Uke 34 i morgen, sykemeldt til permisjonsstart. Drittlei av å være gravid samtidig som jeg gruer meg og tenker som bare det på fødsel, har jo ikke en gang ett sted storesøster kan være liksom... Skulle ønske jeg bare kunne fått keisersnitt å vist en dato babyen kom så jeg slapp bekymre meg. Dagene går i full fart med å hjelpe storesøsteren ta hånd om ponnin hennes, hjelpe hun med lekser osv, også passer vi hun stort eksen sine helger også nå som jeg er sykemeldt fra jobb
Skal kjøre hesten hennes til de gamle eierne om ett par uker så da blir det nok noe roligere noe både mage og bekken er glad for, nedpress, kynnere og klarer knappt gå etter noen timer i stallen.

Tenker mye på det som snart skal skje, og er veldig spent på hvordan storebror takler det å bli storebror! 
Formen har vært så god gjennom hele svangerskapet, så jeg følte meg trygg på at jeg og lillesøster sammen kunne flytte en sofa fra et rom til et annet... Veeel
Men jeg gleder meg også veldig til å oppleve fødselen. Jeg håper jeg ikke må settes i gang pga overtid som min mor og tante måtte med alle sine, for da får jeg ikke føde her. Jeg ønsker virkelig å få føde her; sykehuset er 2 min kjøring hjemmefra, og jeg vil helst være hjemme så lenge som mulig før fødselen er i skikkelig gang, og ha muligheten til å dra hjem så fort det passer meg - men likevel ha tryggheten av et sykehus i umiddelbar nærhet..

