Hvorfor ønsker du barn? ❤️

[En_gang_kanskje]

Jeg har alltid vært usikker på om jeg ønsker å få barn eller ikke, et av livets store spørsmål som jeg aldri helt har funnet svaret på. Jeg er 38 år nå og etter en uplanlagt graviditet og SA så kjenner jeg jo at jeg har lyst og ønsker jo å prøve igjen Det var så mange drømmer og ønsker for fremtiden som ble vekket til livet når graviditeten var først en realitet, og gleden av å se læring og utvikling, å gi støtte og kjærlighet til et lite barn som vi har laget sammen er noe jeg kjenner at jeg ønsker Men fremdeles så virrer jo spørsmål og bekymringer rundt hvordan det faktisk er å være mor og ha det fulle ansvaret for et annet lite menneske som ikke er i stand til å ta vare på seg selv Jeg har tatt quizer og lest meg opp på spørsmålet rundt valget om å bli foreldre, og det er jo selvfølgelig aldri noen tydelige svar… Noen har et brennende ønske i seg så det ikke er noen tvil, det kjennes så naturlig og ønsket, og det forstår jeg jo veldig godt, men det hadde vært spennende å høre her inne hva som er årsaken til at du ønsker/ønsket å få barn?

 

[GardsHulder]

Va var frivillig barnløse lenge.
Hos oss var det et ønske som vokste fram etter år med terapi for barndomstraumer. Jeg trodde ikke jeg kunne ta vare på et annet menneske, men da jeg ble "friskmeldt" innså jeg at barn ville være en enorm berikelse og heldigvis var gubben på nøyaktig samme bølgelengde.
"Jeg tror vi må diskutere barn" begynte jeg det hele og fikk til svar fra ham "Ja det tror jeg også." Nå sitter vi her med to nydelige gutter og livet føles komplett. Og når jeg sier det siste der så mener jeg det virkelig! Følte alltid at vi skulle ha to og etter at lillebror ble født i september (og nyfødtkaoset har roet seg litt) så har en fullkommenhet senket seg over familien vår

 

[En_gang_kanskje]

Va var frivillig barnløse lenge.
Hos oss var det et ønske som vokste fram etter år med terapi for barndomstraumer. Jeg trodde ikke jeg kunne ta vare på et annet menneske, men da jeg ble "friskmeldt" innså jeg at barn ville være en enorm berikelse og heldigvis var gubben på nøyaktig samme bølgelengde.
"Jeg tror vi må diskutere barn" begynte jeg det hele og fikk til svar fra ham "Ja det tror jeg også." Nå sitter vi her med to nydelige gutter og livet føles komplett. Og når jeg sier det siste der så mener jeg det virkelig! Følte alltid at vi skulle ha to og etter at lillebror ble født i september (og nyfødtkaoset har roet seg litt) så har en fullkommenhet senket seg over familien vår

Åh så godt å høre, en berikelse og fullkommenhet Ja med en slik bakgrunn blir det nok noen ekstra følelser oppi det hele også, jeg er glad for at det ble en lykkelig og fullkommen familie for dere til slutt Så lenge man er blitt «frisk» som du sier og ikke viderefører traumer kan man faktisk være en «bedre foreldre», fordi du har forståelse, mer bevissthet, empati og utvidet perspektiv, selv om man alltid skulle ønske å vært foruten traumene. Ønsker deg og familien din alt godt

 

[MammaMaya]

Har faktisk tenkt på spørsmålet ditt i hele natt. Vanskelig å komme på et godt svar. Jeg fikk de tre første barna mine nå jeg var mellom 22 og 26 år. Det å bli mamma har alltid lagt der som et ønske og meningen med livet uten å kunne svare på nøyaktig hvorfor. Det å få de tre barna mine var livets høydepunkt. Endelig min egen familie, og det handler kanskje litt om en turbulent oppvekst hvor jeg ble en omsorgsperson for yngre søsken uten å kunne ta alle valgene som jeg mente skulle blitt tatt. Vil ikke utbrodere familien jeg vokste opp med. Men gikk inn i mammarollen bestemt på å gjøre ting bedre og gjøre ting rett. Og det føler jeg at jeg har klart. Har i dag tre flotte ungdommer. Når jeg bikket 30 år så ble jeg skilt fra barnas pappa. Han hadde jeg nok bare vært gift med fordi det passet seg slik. Var aldri den store kjærligheten. Men han er snill og verdens beste pappa. Så led aldri i ekteskapet, det bare gikk opp for meg at det var feil og at jeg trengte noe mer. Jeg ble alenemor med tre barn, jobbet 100% og satt meg på skolebenken for å ta en bachelor. Jeg hadde alltid tusen baller i luften og gav alt for at barna skulle ha det bra. Og jeg var fornøyd med situasjonen og så ikke for meg flere barn. Så etter en stund møtte jeg den store kjærligheten. Han hadde ingen barn, men ønsket seg egne barn. Han presset ikke på og hadde landet på at det ikkd ble egne barn, han skulle heller være en super bonus pappa. Så fylte jeg 39 år, og begynte å kjenne på panikken... barna var store og på vei ut i verden for å leve sine egne liv. Og jeg kjente at jeg var ikke ferdig med barn, jeg trengte barn i huset i 20 år til. Det å være mamma er nok en stor del av hvem jeg er, hele identiteten min. Vi bestemte oss for å prøve uten å ha høye forventninger med tanke på alderen vår. Men jeg ble lett gravid. De fire første endte i aborter, og den femte ble født stille i uke 28 av svangerskapet. Nå har jeg akkurat fyllt 41 år og er redd toget har gått. Jeg kjenner på en frykt og en panikk for hva de neste årene bringer. Ønsket om en liten (helst to) er så overveldende at det gjør vondt!
Så jeg tror det korte svaret på hvorfor jeg ønsker barn er fordi jeg er egoistisk, fordi jeg vet ikke hvem jeg er uten å ha barn i hus....

 

[MammaenTilO&N]

Jeg har alltid vært usikker på om jeg ønsker å få barn eller ikke, et av livets store spørsmål som jeg aldri helt har funnet svaret på. Jeg er 38 år nå og etter en uplanlagt graviditet og SA så kjenner jeg jo at jeg har lyst og ønsker jo å prøve igjen Det var så mange drømmer og ønsker for fremtiden som ble vekket til livet når graviditeten var først en realitet, og gleden av å se læring og utvikling, å gi støtte og kjærlighet til et lite barn som vi har laget sammen er noe jeg kjenner at jeg ønsker Men fremdeles så virrer jo spørsmål og bekymringer rundt hvordan det faktisk er å være mor og ha det fulle ansvaret for et annet lite menneske som ikke er i stand til å ta vare på seg selv Jeg har tatt quizer og lest meg opp på spørsmålet rundt valget om å bli foreldre, og det er jo selvfølgelig aldri noen tydelige svar… Noen har et brennende ønske i seg så det ikke er noen tvil, det kjennes så naturlig og ønsket, og det forstår jeg jo veldig godt, men det hadde vært spennende å høre her inne hva som er årsaken til at du ønsker/ønsket å få barn?

Jeg har også alltid vært usikker som deg. Valgte et yrke innen barn og familier, og vet at jeg er skikkelig god med barn, men følte absolutt ikke behovet for å få egne. I mange år tenkte jeg at det ville gå helt fint å leve uten barn, og at jeg ikke ville bli mindre lykkelig av den grunn. Men så hadde jeg en partner fra tidlig 20-årene som var bombesikker. Han visste det fra han var veldig ung. Så han pushet meg litt på den måten at jeg tenkte mer på det. Etter hvert gikk jeg med på å slutte på prevensjon, og vi ble gravide på 5. forsøk.

Når den babyen kom til verden kjente jeg at det fylte en uant del av meg, som jeg ikke visste om. Helt fra fødselen av har jeg kjent på en glede og en ny mening ved livet som jeg vet at jeg ikke hadde kjent før jeg satt der med baby i armene. Så hvordan de som bare vet dette på forhånd, klarer å vite det, skjønner jeg ingenting av haha.

Nå er jeg helt solgt og investert i familielivet, og vi venter nr. 2 i august

 

[En_gang_kanskje]

Har faktisk tenkt på spørsmålet ditt i hele natt. Vanskelig å komme på et godt svar. Jeg fikk de tre første barna mine nå jeg var mellom 22 og 26 år. Det å bli mamma har alltid lagt der som et ønske og meningen med livet uten å kunne svare på nøyaktig hvorfor. Det å få de tre barna mine var livets høydepunkt. Endelig min egen familie, og det handler kanskje litt om en turbulent oppvekst hvor jeg ble en omsorgsperson for yngre søsken uten å kunne ta alle valgene som jeg mente skulle blitt tatt. Vil ikke utbrodere familien jeg vokste opp med. Men gikk inn i mammarollen bestemt på å gjøre ting bedre og gjøre ting rett. Og det føler jeg at jeg har klart. Har i dag tre flotte ungdommer. Når jeg bikket 30 år så ble jeg skilt fra barnas pappa. Han hadde jeg nok bare vært gift med fordi det passet seg slik. Var aldri den store kjærligheten. Men han er snill og verdens beste pappa. Så led aldri i ekteskapet, det bare gikk opp for meg at det var feil og at jeg trengte noe mer. Jeg ble alenemor med tre barn, jobbet 100% og satt meg på skolebenken for å ta en bachelor. Jeg hadde alltid tusen baller i luften og gav alt for at barna skulle ha det bra. Og jeg var fornøyd med situasjonen og så ikke for meg flere barn. Så etter en stund møtte jeg den store kjærligheten. Han hadde ingen barn, men ønsket seg egne barn. Han presset ikke på og hadde landet på at det ikkd ble egne barn, han skulle heller være en super bonus pappa. Så fylte jeg 39 år, og begynte å kjenne på panikken... barna var store og på vei ut i verden for å leve sine egne liv. Og jeg kjente at jeg var ikke ferdig med barn, jeg trengte barn i huset i 20 år til. Det å være mamma er nok en stor del av hvem jeg er, hele identiteten min. Vi bestemte oss for å prøve uten å ha høye forventninger med tanke på alderen vår. Men jeg ble lett gravid. De fire første endte i aborter, og den femte ble født stille i uke 28 av svangerskapet. Nå har jeg akkurat fyllt 41 år og er redd toget har gått. Jeg kjenner på en frykt og en panikk for hva de neste årene bringer. Ønsket om en liten (helst to) er så overveldende at det gjør vondt!
Så jeg tror det korte svaret på hvorfor jeg ønsker barn er fordi jeg er egoistisk, fordi jeg vet ikke hvem jeg er uten å ha barn i hus....

Åh jeg er så lei meg for opplevelsene dine med flere aborter Jeg har bare hatt en SA enda men det er helt forferdelig. Sender deg en stor klem! Glad for at du har funnet din store kjærlighet i livet og at han er en super bonuspappa, det er godt å ha funnet livspartneren sin i livet Takk for at du deler bakgrunnen din og ønskene dine Håper inderlig det går for deg og dere, og ønsker deg all lykke i videre prøving, jeg vet om mange som har blitt gravid i 42-44 års alderen, og til og med en på 47 år! Det var en uplanlagt overraskelse, selv om det er sent så ser alt ut til å gå fint Men skjønner bekymringen, jeg er jo litt bekymret selv på 38 år, det er nok naturlig å ha de bekymringene.. Men ønsker at det går veien for dere snart

 

[En_gang_kanskje]

Jeg har også alltid vært usikker som deg. Valgte et yrke innen barn og familier, og vet at jeg er skikkelig god med barn, men følte absolutt ikke behovet for å få egne. I mange år tenkte jeg at det ville gå helt fint å leve uten barn, og at jeg ikke ville bli mindre lykkelig av den grunn. Men så hadde jeg en partner fra tidlig 20-årene som var bombesikker. Han visste det fra han var veldig ung. Så han pushet meg litt på den måten at jeg tenkte mer på det. Etter hvert gikk jeg med på å slutte på prevensjon, og vi ble gravide på 5. forsøk.

Når den babyen kom til verden kjente jeg at det fylte en uant del av meg, som jeg ikke visste om. Helt fra fødselen av har jeg kjent på en glede og en ny mening ved livet som jeg vet at jeg ikke hadde kjent før jeg satt der med baby i armene. Så hvordan de som bare vet dette på forhånd, klarer å vite det, skjønner jeg ingenting av haha.

Nå er jeg helt solgt og investert i familielivet, og vi venter nr. 2 i august

Hehe, ja da er vi kanskje litt lik på det punktet, har aldri følt en lengsel etter å få barn, eller «visst noe på forhånd» Men når jeg faktisk ble uplanlagt gravid var det plutselig noe helt annet Jeg var jo selvsagt redd og bekymret, men gleeeeedet meg sånn til å gi det lille bøllefrøet en så god start på livet som overhode mulig og fullstendig ubetinget kjærlighet. Jeg tror det er det som er litt greien for meg, at jeg ønsker å støtte, lære og elske et lite barn. Skal ikke forme det, barnet skal få lov til å være seg selv 100 %, men med meg som tilbyr trygghet, veiledning og uendelig kjærlighet Takk for at du deler, det gjør meg og litt tryggere på at selv om man «ikke vet på forhånd» så kan det gå bra

 

[FruHåpefull82]

Fint spørsmål @En_gang_kanskje, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg tenkte i mange år at livet var fint uten barn. Mannen mente tidlig at vi burde få 2, men det var aldri sånn at det ble en prioritet og vi ville ha både økonomi og karriere på stell først. Vi hadde et godt og fullverdig liv som det var, og noe barneønske kjente jeg aldri på. Men så en sommerdag da jeg var blitt 36 fant vi at en slektning av mannen ventet barn, og dette gjorde inntrykk på oss begge. Da begynte vi å snakke om at kanskje det ikke var så dumt å prøve nå, for vi hadde da mulighet og alt i orden for å få barn, og jeg var tross alt blitt 36.

Det var mange tanker og mye følelser knyttet til det å slutte med prevensjon, samtidig var det superspennende å skulle prøve, og at dette ville, hvis vi fikk barn, forandre livet vårt for alltid. Det tok oss 5 pper før jeg fikk positiv test, og det endte dsv i MA i uke 12. Det ble et hardt møte med den sure virkeligheten. Mistet 4 ganger til tidlig, før vi fikk undersøkelser og støttemedisiner før henvisning til IVF. Så skulle vi i gang med IVF, men da ble jeg gravid for sjette gang. Jeg våget ikke håpe, men ønsket var nå så inderlig. Tross alle tapene, var det nå blitt det eneste vi ønsket oss, så det er rart det der hvor inderlig et ønske kan bli når man bare åpner opp for muligheten og omstiller hodet. Heldigvis lykkes vi med den sjette graviditeten og fikk ei nydelig datter. Hun blir 3 år til sommeren.

Etter henne har vi mistet ytterligere 3 og vet ikke nå med fjerde, men vi ønsker et søsken til datter, samtidig som vi er innforstått med stoda og våre vanskeligheter, som legene ikke finner ut av, annet enn alder nå. Men vi er begge klar over at vi kanskje ikke får flere, og det er ok, vi lever fullverdige liv, og datter skal vite at hun er nok i seg selv. Jeg kan kjenne mellom graviditet og tap at ønsket svinger veldig. Og i perioder tenker jeg at det holder med den ene. Andre ganger tenker jeg at vi ikke skal gi opp før vi må.

Det er i det hele tatt en følelsesmessig berg- og dalbane, for det er så essensielt, og forandrer hverdag, alt det som var før. Vi sa alltid til hverandre før vi fikk datter, at livet vårt ville være det samme, bare med et barn. Og mye kan forbli det, men ikke alt. Livet etter å ha fått barn blir aldri helt det samme igjen.

Helt til slutt synes jeg jo også at det å ønske barn eller ikke, får være opp til hver enkelt. Vi var jo frivillig barnløse i mange år (Vi har vært sammen i snart 19 år). Og for noen kan barneønsket komme "sent" i livet. Sier det bare fordi det fortsatt, dessverre, er mye tabu rundt det å faktisk ikke ønske seg barn. Men ikke alle gjør det, og jeg har vært der selv.

 

[Mars-lillemor]

Her har jeg alltid hatt lyst på barn. Kommer fra en stor familie selv og jeg har selv hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske. Kjenner det tar skikkelig på psykisk at det skal være så vanskelig å få nummer to.. Men håper det snart klaffer

Det jeg ikke var forberedt på derimot var hvor lite tid jeg fikk til meg selv det første leveåret. Til dels pga. ei som var plaget med lite søvn. Men alt har vært verdt det. Gleder meg til å følge henne og forhåpentligvis et eller to barn til i oppveksten deres. Et håp om å bli bestemor en gang i fremtiden. Noen jeg kan bruke tid på i livet. Det gir meg så mye kjærlighet.

Og mer egentid har har det blitt mer og mer av etter det første leveåret. Så det bekymrer meg ikke lenger når jeg tenker på flere barn i fremtiden. Og jeg tror nok at jeg får mer enn nok egentid i livet, så det bekymrer meg ikke. Må selvsagt ofre litt med små barn, men som sagt jeg syns alt er verdt det.

På en annen side tror jeg de som velger å leve uten barn kan få vel så fint liv. Tror det som føles rett for noen er feil for andre. Det viktigste er hva man selv vil og ønsker. Man har forskjellige mål og ønsker for livet

 

[lilleperle]

Jeg har hatt det litt som deg med å være litt usikker, dog jeg har egentlig alltid sett for meg et hus fullt av barn, men det passet liksom ikke.. jeg ble syk som 26-åring, og da raknet alle drømmer og planer. Heldigvis hadde jeg akkurat møtt min stødighet, trygghet og store kjærlighet, men jeg ble dessverre kronisk syk kort tid etter vi flyttet sammen samme året

Vi tenkte vi måtte vente og vente og se om jeg ble bedre før vi kunne begynne å tenke på barn. Jeg måtte slutte på p-piller pga høyt kortisolnivå som ikke akkurat hjalp på sykdommen. Vi ble da kort tid etter uplanlagt gravide. Var først i mange samtaler om vi kunne klare å beholde eller ikke.. men etter noen uker så var det ikke aktuelt med abort. Jeg ble utrolig nok bare i bedre og bedre form av graviditeten!! Så kom det ut en bebis med hastekeisersnitt på 4,7 kg midt i verste korona-nedstengningen 2020 Det tok ett døgn før hun endelig føltes som VÅR og før vi ble hodestups forelsket i bylten. Jeg forlot sykehuset etter en uke, betatt som aldri før, men dessverre med en del traumer..

Vi har njutat barnet vårt helt og fult i 4 år nå, og det har ikke vært aktuelt å prøve på flere på grunn av formen min. Men nå som barnet vårt er mye mer selvstendig og jeg er noe bedre så kjenner jeg på lysten til å ha flere å elske slik man bare elsker barnet sitt. Jeg kjenner at jeg vil angre meg om vi aldri prøvde på et søsken.. (for av egen erfaring var det helt spesielt å få et søsken ). Jeg tror at når man har begynt å føle på at en eller flere sjeler mangler i livet sitt så klarer man ikke helt å gi slipp på det Til tross for omstendighetene.. Livet ble enda mer «fyldig» og givende med barn, på så mange måter.

 

[En_gang_kanskje]

Fint spørsmål @En_gang_kanskje, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg tenkte i mange år at livet var fint uten barn. Mannen mente tidlig at vi burde få 2, men det var aldri sånn at det ble en prioritet og vi ville ha både økonomi og karriere på stell først. Vi hadde et godt og fullverdig liv som det var, og noe barneønske kjente jeg aldri på. Men så en sommerdag da jeg var blitt 36 fant vi at en slektning av mannen ventet barn, og dette gjorde inntrykk på oss begge. Da begynte vi å snakke om at kanskje det ikke var så dumt å prøve nå, for vi hadde da mulighet og alt i orden for å få barn, og jeg var tross alt blitt 36.

Det var mange tanker og mye følelser knyttet til det å slutte med prevensjon, samtidig var det superspennende å skulle prøve, og at dette ville, hvis vi fikk barn, forandre livet vårt for alltid. Det tok oss 5 pper før jeg fikk positiv test, og det endte dsv i MA i uke 12. Det ble et hardt møte med den sure virkeligheten. Mistet 4 ganger til tidlig, før vi fikk undersøkelser og støttemedisiner før henvisning til IVF. Så skulle vi i gang med IVF, men da ble jeg gravid for sjette gang. Jeg våget ikke håpe, men ønsket var nå så inderlig. Tross alle tapene, var det nå blitt det eneste vi ønsket oss, så det er rart det der hvor inderlig et ønske kan bli når man bare åpner opp for muligheten og omstiller hodet. Heldigvis lykkes vi med den sjette graviditeten og fikk ei nydelig datter. Hun blir 3 år til sommeren.

Etter henne har vi mistet ytterligere 3 og vet ikke nå med fjerde, men vi ønsker et søsken til datter, samtidig som vi er innforstått med stoda og våre vanskeligheter, som legene ikke finner ut av, annet enn alder nå. Men vi er begge klar over at vi kanskje ikke får flere, og det er ok, vi lever fullverdige liv, og datter skal vite at hun er nok i seg selv. Jeg kan kjenne mellom graviditet og tap at ønsket svinger veldig. Og i perioder tenker jeg at det holder med den ene. Andre ganger tenker jeg at vi ikke skal gi opp før vi må.

Det er i det hele tatt en følelsesmessig berg- og dalbane, for det er så essensielt, og forandrer hverdag, alt det som var før. Vi sa alltid til hverandre før vi fikk datter, at livet vårt ville være det samme, bare med et barn. Og mye kan forbli det, men ikke alt. Livet etter å ha fått barn blir aldri helt det samme igjen.

Helt til slutt synes jeg jo også at det å ønske barn eller ikke, får være opp til hver enkelt. Vi var jo frivillig barnløse i mange år (Vi har vært sammen i snart 19 år). Og for noen kan barneønsket komme "sent" i livet. Sier det bare fordi det fortsatt, dessverre, er mye tabu rundt det å faktisk ikke ønske seg barn. Men ikke alle gjør det, og jeg har vært der selv.

Jeg er lei for at du har opplevd å miste så mange ganger, livet er ikke rettferdig...! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver med at det er rart hvor inderlig et ønske kan bli når man ført har begynt på reisen Godt å høre dere har en nydelig datter selv om reisen har vært tøff Det er lov å være splittet i beslutningene våre, å kjenne på det ene den ene dagen og det andre en annen dag. Jeg har prøvd å si til meg selv i viktige beslutninger at jeg må følge hjerte, og ikke alltid logikk/hodet (jeg er veldig analytisk og logisk anlagt så det tar av og til over skjønner du ) Takk for at du deler, og for at du likte spørsmålet. Jeg var litt i tvil om det var et "ok" spørsmål å stille her inne, men glad for at det har ført til en god del respons og deling av personlige tanker og erfaringer, det er jo litt godt å kunne være anonym her og samtidig kunne dele litt av det man tenker mye på!

 

[En_gang_kanskje]

Her har jeg alltid hatt lyst på barn. Kommer fra en stor familie selv og jeg har selv hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske. Kjenner det tar skikkelig på psykisk at det skal være så vanskelig å få nummer to.. Men håper det snart klaffer

Det jeg ikke var forberedt på derimot var hvor lite tid jeg fikk til meg selv det første leveåret. Til dels pga. ei som var plaget med lite søvn. Men alt har vært verdt det. Gleder meg til å følge henne og forhåpentligvis et eller to barn til i oppveksten deres. Et håp om å bli bestemor en gang i fremtiden. Noen jeg kan bruke tid på i livet. Det gir meg så mye kjærlighet.

Og mer egentid har har det blitt mer og mer av etter det første leveåret. Så det bekymrer meg ikke lenger når jeg tenker på flere barn i fremtiden. Og jeg tror nok at jeg får mer enn nok egentid i livet, så det bekymrer meg ikke. Må selvsagt ofre litt med små barn, men som sagt jeg syns alt er verdt det.

På en annen side tror jeg de som velger å leve uten barn kan få vel så fint liv. Tror det som føles rett for noen er feil for andre. Det viktigste er hva man selv vil og ønsker. Man har forskjellige mål og ønsker for livet

Godt å høre at du ønsker nr 2 selv om det har vært utfordringer med egentid med førstemann, det er jeg litt bekymret for selv; hvordan jeg vil takle den altoppslukende rollen som det er å være mor Å ha noen å gi all sin kjærlighet til og bruke tid på er jo en veldig fin grunn til å ønske barn, og bli bestemor en gang i fremtiden Håper det går din vei for nr 2 snart!

 

[En_gang_kanskje]

Jeg har hatt det litt som deg med å være litt usikker, dog jeg har egentlig alltid sett for meg et hus fullt av barn, men det passet liksom ikke.. jeg ble syk som 26-åring, og da raknet alle drømmer og planer. Heldigvis hadde jeg akkurat møtt min stødighet, trygghet og store kjærlighet, men jeg ble dessverre kronisk syk kort tid etter vi flyttet sammen samme året

Vi tenkte vi måtte vente og vente og se om jeg ble bedre før vi kunne begynne å tenke på barn. Jeg måtte slutte på p-piller pga høyt kortisolnivå som ikke akkurat hjalp på sykdommen. Vi ble da kort tid etter uplanlagt gravide. Var først i mange samtaler om vi kunne klare å beholde eller ikke.. men etter noen uker så var det ikke aktuelt med abort. Jeg ble utrolig nok bare i bedre og bedre form av graviditeten!! Så kom det ut en bebis med hastekeisersnitt på 4,7 kg midt i verste korona-nedstengningen 2020 Det tok ett døgn før hun endelig føltes som VÅR og før vi ble hodestups forelsket i bylten. Jeg forlot sykehuset etter en uke, betatt som aldri før, men dessverre med en del traumer..

Vi har njutat barnet vårt helt og fult i 4 år nå, og det har ikke vært aktuelt å prøve på flere på grunn av formen min. Men nå som barnet vårt er mye mer selvstendig og jeg er noe bedre så kjenner jeg på lysten til å ha flere å elske slik man bare elsker barnet sitt. Jeg kjenner at jeg vil angre meg om vi aldri prøvde på et søsken.. (for av egen erfaring var det helt spesielt å få et søsken ). Jeg tror at når man har begynt å føle på at en eller flere sjeler mangler i livet sitt så klarer man ikke helt å gi slipp på det Til tross for omstendighetene.. Livet ble enda mer «fyldig» og givende med barn, på så mange måter.

Åh så godt å høre at det kom en bebis som dere ble forelsket i oppi alle omstendighetene! Glad for at du har en stødig og trygg partner oppi det, det kan hjelpe mye, tross utfordringene med kronisk sykdom. Som du sier så elsker man barnet sitt på en helt egen måte. Selv om jeg har vært usikker på om jeg ville ha barn, har jeg alltid hatt respekt og trodd på at kjærligheten man har for sine barn er noe helt eget. Ønsker deg all hell og lykke i prøvingen på nr 2 og med din egen helse

 

[Eplejuice]

Jeg var usikker veldig lenge. Jeg ville egentlig ikke ha barn en periode, men jeg var åpen for at den meningen kunne endre seg. Tror jeg hadde andres barn litt langt opp i halsen en periode etter å ha jobbet i bhg og vært bonusmamma gjennom et veldig destruktivt forhold. Men etter utdannelse, fast og trygg jobb + verdens beste mann på plass, så endret jeg mening nesten over natta Aller mest var nok en riktig partner det som gjorde størst utslag. Han er virkelig min beste venn og verdens beste pappa for vår lille kruttønne av en treåring. De leker sammen dagen lang og den lille skatten vår har gitt oss så uendelig mye glede! Det er både tøffe dager, netter og perioder innimellom, men alt det positive veier opp for alt det tøffe og litt til. Nå er vi i PP6 og håper så inderlig at det kommer et søsken i løpet av 2026. Kan nok egentlig tenke meg tre barn, men vi får se hvordan det går med nummer to først

 

[prøverigjen87]

Når jeg var i 20-årene hadde jeg absolutt ikke lyst på barn, ville bare reise, feste og oppleve nye ting. Og det gjorde jeg. Så jo eldre jeg ble jo mer tenkte jeg at jeg er såpass tilpass pasnings dyktig at jeg blir nok lykkelig både med og uten barn. Eneste jeg var sikker på var at ,skal jeg ha barn vil jeg ha en familie, for ønsket var ikke sterkt nok til at jeg ville gjort det alene. Møtte så mannen i mitt liv, vi fikk reist og rast fra oss før vi ble enige om at nå passer det inn i livet vår og roe ned og skape noe sammen, slå seg til ro. Selvom jeg er ganske så nybakt mor i en alder av 37 angrer jeg ikke på noe, verken at jeg valgte å se verden først, men spesielt ikke på at jeg nå er verden til en liten tass. Den kjærligheten alle snakker om var for meg uforståelig før jeg selv stod i det. Nå ville jeg aldri vært foruten

 

[Harelabb]

Ønsker barn av mange grunner. Det jeg gleder meg mest til er å være en liten flokk<3 og at vi blir vår egen lille familie

 

[En_gang_kanskje]

Jeg var usikker veldig lenge. Jeg ville egentlig ikke ha barn en periode, men jeg var åpen for at den meningen kunne endre seg. Tror jeg hadde andres barn litt langt opp i halsen en periode etter å ha jobbet i bhg og vært bonusmamma gjennom et veldig destruktivt forhold. Men etter utdannelse, fast og trygg jobb + verdens beste mann på plass, så endret jeg mening nesten over natta Aller mest var nok en riktig partner det som gjorde størst utslag. Han er virkelig min beste venn og verdens beste pappa for vår lille kruttønne av en treåring. De leker sammen dagen lang og den lille skatten vår har gitt oss så uendelig mye glede! Det er både tøffe dager, netter og perioder innimellom, men alt det positive veier opp for alt det tøffe og litt til. Nå er vi i PP6 og håper så inderlig at det kommer et søsken i løpet av 2026. Kan nok egentlig tenke meg tre barn, men vi får se hvordan det går med nummer to først

Åh ja, så koselig, mange sier det, at når man treffer den rette så føles det bare «rett» å gå videre med babyprosjekt Masse lykke til med prøving på nr 2 på

 

[En_gang_kanskje]

Ønsker barn av mange grunner. Det jeg gleder meg mest til er å være en liten flokk<3 og at vi blir vår egen lille familie

Ja det er veldig kjekt å være en liten flokk Det skjønner jeg godt og har følt på det samme siden jeg har 2 bonusgutter, så har vi vært en fin flokk annenhver helg, og det er så herlig når de kommer og vi koser oss med taco, film og spill Masse lykke til i flokkskapingen

 

[En_gang_kanskje]

Når jeg var i 20-årene hadde jeg absolutt ikke lyst på barn, ville bare reise, feste og oppleve nye ting. Og det gjorde jeg. Så jo eldre jeg ble jo mer tenkte jeg at jeg er såpass tilpass pasnings dyktig at jeg blir nok lykkelig både med og uten barn. Eneste jeg var sikker på var at ,skal jeg ha barn vil jeg ha en familie, for ønsket var ikke sterkt nok til at jeg ville gjort det alene. Møtte så mannen i mitt liv, vi fikk reist og rast fra oss før vi ble enige om at nå passer det inn i livet vår og roe ned og skape noe sammen, slå seg til ro. Selvom jeg er ganske så nybakt mor i en alder av 37 angrer jeg ikke på noe, verken at jeg valgte å se verden først, men spesielt ikke på at jeg nå er verden til en liten tass. Den kjærligheten alle snakker om var for meg uforståelig før jeg selv stod i det. Nå ville jeg aldri vært foruten

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Livet kan og er bra med og uten barn, og man må finne lykken sin selv, og mye lykke kan finnes ved å oppleve verden, være selvstendig og «sin egen herre» Jeg vet jo at det ikke er sånn for alle, da noen har barn som sitt største ønske i livet Men det var noe spesielt som våknet i meg da jeg ble gravid, som du sier, at du nå er hele verden for en liten tass og den uforståelige kjærligheten før du selv har opplevd det, det er noe som tipper meg veldig over også til jeg ønsker barn, og håper jeg en gang blir en nybakt førstegangsmamma på 39 år

 

[prøverigjen87]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Livet kan og er bra med og uten barn, og man må finne lykken sin selv, og mye lykke kan finnes ved å oppleve verden, være selvstendig og «sin egen herre» Jeg vet jo at det ikke er sånn for alle, da noen har barn som sitt største ønske i livet Men det var noe spesielt som våknet i meg da jeg ble gravid, som du sier, at du nå er hele verden for en liten tass og den uforståelige kjærligheten før du selv har opplevd det, det er noe som tipper meg veldig over også til jeg ønsker barn, og håper jeg en gang blir en nybakt førstegangsmamma på 39 år

Aboslutt! Jeg var langt ifra en av de som alltid har visst det, men jeg tror jeg fikk de samme følelsene likevel Viktigste er at man er sin egen lykkesmed og at man kan trives uansett hva man ender opp med! Er gjerne da man stresser mindre og alt klaffer også
Skjønner hva du mener med at noe våknet når man blir gravid. Jeg var først redd for at jeg gledet meg fordi det var forventet, men så endte det første forsøket i en MA, som bekreftet at følelsene jeg hadde fått var ekte
Håper jeg tolket det riktig som at du er gravid nå, for vil si gratulerer så masse! 39 år er jo heldigvis ingen alder nå til dags! Og tenk så heldige ungene er med all livserfaringen vi kan by på