Hvordan tilgi utroskap?

[LittleBiii]

Nå er ikke mine foreldre skilte,så sånn sett kan jeg jo ikke skjønne det perspektivet. Men: jeg tenker det er mange måter å holde familien samlet,og så om ikke alle bor under samme tak. Det viktigste er at dere fungerer sammen som foreldre uansett hva. Kanskje fungerer dere bedre uten å bo sammen.

Dersom han virkelig angrer seg og er en skikkelig kar,og dersom du virkelig elsker han også, så vil det faktisk kunne ordne seg etter en tid fra hverandre. Grunnen til at folk som først har flyttet fra hverandre ikke finner sammen igjen, er jo vanligvis at minst en av partene har gått videre. Det er jo likevel en sjanse på sikt dersom dere virkelig er en god match.

Du er tøff som tør å stille deg spørsmål, både om å gå men også om å bli. Det er et tøft valg, og så blir man jo litt svimeslått når sånt skjer og det er vanskelig å tenke klart.

Ja det er sant. Jeg har tenkt mer og mer i det siste at jeg stoler på han som pappa, for han er en flink og god pappa til barna og de forguder han! Men stoler naturlig nok ikke på han som kjæreste lengre og det vil jeg nok aldri klare å gjøre igjen. Og når tilliten er såpass knust som den er nå, vil det være vanskelig å gå videre som før. For det blir jo aldri glemt det som har skjedd. Men vi må bare heller fokusere på å gå videre som venner og samarbeide på best mulig måte for barna

 

[LittleBiii]

Så bra at du kom frem til en avgjørelse. Det er lett for meg å si at det er den riktige, men godt å høre at det er dét som føles rett Ønsker deg og barna alt godt fremover.

Tusen takk

 

[My heart]

Å tilgi noen for utroskap er nok veldig forskjellig fra person til person. Det er nok en modningsprosess som trenger tid.

Ei venninne av meg opplevde utroskap da hun gikk gravid med nr 2... han var utro over tid.

De valgte å fortsette som kjærester. Men hun satt krav; de måtte selge huset, flytte til ei annen bygd, og begynne på nytt.
Det var hennes kriterier, og det var han med på. Han måtte også skifte jobb da dette skjedde på jobben hans.
Hun måtte kvitte seg med alle de fysiske og praktiske tingene for å i det hele tatt kunne gi det en sjans.

Dette er 5 år siden. De er fortsatt et par og en famile- og har funnet tilbake til hverandre.

Men det var de. Ikke alle hadde gjort det.

Men de bestemte seg for at når de først skulle gi det en sjans og tilgi. Måtte de se framover og ikke dvele ved det

 

[Prikken]

Jeg håper du har familie/venner rundt deg å støtte deg til
Jeg forstår så godt følelsen av å svikte barna fordi det føles som dere ikke klarte å holde familien samlet.. men du gir også barna dine noe verdifullt ved vise dem en styrke og en mulighet til ekte kjærlighet i livet.
Jeg tror personlig ikke på "den eneste ene" så det du og kjæresten din har hatt sammen var verdt noe og ekte en gang, men at det da desverre ikke holdt... dere har fortsatt mulighet til å gi barna deres et veldig fullverdig liv med foreldre som samarbeider godt om dem og har det bra hver for seg!
Og hvem vet... det kan hende i denne prosessen at dere likevel finner sammen på andre premisser enn det som har vært til nå..
Det vil bli tunge dager, men det kommer til å gå godt!
Ønsker deg masse lykke til

 

[LittleBiii]

Å tilgi noen for utroskap er nok veldig forskjellig fra person til person. Det er nok en modningsprosess som trenger tid.

Ei venninne av meg opplevde utroskap da hun gikk gravid med nr 2... han var utro over tid.

De valgte å fortsette som kjærester. Men hun satt krav; de måtte selge huset, flytte til ei annen bygd, og begynne på nytt.
Det var hennes kriterier, og det var han med på. Han måtte også skifte jobb da dette skjedde på jobben hans.
Hun måtte kvitte seg med alle de fysiske og praktiske tingene for å i det hele tatt kunne gi det en sjans.

Dette er 5 år siden. De er fortsatt et par og en famile- og har funnet tilbake til hverandre.

Men det var de. Ikke alle hadde gjort det.

Men de bestemte seg for at når de først skulle gi det en sjans og tilgi. Måtte de se framover og ikke dvele ved det

Ja det går nok an å fortsette som kjærester. Men er jo ikke "bare" utroskapen som har såret meg her. Han har gått bak ryggen min og såret meg så mange ganger på så mange forskjellige måter. Så alt i alt så har han knust tilliten min til han fullstendig, ikke bare en gang, men fryktelig mange ganger i løpet av alle årene vi har vært sammen. Jeg ser ikke for meg at jeg klarer å stole 100% på han noen gang. Og nå er det ikke bare tilliten som er ødelagt lengre heller. Jeg klarer ikke å være intim med han heller lengre, for jeg tenker bare på hva han har gjort med henne Så når vi ikke har hverken tillit eller intimitet lengre, så er det jo ikke så mye igjen.

 

[LittleBiii]

Jeg håper du har familie/venner rundt deg å støtte deg til
Jeg forstår så godt følelsen av å svikte barna fordi det føles som dere ikke klarte å holde familien samlet.. men du gir også barna dine noe verdifullt ved vise dem en styrke og en mulighet til ekte kjærlighet i livet.
Jeg tror personlig ikke på "den eneste ene" så det du og kjæresten din har hatt sammen var verdt noe og ekte en gang, men at det da desverre ikke holdt... dere har fortsatt mulighet til å gi barna deres et veldig fullverdig liv med foreldre som samarbeider godt om dem og har det bra hver for seg!
Og hvem vet... det kan hende i denne prosessen at dere likevel finner sammen på andre premisser enn det som har vært til nå..
Det vil bli tunge dager, men det kommer til å gå godt!
Ønsker deg masse lykke til

Takk for gode ord Det gjør vondt langt inni marg og bein når jeg tenker på at vi skal splitte familien. Men samtidig som alt er vondt og fryktelig trist, kjenner jeg på en slags lettelse over at jeg kan fokusere på meg og barna nå framover. Jeg slipper å sitte å bekymre meg over hva han driver med og hva han skal hele tiden. Jeg er lei av å leve i usikkerhet og i frykt for at han skal finne på noe dumt.