler jeg at jeg har lært mye fra barndommen. Jeg skal ikke involvere barna i hvordan ting er med økonomien, ikke på en slik måte at de skal bekymre seg eller føle utrygghet, men jeg vil likevel at barna skal lære å sette pris på det de har og hvordan man ikke bestandig kan eller bør få alt man ønsker seg. Jeg prøver så godt jeg kan å prioritere, i alle fall har vi bestandig mat på bordet og det essensielle er dekket, men jeg valgte altsål å få et barn selv om jeg var ung og uten videre utdanning. Denne, og mye annet, klarte vi å ordne i ettertid (hus, lappen, bil, jobb). Jeg er mye bedre stilt nå enn min mor var da hun var på min alder, men utgangspunktet var det samme.
Noe annet viktig jeg føler jeg har tatt med meg er evnen til å sette pris på det vi har, og hvor stort de små tingene kunne være. Hvordan det føltes å få en liten ting som man hadde ønsket seg så lenge, for man hadde aldeles ingen garanti for at man noen gang ville få de tingene. Det var mye jeg vokste opp og aldri fikk. Og selv om jeg dermed gjerne vil at min datter skal oppleve å få de tingene hun ønsker seg, som jeg ikke fikk, så ser jeg en enorm verdi i å begrense alt dette nettopp for å ikke drukne litt i alt man har.
Jeg vet ikke helt om det kommer fram det jeg egentlig ønsket å formidle her... Men det å vokse opp som fattig trenger ikke være kritisk i det hele tatt. Kanskje vi kunne hatt det bedre om mamma var flinkere til å prioritere, til å spe på pengene, og til å tjene mer, men jeg vet at hun også hadde det steintøft (fysisk psykdom, depresjon, manipulerende psykopatisk ektemann/skilsmisse). Så det er mange faktorer, mye jeg ville endret på, men også mange ting som jeg syns er viktig å lære.
Jo, en del ting klandrer jeg mamma litt for i ettertid. For eksempel at det ble brukt flere hundre kroner på ukeblader hver gang hun hadde fått penger, fordi jeg visste jo at i slutten av perioden hadde vi ikke penger til pålegg. Og det at jeg som barn var fullt klar over at det var regninger vi ikke hadde fått betalt, og jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde fått mammas siste hundrelapp til en klasseutflukt. Jeg hadde en annen far enn søsknene mine, som også stod bedre i det økonomisk. Så jeg skal ikke klage, for jeg fikk faktisk mine ferier gjennom å besøke pappa. Og jeg fikk litt penger fra diverse personer på pappas side, som jeg visste mamma ville be om å få låne med en gang jeg kom hjem. Det var jo ikke akkurat som om jeg kunne si nei, og jeg ville jo bidra, og jeg visste hvor utrolig ekkelt det var for mamma å måtte låne penger av sin lille datter. Mesteparten av dette fikk jeg nok ikke tilbake.
I det minste føler jeg at jeg har lært mye fra barndommen. Jeg skal ikke involvere barna i hvordan ting er med økonomien, ikke på en slik måte at de skal bekymre seg eller føle utrygghet, men jeg vil likevel at barna skal lære å sette pris på det de har og hvordan man ikke bestandig kan eller bør få alt man ønsker seg. Jeg prøver så godt jeg kan å prioritere, i alle fall har vi bestandig mat på bordet og det essensielle er dekket, men jeg valgte altsål å få et barn selv om jeg var ung og uten videre utdanning. Denne, og mye annet, klarte vi å ordne i ettertid (hus, lappen, bil, jobb). Jeg er mye bedre stilt nå enn min mor var da hun var på min alder, men utgangspunktet var det samme.
Noe annet viktig jeg føler jeg har tatt med meg er evnen til å sette pris på det vi har, og hvor stort de små tingene kunne være. Hvordan det føltes å få en liten ting som man hadde ønsket seg så lenge, for man hadde aldeles ingen garanti for at man noen gang ville få de tingene. Det var mye jeg vokste opp og aldri fikk. Og selv om jeg dermed gjerne vil at min datter skal oppleve å få de tingene hun ønsker seg, som jeg ikke fikk, så ser jeg en enorm verdi i å begrense alt dette nettopp for å ikke drukne litt i alt man har.
Jeg vet ikke helt om det kommer fram det jeg egentlig ønsket å formidle her... Men det å vokse opp som fattig trenger ikke være kritisk i det hele tatt. Kanskje vi kunne hatt det bedre om mamma var flinkere til å prioritere, til å spe på pengene, og til å tjene mer, men jeg vet at hun også hadde det steintøft (fysisk psykdom, depresjon, manipulerende psykopatisk ektemann/skilsmisse). Så det er mange faktorer, mye jeg ville endret på, men også mange ting som jeg syns er viktig å lære.
eneste som som meg med overskriften her var at dette var troll 
spirelitens
Februar 2014's Miss Kokk <3
Tilgangsansvarlig
Februar 2014 - Skjult forum
VIP
Marslykke 2016
Takk for at du bidrar til å nyansere diskusjonen!