Når en sliter med å få barn, er det jo for mange en slags livskrise. Men hvor lenge skal en forvente at de viser interesse og sympati? Og hvor mye? Har denne prosessen gjort at dere har fått et nytt syn på noen av vennene deres?
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Jeg vet ikke om jeg forventet sympati og medfølelse, men det gjorde godt å få det. Jeg har under hele prosessen vært veldig åpen og ærlig om vårt savn etter barn. Fant tidlig ut at jeg ville være ærlig fordi det var så sårt for meg.
Jeg følte meg jo ekstremt mislykket som ikke ble gravid, og når jeg først ble gravid så endte det med en kjempe dramatisk exu. Da var det godt å ha ei god venninne som reiste hjem fra ferie for å besøke meg på sykehuset. Hun støttet meg i en ekstremt vanskelig tid og jeg er henne evig takknemlig for all den støtten og alt hun gjorde for meg. Jeg har også andre venninner som har ringt for å bare snakke om min vei og alt mulig annet.
Det jeg kanskje synes er mest synd i hele denne prøve prosessen er at fordi jeg var så åpen om mine følelser, så ble det vanskelig for de venninne mine som ble gravide å fortelle meg det. De ble så redd for å såre meg. Jeg ble glad på deres vegne og lei meg på mine. Men det tenker jeg er normalt og legetimt.
Nå som jeg selv er gravid (keisersnitt om en uke) så er jeg opptatt av å fortsatt være åpen mot de jeg vet at sliter. Det er kjempe viktig for meg å si at jeg skjønner at de synes det er kjipt å ikke selv være gravid, at de synes det er urettferdig. Og at jeg forstår så altfor godt at det ikke handler om at man ikke er glad på andres vegne, men at man bare ønsker det så inderlig for seg selv!