Hva forventer dere av sjefen deres?

[Vinterbarn16]

Jeg har hatt en liten diskusjon med sjefen over melding, etter at hun sendte en relativt upassende melding i en gruppe vi har med alle på jobb, hun skulle egentlig ringe meg, men etter min melding som jeg mener var veldig sakelig (noe hennes ikke var) virker det som hun fikk litt å tenke på, og hun ønsket så heller å vente til over påske og heller ta det face to face. Det er 2 ansatte, leder og nestleder som jobber 100%, resten av oss jobber omkring 10% +/- og vi er tilsammen 6 ansatte. Jeg har jobbet der i 8 år, og har en gutt på 4 år, forrige gang jeg snakket med hun spurte hun, hva heter han sønnen din igjen? Hun er veldig opptatt med seg og sitt, jeg hadde kreft for under 1 år siden, hun sendte en blomst da jeg fikk diagnosen, men har ikke siden spurt hvordan det går.

Så til spørsmålet, hvor mye bør jeg kunne forvente av en sjef? Når vi er så få ansatte og jeg har vært ansatt så lenge? Er det urimelig at jeg forventer at hun skal vite hva barnet mitt heter? Og at hun faktisk spør meg hvordan det går med tanke på at jeg har en så alvorlig diagnose?

Tenkte jeg skulle ta opp litt greier jeg føler litt på nå når vi først skal ta en ordentlig prat.

 

[Kjøttmeis]

Det med navn skjønner jeg at ikke nødvendigvis er det man husker. Jeg er selv ikke god med navn og kan glemme hva barna til selv de nærmeste venninnene mine heter. Kommer ofte på det etterhvert; men det kan stå stille lenge.

Kreft tenker jeg er noe helt annet. Kanskje hun tenker at helsen din er for personlig til å åpne en samtale om?

 

[Kengu]

Jeg forventer ikke st de husker navn til barna, men jrg tenker man spør om hvordan det går når noen har vært syke

 

[Vinterbarn16]

Det med navn skjønner jeg at ikke nødvendigvis er det man husker. Jeg er selv ikke god med navn og kan glemme hva barna til selv de nærmeste venninnene mine heter. Kommer ofte på det etterhvert; men det kan stå stille lenge.

Kreft tenker jeg er noe helt annet. Kanskje hun tenker at helsen din er for personlig til å åpne en samtale om?

Ja, ser den, tenker det kan være lett å glemme, men er også mye det at hun virker veldig uinteressert i alt som ikke handler om henne og hennes

 

[Siadle]

Ja, ser den, tenker det kan være lett å glemme, men er også mye det at hun virker veldig uinteressert i alt som ikke handler om henne og hennes

Men du er tross alt en ansatt, og ikke en nær venn. Jeg _forventer_ ikke at sjefen min skal huske personlige detaljer fra livet mitt, selv om han faktisk er ganske god på det.

 

[Kjøttmeis]

Ja, ser den, tenker det kan være lett å glemme, men er også mye det at hun virker veldig uinteressert i alt som ikke handler om henne og hennes

Det kan jo hende. Samtidig er en sjef en sjef og ikke en venninne. Min sjef vet mye mindre om mitt personlige liv enn mine kollegaer. Han er ikke like delaktig i det sosiale fordi han er travel. Jeg er enig i at sykdom burde man fulgt opp, det handler jo også om forutsigbarhet i forhold til jobb, men som sagt, det kan hende hun har tenkt at du må åpne det ballet.

 

[Agnete]

Sykdom bør han/hun følge opp det er en plikt, men ikke nødvendig diagnose. Men bør spørre hvordan går.

 

[lykke_liten]

Kommer an på hva slags forhold jeg har til sjefen. Jeg har hatt sjef som har blitt en god venn, men jeg har også hatt sjefer som kun er sjef. Jeg forventer ikke likt av de.

En sjef som kun er sjef forventer jeg ingenting av på en personlig basis.

 

[Syn=)]

I mine øyne er det en dårlig sjef om man ikke følger opp vedrørende sykdom og spør hvordan det går. I forhold til navn på barna så kan man ikke forvente det.

 

[Neidajoda]

Jeg forventer ikke at de skal vite noe som helst om privatlivet mitt, jeg. Jeg tror ikke noen av mine sjefer har visst navnet på barnet mitt. Jeg vet ikke navnet på noen av ungene deres heller. Jeg har hatt tre jobber de siste 15 årene, og fire sjefer i den perioden, og vet ikke engang hvor mange barn enkelte av dem hadde.

Samme med kolleger. Jeg vet navnet på flere av ungene til kollegaene mine der jeg jobber må, men der er det et lite, veldig tett sammensveiset team med masse jobbfester og godt sosialt opplegg. På de tidligere jobbene mine, har jeg ikke visst hvor mange eller OM alle har barn engang. Og ingen navn.

Jeg er heller ikke vant med at sjefer spør om helsen min - det hadde jeg ikke likt. De får den infoen de trenger med tanke på tilrettelegginger og denslags.

Og jeg har alltid vært 100% ansatt.

Så jeg synes du er litt nærtagende, når du tross alt bare jobber 10%. En sjef er en sjef, ikke en venn.

 

[Sara]

Navn på ungene mine forventer jeg ikke at sjefen husker.

Men kreft hadde jeg regnet med at ble fulgt litt opp ja, er du sykemeldt så er der jo regler for slikt men uansett litt sånn hvordan går det?

10% jobb, en halv dag i uka, er jo en veldig løs tilknytning til arbeidsgiver da.

 

[FruFrøken1991]

Jeg tenker at du er veldig nærtagende her.

 

[Miss_30]

Jeg vet ikke om sjefen min har barn engang. Vet nesten ikke navn på ungene til kollegaene heller. Selv er jeg veldig privat på jobb. De vet jeg har samboer og to barn, men er nok ikke alle som vet det heller. Er du åpen om kreft-diagnosen da? 10% jobb er så lite at man knapt rekker å komme inn døra. Ikke så mye tid til å bli kjent på da.

 

[Anine91]

Så lenge du ikke er sykemeldt, har sjefen strengt tatt ikke noe med hvilke sykdommer man har. Enkelte ville nok satt pris på om det ikke var et tema på jobb

Når det gjelder barn er jeg enige med de andre over. Man kan da ikke gå rundt og huske på navnene til "alle" sine barn. Jeg har mer enn nok med å huske på navnene til barna til naboene, venner og familie Hadde ikke forventet at sjefen husket på det. Litt mer naturlig hvis man spiser lunsj sammen hver dag hele uken, som man gjerne gjør med kollegaene Jeg har et mer personlig forhold til de enn til sjefen, og synes at det er greit å holde det slik.

Når du i tillegg jobber så lite, har man jo i det hele veldig lite med hverandre å gjøre.

 

[Vinterbarn16]

Jeg forventer ikke at de skal vite noe som helst om privatlivet mitt, jeg. Jeg tror ikke noen av mine sjefer har visst navnet på barnet mitt. Jeg vet ikke navnet på noen av ungene deres heller. Jeg har hatt tre jobber de siste 15 årene, og fire sjefer i den perioden, og vet ikke engang hvor mange barn enkelte av dem hadde.

Samme med kolleger. Jeg vet navnet på flere av ungene til kollegaene mine der jeg jobber må, men der er det et lite, veldig tett sammensveiset team med masse jobbfester og godt sosialt opplegg. På de tidligere jobbene mine, har jeg ikke visst hvor mange eller OM alle har barn engang. Og ingen navn.

Jeg er heller ikke vant med at sjefer spør om helsen min - det hadde jeg ikke likt. De får den infoen de trenger med tanke på tilrettelegginger og denslags.

Og jeg har alltid vært 100% ansatt.


Så jeg synes du er litt nærtagende, når du tross alt bare jobber 10%. En sjef er en sjef, ikke en venn.

Navn på ungene mine forventer jeg ikke at sjefen husker.

Men kreft hadde jeg regnet med at ble fulgt litt opp ja, er du sykemeldt så er der jo regler for slikt men uansett litt sånn hvordan går det?

10% jobb, en halv dag i uka, er jo en veldig løs tilknytning til arbeidsgiver da.

Jeg vet ikke om sjefen min har barn engang. Vet nesten ikke navn på ungene til kollegaene heller. Selv er jeg veldig privat på jobb. De vet jeg har samboer og to barn, men er nok ikke alle som vet det heller. Er du åpen om kreft-diagnosen da? 10% jobb er så lite at man knapt rekker å komme inn døra. Ikke så mye tid til å bli kjent på da.

Så lenge du ikke er sykemeldt, har sjefen strengt tatt ikke noe med hvilke sykdommer man har. Enkelte ville nok satt pris på om det ikke var et tema på jobb

Når det gjelder barn er jeg enige med de andre over. Man kan da ikke gå rundt og huske på navnene til "alle" sine barn. Jeg har mer enn nok med å huske på navnene til barna til naboene, venner og familie Hadde ikke forventet at sjefen husket på det. Litt mer naturlig hvis man spiser lunsj sammen hver dag hele uken, som man gjerne gjør med kollegaene Jeg har et mer personlig forhold til de enn til sjefen, og synes at det er greit å holde det slik.

Når du i tillegg jobber så lite, har man jo i det hele veldig lite med hverandre å gjøre.

Ja, det er kanskje for mye forlangt å forvente at hun husker navn, så er jeg ansatt 10% men jobber en god del mer. Er vel noe annet underliggende som gjør at jeg føler på det. Vi er 7 ansatte inkludert leder og nestleder, og vi jobber tett sammen. Er ikke sykemeldt. Har jobbet for hun i 8 år, sammen med 2 andre. Så er det 2 nye ansatte som får "all oppmerksomhet" hvis jeg kan si det sånn, vi 3 som har vært der en stund føler oss som 5 hjul på vogna fordi de 2 nyansatte og sjefene inkluderer sjeldent oss i samtaler osv. Pluss en del forskjellsbehandling når det kommer til ros og slikt. Ser at dette høres fryktelig barnslig ut, men så er det litt av bakgrunnen for oppvasken også da sjefen ikke fikk den responsen hun ønsket fikk vi beskjed om å si i fra om det var slik at vi ikke ønsket å jobbe der lenger, for det var nok av flinke folk som ønsket jobbene våre. Dette fordi hun ikke fikk ros på en fellesmelding hun sendte, som ingen av oss andre så på som en melding som trang noe svar. Det har ulmet en stund, og det skal bli godt å få tatt opp litt greier.