Hvordan har du det? :)

Nei, det samme sier jeg. Denne gangen har jeg i det minste lyttet helt til kroppen og legen, og vært sykmeldt( hadde aldri klart annet med denne tilstanden) men jobbet frem til uke 12, mest for å unngå spm og fordi jeg ellers fikk dårlig samvittighet ovenfor jobb. Men etterhvert som ukene har gått har jeg kjent at jeg MÅ tenke på meg selv nå, og familien, og at jobb er der etterpå også! Skal i møte med sjef og bedriftsjordmor i morgen, og er spent på hva de sier. Heldigvis er sjefen min der at han sier at den eneste jobben min nå er å ta vare på meg selv!

Det er jo kjempebra at du har en sjef som er så forståelsesfull da:) har selv måtte sykemld meg 50% men det var ikke spesielt populært hos sjefen :shifty:
 
Noen tanker rundt situasjonen verden er i? Vi holder oss hjemme og prøver å holde et visst aktivitetsnivau :p men dagene sklir sammen og dette føles veldig rart! I morgen må ungene vekkes tidlig og de må jobbe, vi må kunne hjelpe dem litt samtidig som vi skal jobbe selv (mannen med hjemmekontor på ubestemt tid og jeg mine 6 fag nettbasert å ta meg av) :bag:
Jeg er fornøyd med tiltakene og dette er ikke akkurat en innlandsflygning på 40 min - mer av et longhaul verden rundt :rolleyes: men vi må stå sammen og komme oss gjennom det værste!
 
Enig!
Her holder meg og ungene oss også inne, men prøver å komme oss litt ut på tur for å ikke bli helt isolert. Prøver å ta dag for dag og ikke tenke så mye hvor lenge dette skal vare, blir Jo deprimert av det. Så håper de vil få dette litt under kontroll snart, så må vi bare ta vare på hverandre så godt vi kan❤️
 
Enig!
Her holder meg og ungene oss også inne, men prøver å komme oss litt ut på tur for å ikke bli helt isolert. Prøver å ta dag for dag og ikke tenke så mye hvor lenge dette skal vare, blir Jo deprimert av det. Så håper de vil få dette litt under kontroll snart, så må vi bare ta vare på hverandre så godt vi kan❤️
En dag om gangen er fornuftig
 
Noen tanker rundt situasjonen verden er i? Vi holder oss hjemme og prøver å holde et visst aktivitetsnivau :p men dagene sklir sammen og dette føles veldig rart! I morgen må ungene vekkes tidlig og de må jobbe, vi må kunne hjelpe dem litt samtidig som vi skal jobbe selv (mannen med hjemmekontor på ubestemt tid og jeg mine 6 fag nettbasert å ta meg av) :bag:
Jeg er fornøyd med tiltakene og dette er ikke akkurat en innlandsflygning på 40 min - mer av et longhaul verden rundt :rolleyes: men vi må stå sammen og komme oss gjennom det værste!

Vi har satt oss i hjemmekarantene, for vi har hatt litt sår hals de siste to dagene. Blir rare dager fremover, og jeg er veldig spent på hvordan vår supersosiale ettåring kommer til å takle å ikke være i barnehagen de neste ukene. Ser for meg at det vil ta lengre tid enn to uker, så jeg stålsetter meg litt:p Heldigvis er han glad i å hjelpe til, så vi har nok av ting han kan få prøve seg på. I dag fikk han lage eggerøre, med litt hjelp, selvfølgelig. Jeg er sykemeldt ut uken, men jeg vet ikke helt hva som skjer etterpå. Samboer har hjemmekontor - så jeg blir alene med ettåringen en del. Blir ikke helt den hvilen jeg hadde fått under normale omstendigheter.
 
Jeg har vært veldig svingende i humøret i det siste (merkbart mye mer enn vanlig) så jeg mistenker nesten at det er hormonelt. Samtidig tenker jeg at det selvfølgelig kan være alt stresset rundt situasjonen. At det kanskje går Hardere inn på meg enn jeg egentlig tror ( redd for å føde uten far om han skulle bli forkjøla, generell isolasjon, økonomiske vansker osv.) Andre som føler seg litt ekstra Berg-og-dal bane/hormonbombe for tiden eventuelt? Er i uke 24.
 
Jeg har vært veldig svingende i humøret i det siste (merkbart mye mer enn vanlig) så jeg mistenker nesten at det er hormonelt. Samtidig tenker jeg at det selvfølgelig kan være alt stresset rundt situasjonen. At det kanskje går Hardere inn på meg enn jeg egentlig tror ( redd for å føde uten far om han skulle bli forkjøla, generell isolasjon, økonomiske vansker osv.) Andre som føler seg litt ekstra Berg-og-dal bane/hormonbombe for tiden eventuelt? Er i uke 24.
Ja det er en berg og dalbane om dagen rett og slett! frykter økonomisk kollaps men sammen må vi stå ❤️ vi har god tid før det er våres tur heldigvis
 
Jeg har vært veldig svingende i humøret i det siste (merkbart mye mer enn vanlig) så jeg mistenker nesten at det er hormonelt. Samtidig tenker jeg at det selvfølgelig kan være alt stresset rundt situasjonen. At det kanskje går Hardere inn på meg enn jeg egentlig tror ( redd for å føde uten far om han skulle bli forkjøla, generell isolasjon, økonomiske vansker osv.) Andre som føler seg litt ekstra Berg-og-dal bane/hormonbombe for tiden eventuelt? Er i uke 24.

Har vært veldig hormonell og lei i det siste, heldigvis har samboer taklet det som en helt!
 
Drømte i natt at jeg tok med NAN til sykehuset denne gangen for med nr 1 så ble det ikke så mye til amming da jeg ikke hadde så mye melk. Men takk for at morsmelkerstatning finnes:)
Fortalte det til samboer i dag å fikk beskjed at denne gangen så må jeg amme:sorry: men hva om det ikke går denne gangen heller? Det er ikke min feil at jeg ikke fikk til å amme sist:( Ble ganske lei meg for fikk jo ett press på å amme denne gangen men med nr 1 så prøvde jeg og jeg må være ærlig at jeg syns det egentlig var ikke noe for meg(kan være pga at jeg ikke hadde nokk melk) men skal prøve denne gangen og skal ha med NAN på sykehuset sånn i tilfelle:)
Er det flere som har fått til å amme med nr 2 bare?
Syns det er mye press på at alle kvinner kan amme og at vi må gjøre det selv om noen kanskje syns det ikke er noe kos i det. Veit det er det beste for barnet men om man syns det er ubehagelig og ikke har nokk melk så blir jo det bare styr og ungen blir ikke mett:(
Skal snakke med samboer når han kommer hjem fra jobb for jeg orker ikke at han er sånn og at han har forventninger på at jeg skal greie det:(
 
Drømte i natt at jeg tok med NAN til sykehuset denne gangen for med nr 1 så ble det ikke så mye til amming da jeg ikke hadde så mye melk. Men takk for at morsmelkerstatning finnes:)
Fortalte det til samboer i dag å fikk beskjed at denne gangen så må jeg amme:sorry: men hva om det ikke går denne gangen heller? Det er ikke min feil at jeg ikke fikk til å amme sist:( Ble ganske lei meg for fikk jo ett press på å amme denne gangen men med nr 1 så prøvde jeg og jeg må være ærlig at jeg syns det egentlig var ikke noe for meg(kan være pga at jeg ikke hadde nokk melk) men skal prøve denne gangen og skal ha med NAN på sykehuset sånn i tilfelle:)
Er det flere som har fått til å amme med nr 2 bare?
Syns det er mye press på at alle kvinner kan amme og at vi må gjøre det selv om noen kanskje syns det ikke er noe kos i det. Veit det er det beste for barnet men om man syns det er ubehagelig og ikke har nokk melk så blir jo det bare styr og ungen blir ikke mett:(
Skal snakke med samboer når han kommer hjem fra jobb for jeg orker ikke at han er sånn og at han har forventninger på at jeg skal greie det:(

Du får si som venninnen min sa til sin samboer når hun ikke fikk til "du kan godt få prøve selv så kan vi diskutere hvor lett det er". Amming er ikke for alle.
 
Back
Topp