Jeg var sykemeldt 50% i fire uker i begynnelsen av svangerskapet, fordi jeg var ekstremt trett. Kunne ha sovnet stående på jobb, om jeg hadde tillatt meg selv, og gjorde ikke annet enn å sove og spise når jeg kom hjem fra jobb. Jeg jobber som lærer i barneskolen på lavere trinn, og det er full fart hele dagen, slik at jeg hadde ikke sjangs til å holde følge. Løsningen for en kort periode ble da at jeg jobbet annenhver dag, og de dagene jeg var hjemme, sov jeg. Mulig at noen synes dette var "for slapt" fra min side, men jeg følte jeg ikke var i stand til å passe på og følge opp 25 8-åringer i løpet av en arbeidsdag.
På den annen side merket jeg bekkenløsningen veldig tidlig (uke 8 eller 9), men tok den ikke alvorlig og fortsatte i samme tempo som tidligere, etter at trettheten ga seg. Det resulterte i at kroppen sa fullstendig stopp da jeg var i uke 18, og har nå i snart 3 måneder vært sykemeldt i varierende grad, fra 100% til 60% i dag. Hadde jeg tatt signalene på alvor i starten og bedt om henvisning til fysio tidlig nok, kan det hende jeg hadde sluppet sykemelding i det hele tatt, for ikke å snakke om mye vondter og tidvis store problemer med å gå.
Jeg tror det hele har å gjøre med hvordan man takler ulike ting, og hva slags type jobb man har. Noen kan fint gå kvalme på jobb, andre ikke. Noen kan fint gå trette og "i tåka" på jobb, andre, som jeg, kan ikke. Noen, bl.a. jeg, kan gå med mye vondter på jobb, andre ikke...