• Forumet vil være nede på grunn av nødvendig vedlikehold februar 11. juli kl. 00:00 til kl. 02:30.

Hva er det vondeste du har opplevd?

Da det ble påvist multiple brudd i ryggen noen uker etter fødsel, og jeg fikk diagnosen min. Det var mange ting som var vondt i forbindelse med det; sterke kroniske smerter, vissheten om at jeg ikke kom til å kunne bære sønnen min igjen, at jeg ikke kunne ta ansvar for ham alene og at jeg ville ha stadig høyere risiko for ryggbrudd i fremtiden.

På en "god" nummer to kommer dette året hvor jeg har mistet tre ganger. Nå er jeg gravid på nytt, og kjenner at de tidligere tapene har blitt enklere å takle:)

Jeg føler at jeg har hatt en del motgang i livet, men samtidig har jeg også velsignet med mange gleder:)
 
Vondeste må ha vært æ miste pappa, farfar og bestemor i løpet av 4 mnd når jeg var liten. Pappa såg jeg visne bort og bli hjelpeløse over vertfall 3 år før han døde. Snart 23 år siden men fortsatt så preger det meg mye at pappa døde.
 
Etter at jeg selv ble mor har det gått opp for meg hvor forferdelig det må ha vært for min mor de 3 gangene jeg prøvde å ta selvmord. Fikk en skikkelig støkk i meg av tanken på at mitt barn skulle gjort det samme liksom..

Det var veldig vondt å miste første gang jeg var gravid, i uke 11.

Og det var selvfølgelig helt grusomt å bli gjengvoldtatt av 3 utenlandske menn da jeg var 17, for så å måtte gå 1 hel mnd på HIV-tabeletter bare i tilfelle en av de hadde det. (ble heldigvis ikke smitta) Gikk ned 18kg på den måneden pga tabelettene, oppkast, depresjon og ingen matlyst.
 
Å miste barndommen min. Jeg har så godt som ingen minner fra oppveksten min. Hjernen er en fantastisk ting, jeg husker ingenting fra før jeg ble 14.
 
Av fysisk smerte er fødselen på første plass, og å brekke ryggen på 3 steder i bilulykke på andre.

Psykisk sett er mesteparten av barndommen min og en voldtekt som ung voksen det verste.
 
Nemis. skrev:
Da det ble påvist multiple brudd i ryggen noen uker etter fødsel, og jeg fikk diagnosen min. Det var mange ting som var vondt i forbindelse med det; sterke kroniske smerter, vissheten om at jeg ikke kom til å kunne bære sønnen min igjen, at jeg ikke kunne ta ansvar for ham alene og at jeg ville ha stadig høyere risiko for ryggbrudd i fremtiden.

På en "god" nummer to kommer dette året hvor jeg har mistet tre ganger. Nå er jeg gravid på nytt, og kjenner at de tidligere tapene har blitt enklere å takle:)

Jeg føler at jeg har hatt en del motgang i livet, men samtidig har jeg også velsignet med mange gleder:)
Klikk for å utvide …

Får jeg spørre hvilken diagnose du har?
 
Det vondeste var å miste mamma og mormor med én ukes mellomrom :-/ De to andre vondeste tingene har vært å opplevd å bli voldtatt av min egen fetter og å vokse opp hele barndommen uten venner, bli mobbet hele barneskole tiden pluss ungdomsskole tiden for å se og oppleve at verken lærere eller rektor tok det alvorlig! Det har gjort noe med meg og min tillit til venner jeg fikk på videregående, hvor de faktisk respekterte meg for den jeg var og ville være venn med meg uten å ha noe baktanker med det :-/
 
Når pappa døde helt brått.
Den ganger frøkna (4 år) var søkk borte og vi fant henne ikke noen stader og ringte politiet etter 30 minutter intens leting.
(Når politiet var kommet og man diskuterte hvordan man skulle organisere søket, kom hun gående)
 
Gallesteinsanfall er høyest på listen over fysisk smerte.
Psykisk smerte må være fødselsdepresjonen.
 
Da vannet gikk i uke 21 og jenta vår døde i magen. Hvordan verden endret seg på et sekund. Fra å legge seg den ene dagen til å våkne opp med at vannet gikk idet jeg satte føttene i gulvet. Dette var tredje gangen jeg mistet på et år.
 
Jeg har nok mye last... en mor som aldri brydde seg og kastet meg ut hjemmefra som 12-åring. Mobbing. Da min eneste venn døde, og da mormor døde (var tilstede da mormor gikk bort).
 
At eg mista besteveninna mi då eg var 9 år. Huskar begravelsen, får framleis vondt i heile meg av påskesalmen "deg være ære".

Og no i haust då eg var alvorleg sjuk og redd for at eg ikkje kom til å overleve. Følelsen av å kanskje ikkje skulle få sjå ungane vokse opp, og tanken på korleis det ville prege dei. Frykten for at ungane ikkje skulle få vokse opp saman og kanskje miste kontakten med kvarandre.
 
Da bestemor døde i vår, dagen før jeg og frøkna skulle på besøk :( hun var skrall, men det kom som et sjokk. Frøkna var en måned gammel da, oldemoren fikk bare sett henne en gang :( ❤️
 
At presten kom hjem på døra mi, å fortalte meg at pappa var død. Mamma var i Thailand, jeg visste ikke hvem noen i hans familie var. Broren min ruser seg å har angst så han var ikke med.

20 år gammel sto jeg der å planla en begravelse helt alene...
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp