Hva om.....

Det har vi tenkt på, men ikke gjort noe formelt enda.

Min svigerinne og mann har også tenkt på det. De valgt oss som "foreldre" for jenta deres om de begge skulle falle fra. Det er også gjort formelt i et eget skriv.
Det er en stor ære å få det spørsmålet.
 
Dersom en av oss dør, så er det den andre som tar over. Dersom begge dør, har vi både snakket sammen om og tatt opp med min søster og mannen at de vil ta begge barna. Det er mange grunner til at det ble nettopp dem, både praktiske og emosjonelt passer de best.
 
Vi har tenkt på det, og også bestemt det. Vi snakket om det allerede da vi fikk barn, og vi har valgt at det er foreldrene mine vi ønsker skal få omsorgen hvis vi faller fra.
Det er noen årsaker til dette:
Foreldrene hans er vesentlig eldre enn mine
Søskene våre har nok med sitt og sine.
 
Om vi begge forsvinner så vil jeg at min søster tar hånd om ungene mine.
 
Jeg har tenkt at jeg ønsker at mine foreldre skal ta over omsorgen dersom noe skulle skje med oss. Dersom de ikke er i stand til å ta vare på henne håper jeg at en av fadderene, broren min og hans familie eller broren til samboeren, vil ta omsorgen.

Har tenkt tanken om å skrive viljeserklæring og testamente, men det har ikke blitt til noe enda.
 
Her har vi snakket om det og blitt enige om at min søster er vårt ønske til å få omsorgen hvis noe skulle skje oss. Har også spurt henne, og "fått ja".
 
Her blir det svigerforeldrene som får æren hvis uhellet skulle skje.

De bor 5 minutter unda oss og dermed får guttene vokse opp i samme nærmiljø som nå. De er oppegående mennesker som fortsatt er unge og absolutt i fysisk og psykisk form til å ta seg av våre gull. Min mor og stefar hadde sikkert også tatt guttene, hadde de ikke bodd i utlandet...

De er blitt spurt og svarte selvfølgelig ja, men vi har ikke gjort noe skriftlig.
 
Ingen tvil : Det skulle blitt min tvillingsøster.
Hun er det næreste som står meg, og jeg vet hun ville blitt en perfekt mamma <3
 
Vi har tenkt mye, men ikke gjort noe offisielt med det enda. Det eneste vier 100% enige om foreløpig er at min mor ikke under noen omstendighet skal få omsorgen...

Ligger an til at det ville blitt mannens far og kona som skulle fått omsorgen. Eller muligens mannens eldste søster, men hun har noen egne utfordringer, så vet ikke om hun ville tatt på seg ansvaret.
 
Jeg har gitt beskjed til min mor og søster om at vi vil min søster skal overta omsorgen for barna våre om noe skulle skje oss. Grunnen er at di oppdrar barna og er opptatt av mye av di samme kvalitetene som oss. I tillegg bor di nært oss og vi har god kontakt. Så er litt greit for ungene å slippe å flytte fra byen og nærmiljøet om di skulle miste sine foreldre.
 
Hvis det skulle skje noe med meg eller faren til barnet vil jeg at søsteren min og samboeren hennes skal ta datteren vår. Hun er smart, snill og har kjent dattern vår siden første sekund (hun var med under fødselen i tillegg til faren. I tillegg har hun en datter selv som er 3 mnd eldre enn vår datter og som allerede har tilbrunget mye tid sammen.

Hos søsteren min vet jeg at Andrea ville hatt det fint og blitt en god person, jeg vet også at vi har ganske like meninger om barneoppdragelse.
 
ja vi har diskutert det og vi kommer nok til å skrive testamente for ungen min skal IKKE til foreldra mine!! så vi må finne noen andre.. men har ikke kommet så langt enda[;)]
 
Jeg har tenkt på dette jeg også, og jeg og mannen min har snakket om det... Men det har ikke blitt mer enn med pratren. Tror mange har det slik. Det er veldig viktig, men samtidig veldig uvirkelig og vondt å tenke på. Vi ble egentlig ikke enig i hvem som skulle hatt M om vi døde, men jeg mener at det burde vært søsteren min, da hun er den eneste som er 100% "der" mentalt, og utrolig flink med barn, og som jeg stoler 100% på. Nå er vi ganske unge foreldre (har en på 16 mndr og er 22 og 24), og vi er selv eldst i hver vår søskenflokk. Men det er uaktuelt for oss begge å la M være hos noen av besteforeldrene, da dette blir feil for meg.

Må bare nevne, vet av en familie som har en sønn (rundt 20 år) med Downs syndrom. De bor i en liten kommune hvor de hele livet hans har måttet sloss for hans rettigheter, da kommunen ikke skjønner hvor mye tilsyn han trenger (24t). De er LIVredde for å dø, for da aner de ikke hva som vil skje med gutten deres. Så de kjører aldri sammen i samme bil. Det må være forferdelig å ha det sånn. Et barn som er sykt og sååå avhengig, og gå rundt med denne frykten for å forlate ham, hele tiden... huff..[&o]
 
Jeg har desverre ikke funnet noe bra svar på det[&o]

På min side er det ingen far å snakke om, moren min ville jeg aldri overlatt datteren min til - ei heller søsteren min.
På samboers side er det ingen mor, faren hans er for gammel og syk. Han har en søster som er totalt uaktuell pga psyke. Han har to søstre til, men de har fylt opp med egne barn og dyr...

Men er egentlig ganske sikker på at sistnevnte søstre ville tatt seg av henne, deres egne barn begynner å bli store.. Men innser at vi burde ha denne praten ordentlig i kveld!
 
dette har blitt tenkt mye på fra min side.. sambo tenker mer bare det han vil for stahetens skyld.
men for meg er det helt naturlig at mine foreldre skulle overtatt emil om noe skulle skjedd oss. å om de ikke skulle hatt mulighet, så håper jeg min mellomste søster skulle hatt ham. hun er en veldig ordentlig og moralsk jente som venter en liten en sjøl så det blir bare et år mellom deres og emil. de har god økonomi og god utdannelse, pluss at vi har asmme synet på det meste..

bare ikke svigers eller noe i den slekta der overtar, det er veldig utenkelig for meg desverre..
 
Om jeg og mannen ikke kan ta hånd om barna våre, så er det mine foreldre som skal gjøre det. Mine foreldre er yngre og har både tid, helse og god plass til barna. I tillegg bor de 5 minutters kjøretur i fra oss så de ser ungene flere ganger i uken og vet best hvordan rutiner, tradisjoner og oppdragermåte vi har på barna.

Jeg og mamma snakket om dette en gang og både pappa og mannen min var helt enig om at det er der barna skal bo om noe skjer.

MEN vi har jo ikke skrevet dette ned noen plass. Men kan ikke tenke meg at det hadde blitt ett problem siden begge foreldrene mine er i begynnelsen av 40-årene og godt egnet til å være småbarnsforeldre fortsatt[8D]
 
Jeg er livredd for at det skal skje noe med meg iom at jeg er alene. Hva hadde skjedd med barna da.. Eldste har en pappa som sikkert hadde tatt over.. hvertfall hadde besteforeldrene(fars foreldre) tatt hånd om henne.   Men de bor i en annen by og hun hadde måttet flytte fra min mini familie her som hun er veldig knyttet til. Forferdelig tanke. men hun hadde hvertfall blitt godt tatt vare på.

Når det gjelden yngste er dette en tanke jeg får helt angst av.. [:(][:(][:(]Han har ingen pappa og kun meg og mormor som er kronisk syk og onkel som har en autismediagnose. Ingen andre. Han hadde vært helt alene i verden føler jeg. Pappaen hadde aldri fått han. Det er grusomt å tenke på. Tror jeg hadde spurt fadderene hans. De er gift og har et stabilt liv og har prøvd å få barn i mange mange år.. Vet de elsker han høyt .. men vanskelig å spørre noen om noe slikt..  vet ikke hvordan.
 
Nei, det har vi ikke snakket om. Og når jeg tenker meg om, så har jeg ingen aning om hvem som skulle tatt vare på de[:o]
 
ORIGINAL: Febbis

Nei, det har vi ikke snakket om. Og når jeg tenker meg om, så har jeg ingen aning om hvem som skulle tatt vare på de[:o]


Det var godt det var en som ikke har tenkt på dette..begynte å føle meg litt dum jeg:)
Jeg vet hvor barna skal vokse opp hvis vi faller fra, men har aldri tenkt og grublet på dette.
Burde jeg gjøre det??
 
Om både jeg og pappaen til datteren min skulle gå bort, så hadde jeg ønsket at min mor skulle fått omsorgen for henne. Mamma har vært den personen som Sofie har vært mest trygg på (bortsett fra meg så klart) siden dag 1. Hun har mye kjærlighet, omsorg og kunnskap å gi videre, og hun er en ung, frisk og aktiv bestemor. Jeg vet at mamma hadde gitt Sofie det beste livet hun kunne fått uten mammaen og pappaen sin, og det er det som betyr noe.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp