Hvorfor ønsker du barn? ❤️

Aboslutt! Jeg var langt ifra en av de som alltid har visst det, men jeg tror jeg fikk de samme følelsene likevel :love017 Viktigste er at man er sin egen lykkesmed og at man kan trives uansett hva man ender opp med! Er gjerne da man stresser mindre og alt klaffer også :)
Skjønner hva du mener med at noe våknet når man blir gravid. Jeg var først redd for at jeg gledet meg fordi det var forventet, men så endte det første forsøket i en MA, som bekreftet at følelsene jeg hadde fått var ekte :Heartred
Håper jeg tolket det riktig som at du er gravid nå, for vil si gratulerer så masse! :happy09339 år er jo heldigvis ingen alder nå til dags! Og tenk så heldige ungene er med all livserfaringen vi kan by på :Heartred
Helt enig med deg, og godt å lese at vi er flere i den båten :happy: :Heartred Er ikke gravid nå, jeg mistet i april så det var litt dårlig formulert av meg, men jeg har hevet meg på prøveperioder igjen og har startet løp med IVF så håper spiren sitter en gang iløpet av 2025 :woot:
 
Gøy spørsmål og kjekt å lese alle svara :D
Eg sa veldig tidlig at eg skulle ha 5 barn før eg blei 25år og den første gutten skulle heite Tommy André, men livet ville annerledes gitt! Fekk min første kjæreste når eg var 23år, og etter nokre mnd så snakka me random om barn, og då sa eg dette, at eg rekke ikkje 5 barn før eg blei 25år, men første skulle iallefall heite Tommy André. Idet eg sa det tenkte eg ikkje veldig over at me to kanskje skulle være for alltid. Men hans respons var at han skulle iallefall ALDRI ha eit barn som heite verken Tommy, André og iallefall ikkje Tommy André :hilarious:
Dagen etter falt navnet Romeo inn i hodet mitt og eg spurte ka han syns om det, han elska det! Og det blei starten på at me tenkte om me skulle stifta familie, og 1mnd etterpå var eg gravid. Etter 2 barn ansåg me oss som ferdige, tøffe graviditeter og fødsler + mykje ekstra kg gjorde at eg ikkje orka fleire sjølv om eg kunne tenkt meg det.
Og så, blei eg frelst i 2017, og idet kjente eg at når bibelen seie at barn er ein gave så er det så sant. Eg har lest hundrevis av historier om uplanlagte barn som blir den største velsignelsen. Så tanken å gå glipp av slike gaver har gjort at eg tidlig bestemte meg for å aldri meir bruke prevansjon. Stole på at Gud ikkje gir oss meir enn me klarer og at alle blir ivaretatt❤️ til nå har me 2 jenter født i 2013 og 2015, så har me 5 barn i himmelen som me mista mellom uke 4 og uke 19, så gutt i 2021 som heite Romeo ;) og ei jenta i 2024. Og eventyret fortsette! Mannen var usikker på veien videre, har vært travelt med 4 og ei helsa på skakke, men så har alle biter falt på plass og for hans del så lengter han etter fleire. For min del kunne me godt ha stoppa nå, eg har ingen definerte ønsker, men tanken på ei lita Magnolia har vokst veldig i det siste og derfor eg er her inne å henger på❤️ ELSKER babyverden forumet og folkene her, virkelig eit unikt og fint samfunn :love017
 
Helt enig med deg, og godt å lese at vi er flere i den båten :happy: :Heartred Er ikke gravid nå, jeg mistet i april så det var litt dårlig formulert av meg, men jeg har hevet meg på prøveperioder igjen og har startet løp med IVF så håper spiren sitter en gang iløpet av 2025 :woot:
Ånei beklager så masse! Burde ikke antatt noe når jeg ser på nicket ditt!
Vet ikke hvordan det var for deg, men for min del følte jeg på en lettelse når vi mistet. Altså ikke fordi vi mistet, men fordi jeg oppriktig følte det var ett tap. Var da jeg ble 100% sikker på at dette er noe jeg virkelig vil! Jeg følte selvsagt en glede ved å være gravid, så det kan misforstås, men hadde nok gått i hele svangerskapet og fryktet at følelsene ikke var ekte hvis ikke!
Ønsker deg masse lykke til! UHåper spiren sitter med eller uten ivf! Heldigvis er det høyst sjeldent å miste mer enn en gang, så bare å ha troen på at det går bra :Heartred
 
Gøy spørsmål og kjekt å lese alle svara :D
Eg sa veldig tidlig at eg skulle ha 5 barn før eg blei 25år og den første gutten skulle heite Tommy André, men livet ville annerledes gitt! Fekk min første kjæreste når eg var 23år, og etter nokre mnd så snakka me random om barn, og då sa eg dette, at eg rekke ikkje 5 barn før eg blei 25år, men første skulle iallefall heite Tommy André. Idet eg sa det tenkte eg ikkje veldig over at me to kanskje skulle være for alltid. Men hans respons var at han skulle iallefall ALDRI ha eit barn som heite verken Tommy, André og iallefall ikkje Tommy André :hilarious:
Dagen etter falt navnet Romeo inn i hodet mitt og eg spurte ka han syns om det, han elska det! Og det blei starten på at me tenkte om me skulle stifta familie, og 1mnd etterpå var eg gravid. Etter 2 barn ansåg me oss som ferdige, tøffe graviditeter og fødsler + mykje ekstra kg gjorde at eg ikkje orka fleire sjølv om eg kunne tenkt meg det.
Og så, blei eg frelst i 2017, og idet kjente eg at når bibelen seie at barn er ein gave så er det så sant. Eg har lest hundrevis av historier om uplanlagte barn som blir den største velsignelsen. Så tanken å gå glipp av slike gaver har gjort at eg tidlig bestemte meg for å aldri meir bruke prevansjon. Stole på at Gud ikkje gir oss meir enn me klarer og at alle blir ivaretatt❤️ til nå har me 2 jenter født i 2013 og 2015, så har me 5 barn i himmelen som me mista mellom uke 4 og uke 19, så gutt i 2021 som heite Romeo ;) og ei jenta i 2024. Og eventyret fortsette! Mannen var usikker på veien videre, har vært travelt med 4 og ei helsa på skakke, men så har alle biter falt på plass og for hans del så lengter han etter fleire. For min del kunne me godt ha stoppa nå, eg har ingen definerte ønsker, men tanken på ei lita Magnolia har vokst veldig i det siste og derfor eg er her inne å henger på❤️ ELSKER babyverden forumet og folkene her, virkelig eit unikt og fint samfunn :love017
Dette var både koselig og trist å lese samtidig :HeartpinkKoselig med at dere har fått så mange barn, med så fine navn og som er så høyt elsket :happy: Enig med mannen din, Romeo var et bedre valg :hilarious: Og trist at dere har mistet så mange ganger, men fint å vite at de er i himmelen :Heartred Håper dere får lille Magnolia snart - det hadde jo vært koselig å få de 5 du hadde sett for deg og ønsket :love7
 
Ånei beklager så masse! Burde ikke antatt noe når jeg ser på nicket ditt!
Vet ikke hvordan det var for deg, men for min del følte jeg på en lettelse når vi mistet. Altså ikke fordi vi mistet, men fordi jeg oppriktig følte det var ett tap. Var da jeg ble 100% sikker på at dette er noe jeg virkelig vil! Jeg følte selvsagt en glede ved å være gravid, så det kan misforstås, men hadde nok gått i hele svangerskapet og fryktet at følelsene ikke var ekte hvis ikke!
Ønsker deg masse lykke til! UHåper spiren sitter med eller uten ivf! Heldigvis er det høyst sjeldent å miste mer enn en gang, så bare å ha troen på at det går bra :Heartred
Nei du trenger ikke å beklage kjære deg, jeg ble ikke lei meg for det :smiley-angelic003:Heartred Alle kvinnene her inne har hver sin historie og hver sine kamper, og vi alle heier på hverandre, her er det ingen grunn for å bli fornærmet eller lei seg, alle vil hverandre vell, og det er så fint! Tenk om det bare hadde vært sånn i virkeligheten også :woot: Føler kvinner kan konkurrere litt for mye i virkeligheten, det er synd! Men ja, tilbake til det du skriver… Jeg ble sikker på at jeg ønsket barn underveis i graviditeten, kanskje ikke de to første ukene fordi da var jeg så sjokka og bekymret :hilarious: Men når jeg så knøttet på TUL og begynte å planlegge og drømme om fremtiden så var det gjort. Da var jeg sikker på at dette var det riktige. Men jeg ble kanskje ENDA mer sikker når jeg ble så utrøstelig lei meg etter SA, hylgrining i dagesvis og hele pakken :smiley-ashamed005 Mannen min var overrasket også, han trodde ikke jeg kunne bli SÅ lei meg, han er 100 % støttende så det var ikke vondt ment fra han, han var bare overrasket siden jeg ikke hadde den lengselen etter barn før jeg ble gravid. Jeg skjønner hva du mener men tror ikke jeg følte en lettelse, mer en bekreftelse? Jeg føler meg enda mer trygg på mitt valg om å gå videre med IVF, samt at hvis jeg blir gravid igjen så kommer jeg til å være 100000000000 millioner % takknemlig. Tror det barnet kommer dessverre til å bli kvelt av en overbeskyttende mamma, så det må jeg jobbe litt med :smiley-ashamed008 Etter SA skrev jeg ned det negative og det positive ved å miste, etter tips jeg fikk her inne på forumet for å bearbeide sorgen. Det positive jeg fant var:
  • Jeg forstår nå at dette er noe jeg faktisk vil og ønsker i livet mitt
  • Blitt nyforelsket i min mann som har vært en fantastisk støtte for meg i denne perioden, han er den beste livspartneren jeg kunne ha valgt og fått
  • Jeg har fått utvidet mitt perspektiv og mer omtanke og forståelse for andre som går gjennom det samme, og at det dessverre er altfor mange som går gjennom dette
  • Hvis det en gang skjer at jeg blir gravid igjen og fullfører et svangerskap, så vil jeg verdsette skatten enda mer (om mulig…)
Så ja du ser at første punktet mitt sporer inn på det du skriver :happy: Takk for lykkeønsker, jeg har troen :love7 Og gratulerer så mye som nybakt mamma, ønsker dere alt det beste for fremtiden :happy: :Heartred
 
Har alltid sett for meg å være omsorgsperson for barn, om det var som mor, fostermor, tante, avlastningshjem osv spilte ingen rolle. Ble med et uhell gravid etter å ha vært sammen med kjæresten i tre måneder. Men for et fint uhell! Vi flyttet sammen, giftet oss og planlegger totalt minst fire barn. Vi kjenner begge på at foreldrerollen er noe for oss, og vi ønsker stor familie. Det trengs flere samfunnsborgere som kommer fra gode, empatiske hjem. :joyful:
 
Har alltid sett for meg å være omsorgsperson for barn, om det var som mor, fostermor, tante, avlastningshjem osv spilte ingen rolle. Ble med et uhell gravid etter å ha vært sammen med kjæresten i tre måneder. Men for et fint uhell! Vi flyttet sammen, giftet oss og planlegger totalt minst fire barn. Vi kjenner begge på at foreldrerollen er noe for oss, og vi ønsker stor familie. Det trengs flere samfunnsborgere som kommer fra gode, empatiske hjem. :joyful:
Åh så koselig med hell i uhell :woot: Det kommer til å bli en fin flokk dere får :smiley-angelic003 :Heartred
 
Nei du trenger ikke å beklage kjære deg, jeg ble ikke lei meg for det :smiley-angelic003:Heartred Alle kvinnene her inne har hver sin historie og hver sine kamper, og vi alle heier på hverandre, her er det ingen grunn for å bli fornærmet eller lei seg, alle vil hverandre vell, og det er så fint! Tenk om det bare hadde vært sånn i virkeligheten også :woot: Føler kvinner kan konkurrere litt for mye i virkeligheten, det er synd! Men ja, tilbake til det du skriver… Jeg ble sikker på at jeg ønsket barn underveis i graviditeten, kanskje ikke de to første ukene fordi da var jeg så sjokka og bekymret :hilarious: Men når jeg så knøttet på TUL og begynte å planlegge og drømme om fremtiden så var det gjort. Da var jeg sikker på at dette var det riktige. Men jeg ble kanskje ENDA mer sikker når jeg ble så utrøstelig lei meg etter SA, hylgrining i dagesvis og hele pakken :smiley-ashamed005 Mannen min var overrasket også, han trodde ikke jeg kunne bli SÅ lei meg, han er 100 % støttende så det var ikke vondt ment fra han, han var bare overrasket siden jeg ikke hadde den lengselen etter barn før jeg ble gravid. Jeg skjønner hva du mener men tror ikke jeg følte en lettelse, mer en bekreftelse? Jeg føler meg enda mer trygg på mitt valg om å gå videre med IVF, samt at hvis jeg blir gravid igjen så kommer jeg til å være 100000000000 millioner % takknemlig. Tror det barnet kommer dessverre til å bli kvelt av en overbeskyttende mamma, så det må jeg jobbe litt med :smiley-ashamed008 Etter SA skrev jeg ned det negative og det positive ved å miste, etter tips jeg fikk her inne på forumet for å bearbeide sorgen. Det positive jeg fant var:
  • Jeg forstår nå at dette er noe jeg faktisk vil og ønsker i livet mitt
  • Blitt nyforelsket i min mann som har vært en fantastisk støtte for meg i denne perioden, han er den beste livspartneren jeg kunne ha valgt og fått
  • Jeg har fått utvidet mitt perspektiv og mer omtanke og forståelse for andre som går gjennom det samme, og at det dessverre er altfor mange som går gjennom dette
  • Hvis det en gang skjer at jeg blir gravid igjen og fullfører et svangerskap, så vil jeg verdsette skatten enda mer (om mulig…)
Så ja du ser at første punktet mitt sporer inn på det du skriver :happy: Takk for lykkeønsker, jeg har troen :love7 Og gratulerer så mye som nybakt mamma, ønsker dere alt det beste for fremtiden :happy: :Heartred
Godt å høre, alle reagerer forskjellig, så det siste mann vil er å såre noen :Heartred
Hadde vært en fryd om alle var like snille med hverandre ellers ja, og mindre konkurrerende. Jeg er blitt for gammel til å ikke klare å unne andre lykke og hell, har ikke tid og energi til å være negativ :laughing002 Har en veldig fin leveregel, tenk positive tanker, si positive ord, så skal du se at det positive gror :)
Off, leit å høre om SA’en. Ingen som forbereder en på sorgen man opplever på samme tid som hormonene herjer vilt! Godt du har en god mann ved din side, er vel så viktig det! Om ikke dette styrker forholdet er det ingenting som gjør det! Veldig fin måte å bearbeides sorgen på, hjelper alltid å få det ut enten på papiret eller ved å snakke om det. Vi var veldig åpne med alle om svangerskapet, så naturligvis måtte alle få beskjed når det gikk gale første gangen, meeeen. Det var virkelig herlig å ha flere å snakke med det om, og dessverre flere venninner som har opplevd der samme. Det positive jeg tok med meg fra det var at alle jeg snakket med som hadde mistet nå har flere friske sunne barn, og det ble med den ene Sa/ma opplevelsen. Så det gav meg stor tro på at når neste sitter går det bra, var livredd fram til jeg kunne kjenne liv :)
Enig! Lettelse var feil ord, bekreftelse høres mer riktig ut! :) Har stor tro på at det klaffer for dere! Har dere prøvd lenge før dere ble gravide sist? Beste tipset jeg kan komme med er å slappe litt av, gå ut og nyte livet også! Nå som sommeren er på vei er man heldigvis litt mer våryr av natur, men viktig å fokusere på andre ting også, og ikke bare prøvingen :Heartred
Høres ut som du kommer til å bli en kjempe god mor, og det beste man kan gi er kjærlighet, så litt ekstra av den dosen skader nok ingen :love017
 
temaet er kjempe interessant!
Fra alltid ville jeg ha barn. Men når virkeligheten skulle skje fikk jeg panikk. Litt uklar forhold med ønskene mine og kroppen min, det samstemte ikke. Men nå vet jeg at jeg vil ha mine egne barn. Ser mange av de venneparene rundt oss som slitt å få barn , nå har de fått barn og ser at de har endret seg positiv. Magi har skjedd med dem.
Jeg observerte mora mi under oppveksten. Hun har og hadde så mye energi konstant. Hadde tøff jobb med mye ansvar, kommet tilbake fra jobb hjem og hadde mye energi da også. Så spurte jeg henne en dag, hvordan finner du så mye energi i løpet av en dag. Så svarte hun tilbake at barna er motivasjonen for at hun fungerer så ekstremt bra.
Jeg vil oppleve det samme. Lykke til alle som er i midten av kampen til å få egne barn.
 
Så interessant tråd. Skulle gjerne hatt perspektivene til de som lander på å ikke få barn også, men de henger kanskje ikke så mye her inne. :laughing002

Jeg interesserte meg null for barn da jeg var i 20-årene. Var veldig opptatt av utdanning og karriere. Ønsket begynte mer å vokse frem da jeg rundet 30 og min bror fikk sitt første barn. Da kom det liksom litt på agendaen. Men han jeg var sammen med da var ikke klar for å prate om det, og det var med på å skape en avstand som til slutt endte i brudd. Jeg greide da heller ikke helt se om barn var noe jeg ønsket meg, for jeg hadde nok en følelse av at dersom jeg sier jeg vil ha barn må jeg gå fra ham. Da jeg ble singel skjønte jeg imidlertid fort at det var noe jeg ønsket meg. Jeg traff det som nå er mannen min ett års tid senere, og vi ble tidlig enige om at vi ønsket å lage en familie sammen. Mest fordi vi ønsket vår egen familie når vi «blir gamle» ikke så mye fordi baby eller småbarnsliv fristet oss. Vi hadde en litt brutal start med tøff fødsel, barseltid og en baby som ikke sov, ikke ville ligge i vogn, måtte bysses hele tiden osv. Så det tok litt tid før iallfall jeg fant meg til rette i både familielivet og rollen som mor. Men nå føles det virkelig som den tomheten jeg før kunne kjenne inni meg er fylt av verdens beste lille jente. Hun har gitt meg en mening i livet som gjør at jeg ikke trenger å stille spørsmål ved hvorfor jeg er her. Jeg kan erstattes på jobb og i alle andre relasjoner, men bare jeg er hennes mamma. Det har gjort at en nedstemthet jeg ofte kunne kjenne på tidligere er helt borte. I tillegg strør hun sukker over alt i livet. Gjør alt gøyere, lysere og bedre - selv om jeg er trøtt og sliten som aldri før. :laughing002

Sier ikke med det at man BURDE få barn for å fylle en tomhet i livet altså, sier bare at det var en uventet effekt av småbarnslivet for min del. :Heartpink
 
Så interessant tråd. Skulle gjerne hatt perspektivene til de som lander på å ikke få barn også, men de henger kanskje ikke så mye her inne. :laughing002

Jeg interesserte meg null for barn da jeg var i 20-årene. Var veldig opptatt av utdanning og karriere. Ønsket begynte mer å vokse frem da jeg rundet 30 og min bror fikk sitt første barn. Da kom det liksom litt på agendaen. Men han jeg var sammen med da var ikke klar for å prate om det, og det var med på å skape en avstand som til slutt endte i brudd. Jeg greide da heller ikke helt se om barn var noe jeg ønsket meg, for jeg hadde nok en følelse av at dersom jeg sier jeg vil ha barn må jeg gå fra ham. Da jeg ble singel skjønte jeg imidlertid fort at det var noe jeg ønsket meg. Jeg traff det som nå er mannen min ett års tid senere, og vi ble tidlig enige om at vi ønsket å lage en familie sammen. Mest fordi vi ønsket vår egen familie når vi «blir gamle» ikke så mye fordi baby eller småbarnsliv fristet oss. Vi hadde en litt brutal start med tøff fødsel, barseltid og en baby som ikke sov, ikke ville ligge i vogn, måtte bysses hele tiden osv. Så det tok litt tid før iallfall jeg fant meg til rette i både familielivet og rollen som mor. Men nå føles det virkelig som den tomheten jeg før kunne kjenne inni meg er fylt av verdens beste lille jente. Hun har gitt meg en mening i livet som gjør at jeg ikke trenger å stille spørsmål ved hvorfor jeg er her. Jeg kan erstattes på jobb og i alle andre relasjoner, men bare jeg er hennes mamma. Det har gjort at en nedstemthet jeg ofte kunne kjenne på tidligere er helt borte. I tillegg strør hun sukker over alt i livet. Gjør alt gøyere, lysere og bedre - selv om jeg er trøtt og sliten som aldri før. :laughing002

Sier ikke med det at man BURDE få barn for å fylle en tomhet i livet altså, sier bare at det var en uventet effekt av småbarnslivet for min del. :Heartpink
Blir helt rørt av å lese historien din og kjenner igjen den følelsen av at man er det viktigste for noen og tomheten og ensomhetsfølelsen er mye mindre. Livet har en mening og glede utenom jobb og dårlig familieforhold
 
Back
Topp