Hvordan ser dere for dere at det blir?

[lyra6]

Tenk om man angrer? Man får jo null egentid og man er alltid en ekstra på alt.

Det er nok en tanke veldig mange har, men ikke tør å si det. Mann min er veldig på den, men jeg er litt mer chill. Vet ikke hvorfor, for jeg har aldri hatt barn rundt meg, og aldri liksom tenkt tanken på å få barn, eller ikke oppigjennom tiden. Jeg har ingen rundt meg heller. Aner ikke hvordan man holder eller snakker til et barn
Men etter jeg ble gravid klarer jeg ikke tenke på noe annet enn hvor heldig jeg er og gleder meg såå!
Jeg og mannen min snakker mye om det, hvordan det blir og hvordan vi vil at det skal være. Vi vil fortsatt reise mye å gjøre alle de tingene med et barn også. Livet skal ikke stoppe opp og bare være en mor å være hjemme. Må bare tenke litt ekstra å planlegge litt mer.
Og om man blir å angre? Det tror jeg kanskje, at det komme en sånn tanke en gang i blant men den varer nok ikke så lenge før man bare smelter av barnet sitt og tenker ikke kan leve uten det

 

[EskimoSpire]

Det er nok en tanke veldig mange har, men ikke tør å si det. Mann min er veldig på den, men jeg er litt mer chill. Vet ikke hvorfor, for jeg har aldri hatt barn rundt meg, og aldri liksom tenkt tanken på å få barn, eller ikke oppigjennom tiden. Jeg har ingen rundt meg heller. Aner ikke hvordan man holder eller snakker til et barn
Men etter jeg ble gravid klarer jeg ikke tenke på noe annet enn hvor heldig jeg er og gleder meg såå!
Jeg og mannen min snakker mye om det, hvordan det blir og hvordan vi vil at det skal være. Vi vil fortsatt reise mye å gjøre alle de tingene med et barn også. Livet skal ikke stoppe opp og bare være en mor å være hjemme. Må bare tenke litt ekstra å planlegge litt mer.
Og om man blir å angre? Det tror jeg kanskje, at det komme en sånn tanke en gang i blant men den varer nok ikke så lenge før man bare smelter av barnet sitt og tenker ikke kan leve uten det

Dette synes jeg var et fint og reflektert svar! Jeg håper det blir sånn. Selv har jeg mange barn rundt meg og jobber med barn. Og jeg elsker barn. Det er ikke det.

Tenker bare litt at barn er herlig vesner frem til de får egen vilje og egne meningerkanskje det jeg gruer meg til. Det evige mamma maset, null egentid og at vi som par driver familielivet AS og ikke blir par lenger. At mine ålaner og meg som person forsvinner inn i mammarollen og i den berømte tidsklemma.

Jeg skammer meg litt over å dele disse tankene. Burde jeg egnetlig bli mamma når jeg elsker livet mitt uten barn? Når jeg elsker å reise, trene, være spontan og bare være oss to. Det er jo ikke det at jeg ikke gleder meg. Mer det at jeg synes det å få barn veldig enkelt idyllifiseres. Bare sjekk facebook og insta liksom. Alle vet jo at det ikke alltid er sånn, eller vet vi førstegangsmødre det? Dette med syke barn, bekymringer, våkennetter, amming 24/7 i en lengere periode. Ja jeg vet det kommer smil, lek, perfekte dager også. Men jeg savner kanskje realiteten beskrevet.

Men igjen? Hva er realiteten når alle barn pg familier er ulike. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med innlegget. Kanskje jeg bare er redd. Redd for endring og forandringen ett barn fører med seg.

 

[babydrømmer87]

Jeg kan ikke se for meg hvordan det blir, det virker så fjernt enda, samtidig som jeg gleder meg veldig til å bli mamma. Alt jeg vet er at jeg skal strebe etter å være en trygg omsorgsperson for barnet mitt, gi hen en oppvekst basert på kjærlighet, og gjøre mitt beste for å forme hen til et godt medmenneske. Jeg skal ikke snakke ned om egen kropp, det er det for mye av i samfunnet. Jeg vil vise at vi er bra nok akkurat som vi er.

Også skal jeg jobbe for å ikke glemme meg selv og mannen min oppi det hele, både som par og individer... Sånn etterhvert Jeg tror babybobla fort kan bli altoppslukende, og jeg tenker at det er helt greit. Jeg vil ikke planlegge for mye eller se for meg hvordan ting blir, for det aner jeg ingenting om. Men å være forberedt på eventuelle problemer som kan oppstå tror jeg kan være lurt..? For min egen del ønsker jeg sterkt å amme, men det er ikke alle som får det til. Det er den eneste konkrete planen jeg har, jeg bokstavelig talt drømmer om å amme

 

[Bøtteknott]

Tenk om man angrer? Man får jo null egentid og man er alltid en ekstra på alt.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men kan jo dele de tankene jeg har hatt i etterkant rundt akkurat det, for jeg tenkte også på det før babyen kom. For meg er svaret både litt ja og nei. For det første innser jeg at jeg/vi er veldig tilpasningsdyktige, så den nye hverdagen føltes naturlig ganske fort, og det føltes så riktig og viktig. Jeg ble litt overrasket over at jeg heller ville være hjemme med barnet fremfor å gå ut/reise bort og ha egentid i ganske lang stund, men der vet jeg det er veldig forskjellig fra person til person. Etter hvert som hun ble litt større føltes det godt å nok engang kunne reise på kjærestetur og sånn. Selv om vi tar oss selv i å sitte og snakke om henne og se på bilder av henne, selv når vi har «fri». Sånn er’e blitt! Jeg må innrømme at jeg savner litt den tiden hvor det var bare mannen min og jeg, som gjorde morsomme ting sammen og reiste mye og sånt, og livet føltes på topp (mulig det er litt selektiv hukommelse da). MEN jeg ville jo ikke byttet bort det jeg har nå. Det er blitt mange hverdager, som går litt i ett og ikke alltid er kjempeartige, men til gjengjeld er det også mange øyeblikk med lykkefølelse som jeg aldri har opplevd maken til og ikke visste var mulig å ha. Kjenner det liksom i hele kroppen.

Jeg tenker som så, at om jeg ikke visste hvordan det var å ha barn og ikke fikk det, så ville jeg levd et lykkelig uvitende liv. Mannen min ser derimot for seg at det til slutt ville kommet til et punkt hvor han sikkert ønsket noe mer ut av livet enn å gjøre akkurat de samme tingene år etter år etter år, et savn etter noe mer meningsfullt i tilværelsen. Kanskje jeg ville følt det samme. Det er jo vanskelig å si da. Men at det går an å ha blandede følelser er det ikke noe tvil om, og det tenker jeg er helt fint å kjenne på. Og en liten trøst når man savner sitt gamle liv, ungen blir mer og mer selvstendig for hvert år, noe som også medfører mer og mer frihet i eget liv for hvert år. Det har gått snart fire år nå, og jeg føler meg egentlig ganske fri allerede (frem til sommeren da, hehe).