Hmm. Vanskelig spørsmål Vi prøvde jo lenge, og har jo vært gjennom en periode med hormoner, uttak og innsett. Men jeg føler barnet var akkurat like planlagt for to år siden som det det er nå. Etterhvert som månedene og årene gikk endret følelsene rundt det å bli gravid seg, men ikke som i at barnet ble mer planlagt. Mer som i desperasjon, frustrasjon.
Men vi planla jo barnet da vi sluttet på prevensjon og begynte å tenke på eggløsningstidspunkt!
Kjenner meg forøvrig ikke igjen i at det er prestisje i å prøve lenge og dermed være "veldig planlagt". Har opplevd null følelse av prestisje i denne tiden. Og når spiren endelig satt var selvsagt gleden utrolig stor, men jeg tror det opplevdes mer sårbart enn det ville gjort hvis den satt tidligere.
høres logisk ut for meg. Jeg kan ikke annet enn å prise meg lykkelig for at vi ikke slet, men jeg føler ikke at det er mindre planlagt av den grunn