Når en sliter med å få barn, er det jo for mange en slags livskrise. Men hvor lenge skal en forvente at de viser interesse og sympati? Og hvor mye? Har denne prosessen gjort at dere har fått et nytt syn på noen av vennene deres?
Hvor mye sympati og støtte forventer dere å få?
- Trådstarter Desembermamma88
- Opprettet
Tigerbaby
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Himmelbarn
Oktoberlykke 2019
Novemberbarna 19
Jeg sniker litt selv om vi enda ikke har fått ønskebarnet. Det har påvirket måten jeg ser på mange i familien ihvertfall, at det går ann å være så utrolig lite medfølende når ting er vanskelig forstår jeg bare ikke, "Du trenger jo ikke prøverør nå, du ble jo gravid" ja.... med prøverør, og vi mista 
takk til deg som fikk tre på rad uten å prøve. (Mine gener kommer derfra, så selvfølgelig burde det gjelde meg også)
Og såklart når samme dama skulle diskutere med meg hvor langt på vei jeg var .....
Det er fysisk umulig, men ok, bare vær en dust.
"Jeg er så redd for deg når du bruker de medisinene fordi det er så mange som får kreft av dem"
Neste gang får hun vite det av noen andre og ikke av meg, for dét orker jeg ikke forholde meg til igjen.
Andre siden av familien møter jeg på "åh dette var trist å høre, vi skjønner at dette er vondt, husk at *** ble gravid på tredje forsøket til tross for at alt så bra ut underveis
" så dem kan man ringe og gråte til når det er tungt, og jeg får nok sjokk om det forandrer seg.
takk til deg som fikk tre på rad uten å prøve. (Mine gener kommer derfra, så selvfølgelig burde det gjelde meg også)Og såklart når samme dama skulle diskutere med meg hvor langt på vei jeg var .....
Det er fysisk umulig, men ok, bare vær en dust."Jeg er så redd for deg når du bruker de medisinene fordi det er så mange som får kreft av dem"
Neste gang får hun vite det av noen andre og ikke av meg, for dét orker jeg ikke forholde meg til igjen.
Andre siden av familien møter jeg på "åh dette var trist å høre, vi skjønner at dette er vondt, husk at *** ble gravid på tredje forsøket til tross for at alt så bra ut underveis
" så dem kan man ringe og gråte til når det er tungt, og jeg får nok sjokk om det forandrer seg.
Jeg opplever fortsatt å få en del støtte og sympati og får nok det om vi forteller at vi skal i gang igjen, men nå er jeg lysten på å holde det litt mer hemmelig neste gang. Vil ikke at familie skal vite i hvert fall, det ble bare slitsomt 
Føler det er både òg egentlig. Fra mange får vi sympati og "anerkjennelse" for å ha holdt ut så lenge (selv om selvfølgelig Leahs prematuritet er hovedtemaet rundt min graviditet nå), andre har vært direkte ufølsomme. Lært meg hvem jeg har støtte hos og hvem jeg ikke gidder forholde meg til - heldigvis støtte i våre foreldre (stemoren min er vel eneste negative) og venner som er viktigst. Og i søsteren min.
Tror mange sliter med å forholde seg til ting de ikke har opplevd selv, merket det både med at vi slet med å få barn, hvor dårlig jeg var i svangerskapet, det premature barnet og nå en del utfordringer vi har med Leah. Vennegjengen er fantastiske, de tar veldig hensyn (ironisk nok barnløse alle), mens store deler ellers sliter med å ta hensyn til en del ting nå i ettertid. Under prøvingen var det kanskje mer at de ikke skjønte hvor tøft det var, men da var mange støttende og bare var der. Andre var negative (spesielt rundt vår unge alder) og gadd ikke bry seg så særlig. Mens et fåtall var direkte ufine.
Tror mange sliter med å forholde seg til ting de ikke har opplevd selv, merket det både med at vi slet med å få barn, hvor dårlig jeg var i svangerskapet, det premature barnet og nå en del utfordringer vi har med Leah. Vennegjengen er fantastiske, de tar veldig hensyn (ironisk nok barnløse alle), mens store deler ellers sliter med å ta hensyn til en del ting nå i ettertid. Under prøvingen var det kanskje mer at de ikke skjønte hvor tøft det var, men da var mange støttende og bare var der. Andre var negative (spesielt rundt vår unge alder) og gadd ikke bry seg så særlig. Mens et fåtall var direkte ufine.
Jeg hadde forventet en hel del støtte fra våre foreldre og også søsknene våre. Mye pga dramatisk exu. Jeg ble hasteoperert for exu og min svigermor var den som fulgte meg til sykehuset og var der med meg helt til mannen min kom hjem på natta etter avbrutt jobbreise. Hun har ikke nevnt det i ettertid. Det var som om ingenting hadde skjedd. Det er tre år siden og flere familieforøkelser i nærmeste familie etter det. Det er absolutt ingen tegn til at folk kan finne på å ta hensyn til meg i måten familieforøkelsen blir formidlet heller. Så nå forventer jeg ingenting, snarere går jeg rundt og forventer å bli såret igjen.
Jeg har ikke vært så opptatt av å få så mye sympati eller at venner skal ta hensyn, men jeg har ønsket at de som fikk vite om det skulle vise interesse. Noen av vennene våre var helt fantastiske, men etter to år på ivf karusellen fikk jeg også ett nytt syn på vennskapet til noen..
Nå som vi har fått barna våre så forventer jeg ikke støtte og sympati i forhold til barnløsheten. Vi har jo fått vellykket behandling
Jeg forventer mer at de hjelper til med tvillingene enn å gi meg og mannen sympati. De fleste brydde seg ikke så mye om IVF-prosessen, så håper de bryr seg mer om barna ;-)
Jeg forventer mer at de hjelper til med tvillingene enn å gi meg og mannen sympati. De fleste brydde seg ikke så mye om IVF-prosessen, så håper de bryr seg mer om barna ;-)
Nå er jeg gravid etter 18 mnd med prøving og to spontanaborter, men jeg forventet meg ikke masse sympati fra noen andre på den tiden. Delte det med mannen min og hadde noen venninner som var støttende, og det holdt for meg.
Jeg synes ofte støtten mest bestod av ting jeg ikke ville høre. Som at "det var jo noe galt med fosteret, så det var bra at naturen ordnet opp selv" osv.
Foretrekker at noen få faktisk bryr seg enn at mange later som eller prøver å bry seg.
Jeg synes ofte støtten mest bestod av ting jeg ikke ville høre. Som at "det var jo noe galt med fosteret, så det var bra at naturen ordnet opp selv" osv.
Foretrekker at noen få faktisk bryr seg enn at mange later som eller prøver å bry seg.
Vi var prøvere i 2 år før vi lyktes på første forsøk med prøverør. Hun jeg anså som min beste venninne i en årrekke, og som var forloveren min når jeg giftet meg viste null sympati whatsoever. Hun brydde seg mer om seg og sitt, enn at jeg var overfylt av sorg i 2 år, og deretter prakkfull av hormoner . . Hun ble gravid med eksen, som hun ønsket å bryte med, uten å en gang prøve. Mens jeg som aktivt prøvde, fikk beskjed om å ikke stresse, at det ikke var så big deal, at jeg var ung og hadde god tid osvosv.. Hun er året eldre enn meg, og ble fornærma over at jeg ikke klarte å sette henne og hennes behov før mine egne
CecilieS
Flørter med forumet
Jeg vet ikke om jeg forventet sympati og medfølelse, men det gjorde godt å få det. Jeg har under hele prosessen vært veldig åpen og ærlig om vårt savn etter barn. Fant tidlig ut at jeg ville være ærlig fordi det var så sårt for meg.
Jeg følte meg jo ekstremt mislykket som ikke ble gravid, og når jeg først ble gravid så endte det med en kjempe dramatisk exu. Da var det godt å ha ei god venninne som reiste hjem fra ferie for å besøke meg på sykehuset. Hun støttet meg i en ekstremt vanskelig tid og jeg er henne evig takknemlig for all den støtten og alt hun gjorde for meg. Jeg har også andre venninner som har ringt for å bare snakke om min vei og alt mulig annet.
Det jeg kanskje synes er mest synd i hele denne prøve prosessen er at fordi jeg var så åpen om mine følelser, så ble det vanskelig for de venninne mine som ble gravide å fortelle meg det. De ble så redd for å såre meg. Jeg ble glad på deres vegne og lei meg på mine. Men det tenker jeg er normalt og legetimt.
Nå som jeg selv er gravid (keisersnitt om en uke) så er jeg opptatt av å fortsatt være åpen mot de jeg vet at sliter. Det er kjempe viktig for meg å si at jeg skjønner at de synes det er kjipt å ikke selv være gravid, at de synes det er urettferdig. Og at jeg forstår så altfor godt at det ikke handler om at man ikke er glad på andres vegne, men at man bare ønsker det så inderlig for seg selv!
Jeg følte meg jo ekstremt mislykket som ikke ble gravid, og når jeg først ble gravid så endte det med en kjempe dramatisk exu. Da var det godt å ha ei god venninne som reiste hjem fra ferie for å besøke meg på sykehuset. Hun støttet meg i en ekstremt vanskelig tid og jeg er henne evig takknemlig for all den støtten og alt hun gjorde for meg. Jeg har også andre venninner som har ringt for å bare snakke om min vei og alt mulig annet.
Det jeg kanskje synes er mest synd i hele denne prøve prosessen er at fordi jeg var så åpen om mine følelser, så ble det vanskelig for de venninne mine som ble gravide å fortelle meg det. De ble så redd for å såre meg. Jeg ble glad på deres vegne og lei meg på mine. Men det tenker jeg er normalt og legetimt.
Nå som jeg selv er gravid (keisersnitt om en uke) så er jeg opptatt av å fortsatt være åpen mot de jeg vet at sliter. Det er kjempe viktig for meg å si at jeg skjønner at de synes det er kjipt å ikke selv være gravid, at de synes det er urettferdig. Og at jeg forstår så altfor godt at det ikke handler om at man ikke er glad på andres vegne, men at man bare ønsker det så inderlig for seg selv!
