Hva er det vondeste du har opplevd?

Å måtte ligge på sykehuset fra 3 uker etter fødsel. Lå tilsammen en måned og har store traumer fra mishandlingen jeg gikk gjennom da jeg lå på det jeg i mitt hode kaller torturbenken. Mistet den første tiden med mitt første barn, i tillegg til alle de fysiske, grusomme smertene.
 
Å miste min beste venn. Han døde ikke, men vi kan ikke ha kontakt fordi han er narkoman.
Så i dag vet jeg ikke engang om han lever. Sist jeg så han var lille julaften 2009.

Jeg har opplevd mye fælt, men det er det som er mest vondt.
 
Fysisk må det være nyrestein.

Psykisk må være å oppdage sviket fra samboeren, påfulgt av svangerskapsdepresjon et halvt år etter og samlivsbrudd etter ytterligere et halvt år.
 
Må nok være da min far døde etter gjentatte sykehustabber.
 
Mamma73 skrev:
Det er nok å miste vår første sønn. Han døde 18 dager før termin i magen min pga blodpropp i morkaken. Jeg kommer aldri over det. Vi hadde vært ufrivillige barnløse i mange år før jeg endelig ble gravid og så mistet vi ham.
Klikk for å utvide …
Klem Till deg
 
Novemberskatten skrev:
Det vondeste var å miste mamma og mormor med én ukes mellomrom :-/ De to andre vondeste tingene har vært å opplevd å bli voldtatt av min egen fetter og å vokse opp hele barndommen uten venner, bli mobbet hele barneskole tiden pluss ungdomsskole tiden for å se og oppleve at verken lærere eller rektor tok det alvorlig! Det har gjort noe med meg og min tillit til venner jeg fikk på videregående, hvor de faktisk respekterte meg for den jeg var og ville være venn med meg uten å ha noe baktanker med det :-/
Klikk for å utvide …
Kæra vænnen sender deg en klem.
 
De måste vara nær eldste blev fødd så hade hab lav OT metning og infeksjon i kroppen. Huskar bara att eg ståg i dusjen på føden å græt å græt att Sønnen min var sjuk. Låg på intensiv i 1 uke
 
Fysisk smerte: kneet ut av ledd
 
Så mye fælt dere har opplevd! Sender gode klemmer alle veier ♡

Personlig slet jeg med depresjon i ca 11-12 år. Mange "små" nedturer her og der, har føltes som verdens undergang - og det har ikke vært bare én gang jeg har ønsket å ta livet av meg (eller.. tilfeldigvis bli påkjørt av et tog..).. De årene har egentlig vært en stor, vond klump, hele greia.
 
Da min nærmeste søster tok selvmord for 3 år siden. Livet ble snudd opp ned og jeg fikk veldig mørke tanker om verden. Ble diagnostisert med depresjon. Så ble jeg uplanlagt gravid og følte endelig glede igjen, Sønnen min er det beste som har skjedd meg og uten han tør jeg ikke å tenke på hvor jeg ville vært i dag. Når det er sagt ble jeg aldri meg selv igjen.Det tapet har svekket meg veldig og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne frem til den jeg var. Mistet alle venner og er i dag veldig ensom. Savner henne så mye. Hun ville vært den beste tanten for sønnen min.
 
En stor klem til dere alle sammen ❤

Å leve er uforutsigbart og de fleste har opplevd vonde ting man må lære seg å leve med.
 
Fysisk: Hofte ut av ledd under fødsel og jeg fikk ikke dratt den på plass før etter 4 mnd i smertehelv*** .
Psykisk: Incest, nesten-voldtekt av en i svigerfamilien, mobbing, slag og spark med resultat at jeg er uføretrygdet i en alder av 33 år, kommer til å bli døv med tiden(prøver å forhindre at det skjer for tidlig) fikk diagnosen morbus menieres i en alder av 23 år. Mistet muligheten for et liv med jobb.
I en alder av 33 år har jeg opplevd mye vondt. Har fått beskjed av flere helsepersonell at det er beundringsverdig at jeg i det hele tatt er i live og at jeg har klart å stifte en familie.
 
Fysisk: Gallesteinsanfall. Fikk første anfall 3 mnd på vei i svangerskapet med minsten, ble operert 8 uker etter fødsel. Hadde anfall som varte fra 1 time til å begynne med, mot slutten varte de rundt 48 timer, fikk masse medisiner etter minsten var født og frem til operasjon som hjalp lite og ingenting. Egentlig var det nesten 6 mnd ventetid på sykehuset for operasjon, men fastlegen valgte å sende meg på akutten slik at de var nødt til å få meg operert. Hadde masse små steiner i galleblæren.
 
Fysisk må det være minsta sin fødsel. Hu hang fast i skambeinet. Jeg var helt ødelagt i nesten 3 mnd etter fødsel.

Psykisk er det depresjon og selvmordstanker. Gikk daglig å planla hvordan ta livet mitt på det verste. Måtte kutte ut å jobbe og alt for der var jeg så frista og hadde alle mulighetene for å gjøre det.
 
Hope91 skrev:
What ? Så fælt. Kjente jeg ble lei meg på dine vegne
Klikk for å utvide …
Eg kom med 2 andre søsken, ei eldre og ei mindre en meg. Dem skulle egentlig bare ha hun minste men barnehjemmet vi kom fra presset adoptivforeldre våre til å ta alle siden dette var vår siste sjanse til å bli adoptert.

Det var vondt lenge å være en pest og en plage men så en dag innså eg at eg fortjener ikke ha det sånn, så i dag har eg null kontakt med dem og eg har det mye bedre :-)
 
Det mest smertefulle psykisk var da bestefar døde. Det var ingen overraskelse, og jeg fikk tatt farvel kvelden før han døde. Allikevel var det en altoppslukende sorg. Har aldri opplevd lignende! Bestefar var gjennom hele oppveksten min trygge havn og hadde alltid gode, trøstende ord. Han var min beste venn og stilte alltid opp! Samme hvor dårlig han var.. ❤️
Fysisk smerte må være da jeg ble dytta så jeg falt og brista halebeinet... Klarte ikke å sitte, stå eller gå normalt på flere uker.
 
bessie skrev:
Eg kom med 2 andre søsken, ei eldre og ei mindre en meg. Dem skulle egentlig bare ha hun minste men barnehjemmet vi kom fra presset adoptivforeldre våre til å ta alle siden dette var vår siste sjanse til å bli adoptert.

Det var vondt lenge å være en pest og en plage men så en dag innså eg at eg fortjener ikke ha det sånn, så i dag har eg null kontakt med dem og eg har det mye bedre :-)
Klikk for å utvide …
Skjønner jeg godt ! Hadde ikke jeg hatt heller
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp