Hvem vet dere er gravide?

Jeg og samboer bærer hemmeligheten for oss selv enn så lenge, men har lyst til å fortelle det til ei venninne av meg snart. Hun er også gravid og det kan være ålreit å ha noen man kan snakke med
 
Det er vel egentlig ingen som vet vi er gravide, for har strengt talt ikke fått testet meg enda :)

Ble fort mange som vet at vi prøver, da vi holder på med ivf - det tok to år fra vi var hos fastlegen for å få konstantert at vi var «ufrivillig barnløse» til vi faktisk kom inn til samtale hos klinikken for første gang, og da sa vi det til foreldrene våre fordi vi var leie av å lyve om hvor vi var hele tiden.

Sa det også til sjefen min etter denne samtalen da jeg kom til å måtte være mye vekke fra jobb pga ultralyd, og egguttak/innsett samt kjøp av medisiner i en annen by (bor litt avsides). Sa det også til en annen kollega som har vært gjennom IVF selv, og da var det bare en nær kollega igjen - så fortalte det til han også da jeg kom i situasjoner hvor jeg måtte lyve til han foran de andre hele tiden, og det gadd jeg ikke :p

Har forsåvidt også fortalt det til et vennepar fra starten av da vi måtte ha noen å prate med :D
 
Akkurat nå er det sambo og ei venninne som vet. Men ønsket er jo å rope det ut til alle :laughing002
 
Her er det kun meg og sambo som vet det. Men han sliter så med å holde tett denne gangen, at jeg bare venter på når eldste på 4,5 år skal finne det ut selv. Og da vet hele verden det snart. Men håpet er å kunne vente til TUL når jeg er rundt 12 uker. Enda ikke fått timen
 
Bare meg og sambo :joyful: venter med å si det til de aller nermeste til etter tul. Gleder meg veldig og håper alt går bra.
 
Bare meg og sambo, og en random gravid dame som kjørte meg hjem fra et bryllup (til felles venninne) i går;) Nettopp fått positive tester, skal prøve å holde det hemmelig en stund til.. men er så himla kvalm alt, så spørs om det går!
 
Jeg kjenner jeg gruer meg så innmari mye til å fortelle det til sjefen min! Har prøvd å si det i noen dager nå, men klarer ikke. Føler meg så teit som ikke tørr å si det, fir egentlig burde jeg juble av glede…? Jeg jobber i en Kiwi butikk, og fikk ny butikksjef i august. Hun er verdens hyggeligste menneske! Min bestevenninne/kollega er også gravid. Hun har termin i mai, og sa det til våres sjef for 4 uker siden fordi hun ble sykemeldt pga høyt blodtrykk og muligens svangerskapsdiabetes… Hun er ass der vi jobber. Jeg er låsansvarlig med et par ansvarsområder og har nesten 100%stilling. Og nå «mister» sjefen våres di to som jobber fult, og kan mest…Og det gjør meg så vondt på hennes vegne. Allerede nå så har min kollega vært mye borte, jobber nå bare 50%. Så jeg blir automatisk sjefens «høyre hånd». Jeg har tenkt at jeg må si det så fort som mulig slik at hun kan få erstattet oss med å evt låne noen bra ansatte fra en annen butikk i den perioden vi er i perm… Men klarer bare ikke å si det. Har vurdert å vare si det rett ut, «Jeg er gravid!» Men det vil jo komme som et sjokk… Redd hun blir sur. I dag begynner jeg kl. 15, så tenkte å si det når jeg kommer på jobb, men ødelegger jeg sikkert helga hennes… Tror jeg må skru av følelsene min og bli likegyldig :confused:
Forstår du gruer deg, men sånn er det. Du er en kvinne i en befruktet alder og det må bare ledere være klar over. Det skal ikke gå negativt utover deg. Hyggelig å si til en leder at du er lei deg over det og deler frustrasjonen hennes, men stå opp for deg selv og vær glad over graviditet (om du er det<3)! Det er en del av jobben til ledere og ikke ditt ansvar!
 
Meg og samboer + bestevenninne og onkel som ferska oss når jeg plutselig ba om godt stekt kjøtt, haha! Jeg er førstegangsgravid og vet at moren min lengter veldig etter barnebarn og ønsker derfor å dele nyheten før u12. Skal på tidlig ultralyd i slutten av U7, så tenker å si ifra etter det til moren min. Venter med svigers litt til pga vi ønsker å dele det på en spesiell dato for svigers. Og resten deler vi fra U12.
 
Nå vet familien min det og sjefen. Jeg er 10+6. har hatt heldig lyst til å dele nyheten offentlig denne uken, for jeg har tenkt jeg er i uke 12 ettersom 11+et eller annet er uke 12, men så har jeg nå skjønt at det er ikke før 12+0 man er i den magiske uken og føler bare at det kjennes som en evighet å holde på hemmeligheten i enda en uke. Handler litt om alle julebord og div jeg blir invitert til, som jeh tenker er uaktuelt grunnet høy pris og høy faktor på alkoholen til venner som jeg ikke orker for tiden.. men må vel bare vente på den j**** uka. Hilsen en som er lei og har 206 dager igjen haha
 
Nå vet flere venninner det, noen av de er også er gravide❤️ Svigers vet det også, de ble veldig glade!
Er 8+6 nå, tenker å vente en stund til neste «runde» med folk får vite det. Foreldrene mine kommer hjem fra varmere strøk 10. desember, regner med vi blir å treffe dem den helgen. Da er jeg 12+4, og så stor som magen er allerede regner jeg med at jeg bare kan ta på meg en trang topp/kjole når jeg skal treffe dem, så kommer de til å spørre/skjønne det med én gang :hilarious:
Mulig søsteren min får vite det litt før om vi treffes, tar det som det kommer:)
 
Bare mannen som vet. Skal treffe mamma og mormor til helgen, så da får de vite det. Er da 9+5. Resten av nærfamilien, pappa, søsken og svigers får vite det neste uke da jeg treffer dem. Første barnebarn, så blir jubel i taket:smiley-angelic003
 
Nesten alle de «viktige» vet det.
Datteren vår på 6 år, mamma, søsteren min, pappa og hans samboer, svigers, svigerinne og nevø, et nært vennepar som også venter barn og mine aller nærmeste kollegaer.
Eneste som mangler er vårt nærmeste vennepar, men til gjengjeld tok det 4 uker før vi fikk vite at de hadde giftet seg, så de får vente litt til :laughing002 :laughing002
 
Urovekkende mange, noe jeg egentlig synes er skikkelig ubehagelig når vi enda ikke har vært på TUL, går inn i uke 13 til helgen så på mange måter føles det jo tryggere nå. Men, så har man jo også lest om de med MA hvor symptomene ruller og går i ukesvis…heldigvis TUL relativt snart, men allikevel.
 
Er ganske mange som vet her. Har ikke orka å late som jeg drikker alkohol når vi møter venner, og på jobb ble det naturlig at enkelte fikk vite da jeg ble dårlig. De hadde jo funnet ut av det uansett om det skulle gå galt, så jeg ville heller dele det som er hyggelig og satse på at det går bra - i stedet for å holde tilbake i frykt for at det går galt. Noen fikk vite veldig tidlig (nærmeste familie og noen venner), også fortalte vi det til noen flere da alt så fint ut etter ultralyd i uke 8.

skal på ultralyd i neste uke (uke 13) og om alt er fint da kommer vi til å dele det med «resten» :)
 
Back
Topp