Gratulerer så mye med ei lita prinsesse på vei
Tusen takk
Det gjør så godt å ha nådd denne milepælen.
HulderBaby nr. 3 (prøver, snart)
- Trådstarter GardsHulder
- Opprettet
-
- Tags
- Ingen
Tusen takk
Det gjør så godt å ha nådd denne milepælen.
Glemte jo helt å oppdatere her i går.
Uka gikk med til MYE kjøring og da lørdag kom var jeg helt skutt!
Onsdag var vi jo på OUL og satt rundt 6 timer i bil fram og tilbake til Stord sjukehus. Resten av den tida gikk med til ultralyd timen og pauser hvor vi stort sett ventet på ferjer
Torsdag endte vi opp med å storhandel (planlagt) samt jakte på en resept Husbonden hadde fått, (ikke planlagt). Denne gangen også rundt 6 timer i bil.
Fredag ville jeg i butikk for å kjøpe gravidklær og turen varte fra 09.30 til 14.20. Dette i stor grad fordi ei veldig koselig, men ivrig butikkdame som stadig fant bukser og kjoler som kanskje kunne passe selv om de ikke var lagd for gravide. Ingenting ville jo passet i mer enn en måned fram i tid, selv i store størelser, så til slutt måtte jeg bare forkavet og utslitt si at jeg kaster inn håndkleet Hun var voldsomt koselig da. Var nok derfor jeg faktisk prøvde såpas mye.
Det har vært en stor overgang for meg å flytte fra by til bygd for å si det sånn Alt tar litt mer tid når enkelte ting, som å handle til rimelige priser, innebærer enten en ferietur eller å kjøre rundt som tar 90 min. Elsker nye hjemmet vårt da så det er verd det
Det ble en aktiv uke for å si det sånn og jeg tror jeg opplever kynnere når jeg anstrenger meg for mye. Har jo spurt og fått svar her på forumet om hvordan de kjennes, men blir ikke klok på det. Det jeg har opplevd kommer når jeg har gått og stått mye samt stresset litt og kjennes ubehagelig nederst i magen. Denne følelsen var også veldig framtredende mens jeg var i Oslo i begravelse. Kynnere skal jo ikke vare så lenge har jeg hørt, men dette kan gjerne være av og på gjennom hele dagen. Håper ikke det er farlig
På en mer positiv note kjenner jeg en del liv med kortete intervaller nå
Det begynte jo passende nok dagen etter bursdagen min Fine lille jenta vår
Hun og tok seg en pause stort sett hele lørdagen og jeg ble jo nervøs som bare juling pga. kynnerne Men i dag har jeg allerede kjent flere små dult så jeg tror jeg skal slappe av litt igjen. Prøve ihvertfall
18+3
Uka gikk med til MYE kjøring og da lørdag kom var jeg helt skutt!
Onsdag var vi jo på OUL og satt rundt 6 timer i bil fram og tilbake til Stord sjukehus. Resten av den tida gikk med til ultralyd timen og pauser hvor vi stort sett ventet på ferjer
Torsdag endte vi opp med å storhandel (planlagt) samt jakte på en resept Husbonden hadde fått, (ikke planlagt). Denne gangen også rundt 6 timer i bil.
Fredag ville jeg i butikk for å kjøpe gravidklær og turen varte fra 09.30 til 14.20. Dette i stor grad fordi ei veldig koselig, men ivrig butikkdame som stadig fant bukser og kjoler som kanskje kunne passe selv om de ikke var lagd for gravide. Ingenting ville jo passet i mer enn en måned fram i tid, selv i store størelser, så til slutt måtte jeg bare forkavet og utslitt si at jeg kaster inn håndkleet
Hun var voldsomt koselig da. Var nok derfor jeg faktisk prøvde såpas mye.Det har vært en stor overgang for meg å flytte fra by til bygd for å si det sånn
Alt tar litt mer tid når enkelte ting, som å handle til rimelige priser, innebærer enten en ferietur eller å kjøre rundt som tar 90 min. Elsker nye hjemmet vårt da så det er verd detDet ble en aktiv uke for å si det sånn og jeg tror jeg opplever kynnere når jeg anstrenger meg for mye. Har jo spurt og fått svar her på forumet om hvordan de kjennes, men blir ikke klok på det. Det jeg har opplevd kommer når jeg har gått og stått mye samt stresset litt og kjennes ubehagelig nederst i magen. Denne følelsen var også veldig framtredende mens jeg var i Oslo i begravelse. Kynnere skal jo ikke vare så lenge har jeg hørt, men dette kan gjerne være av og på gjennom hele dagen. Håper ikke det er farlig
På en mer positiv note kjenner jeg en del liv med kortete intervaller nå
Det begynte jo passende nok dagen etter bursdagen min Fine lille jenta vårHun og tok seg en pause stort sett hele lørdagen og jeg ble jo nervøs som bare juling pga. kynnerne
Men i dag har jeg allerede kjent flere små dult så jeg tror jeg skal slappe av litt igjen. Prøve ihvertfall 18+3
19+3 denne fine søndags morgenen her i vestnorge.
Uka som har gått har vært preget av glede over å kjenne spark innefra magen og nevroser når jeg ikke gjør det. Det har vært en del bevegelser og spesielt en morgen hvor jeg lå omtrent en halvtime før klokka ringte og kjente lille EM turne rundt noe voldsomt. Lurer virkelig på hvorfor akkurat det tidspunktet? Sovet godt kanskje
Andre dager har jeg pimpet kalde eller søte drikker og lagt meg på sofaen for å se om jeg kan kjenne den minste antydning til liv. Disse dagene har jeg merket at det eneste som hjelper er egentlig å slappe av. Hvis jeg klarer det så kjenner jeg som regel livstegn.
Tenk at jeg satt jeg bare for noen uker siden og tenkte at så snart jeg er sikker på at et er liv jeg kjenner skal jeg ikke bekymre meg så mye. Ha ha ha og ha...! Det skjedde ikke. Bare nye bekymringer. Er jo til å grine av
Skal prøve å slå meg til ro med at det fortsatt er helt normalt å ikke kjenne liv daglig. Forumet her med sin overflod av tråder om emnet har heldigvis bidratt til å roe meg litt.
Edit: Familien kommer andre uka i oktober istedet for.
Neste uke kommer endelig familien min på besøk. Det skal bli godt siden jeg ikke har sett dem siden begravelsen til Bestemor i begynnelsen av august. Kjente på at det ikke var de beste bakteppet for gjensyn.
Men nå skal det bli bra. Skal vise dem huset, det fine området her og magen såklart
Uka som har gått har vært preget av glede over å kjenne spark innefra magen og nevroser når jeg ikke gjør det. Det har vært en del bevegelser og spesielt en morgen hvor jeg lå omtrent en halvtime før klokka ringte og kjente lille EM turne rundt noe voldsomt. Lurer virkelig på hvorfor akkurat det tidspunktet? Sovet godt kanskje
Andre dager har jeg pimpet kalde eller søte drikker og lagt meg på sofaen for å se om jeg kan kjenne den minste antydning til liv. Disse dagene har jeg merket at det eneste som hjelper er egentlig å slappe av. Hvis jeg klarer det så kjenner jeg som regel livstegn.
Tenk at jeg satt jeg bare for noen uker siden og tenkte at så snart jeg er sikker på at et er liv jeg kjenner skal jeg ikke bekymre meg så mye. Ha ha ha og ha...! Det skjedde ikke. Bare nye bekymringer. Er jo til å grine av
Skal prøve å slå meg til ro med at det fortsatt er helt normalt å ikke kjenne liv daglig. Forumet her med sin overflod av tråder om emnet har heldigvis bidratt til å roe meg litt.
Edit: Familien kommer andre uka i oktober istedet for.
Neste uke kommer endelig familien min på besøk. Det skal bli godt siden jeg ikke har sett dem siden begravelsen til Bestemor i begynnelsen av august. Kjente på at det ikke var de beste bakteppet for gjensyn.
Men nå skal det bli bra. Skal vise dem huset, det fine området her og magen såklart
Last edited:
Da var vi 20+3, over halvveis i svangerskapet. Det er helt utrolig å tenke på Bare noen små uker til så vil lille EM ha en sjanse til å klare seg om hun skulle bli født for tidlig Vi håper jo virkelig ikke det da, hun bør helst bli der inne til utpå nyåret
Kommende helga kommer mine foreldre og brødre på besøk for å hilse på i det nye huset. De har også med seg en hel del møbler og småting jeg arvet etter min kjære Bestemor. Det skal bli koselig å se igjen både familien og arven.
Det føles veldig spesielt at vår lille skatt skal vokse opp med møbler og gjenstander som jeg husker godt fra min barndom og som alltid var forbundet med stor glede. Og der følte jeg meg gammel, hehe
Nå som magen vokser, jeg kjenner liv (i skrivende stund faktisk) og vi har både sett og hørt lille EM så har de fleste bekymringer for svangerskaet sluppet taket. Ihvertfall for nå
Det som surrer i hodet på meg nå er hvordan vi skal få alt rundt fødselen og fødestedet til å gå ihop.
Jeg er tilknyttet Stord Sjukehus, men har siden vi først ble gravide fantasert om hjemmefødsel. Trodde aldri det kom til å bli en realitet siden jeg har kostregulert diabetes2 og nettopp ble friskmeldt fra høyt blodtrykk, men etter siste besøk hos lege og jordmor er jeg kvitt begge disse! Det er selvfølgelig en enorm glede bare i seg selv. De eneste hinderene som står mellom meg og en mulig hjemmefødsel nå er glukosebelastningen i uke 24, om EM legger seg med hodet ned og mine egne nevroser for å føde hjemme, over tre timer med bil fra sykehus, i februar
Det at det er så langt til sykehus er skummelt med tanke på om noe galt skulle skje underveis. Spesielt med fødselshistorien til min mor, hun lå over 30 timer i fødsel med meg og det endte i keisersnitt fordi hun rett og slett var utslitt. Jeg var vel 48cm og rundt tre kg. Ikke diger akkurat. Hun hadde det ikke lettere med mine to yngre brødre heller. Den ene var godt over 4 kg og ble tatt med sugekopp og neste ble planlagt keisersnitt noen uker før termin fordi han ble anslått å bli minst like stor. De er begge over to meter høye i dag
Jeg vet jo at arv ikke styrer alt, men det gir meg jo likevel noe å tenke på.
Neste alternativ er å føde på Stord Sjukehus, som jeg forøvrig liker godt. Eneste problemet der er hvordan vi kommer oss dit og hvem tar seg av hundene våre? Ingen av våre foreldre har anledning til å reise for å hjelpe oss. Eneste måtte vært om mine foreldre kom og tok med seg hundene hjem til seg litt før termin. Jeg har ikke så lyst til å be naboer om hjelp til lufting mens vi er på sykehuset. Tror det vil kunne stresse hundene at vi forsvinner og at det kommer "fremmede" inn i huset.
Så til hvordan komme seg til Stord. Foreløpig er det bare jeg som har sertifikat for bil, så det blir jeg som kjører om vi tar egen bil og det er jo ikke garantert at jeg kan. Da må vi satse på at fødselen tar lang tid og at vi kan reise inn før riene blir for tette. VELDIG risikabelt, og en hel haug med 'hvis' for at det skal gå ihop
Selvfølgelig finnes det jo luft og sjø ambulanse her så det skulle vel alltids bli en råd med å komme seg til sykehuset såklart. Selv om jeg har for vane å bli forferdelig sjø og luftsyk
Siste alternativ og som jeg alltid så på som backup 'if all else fails', er å ta med hundene og reise ned til mine foreldre og bo der fram til fødselen. Problemet der er jo at vi kommer ikke til å kunne reise rett hjem til vårt hjem etter sykehuset og må sove i ukjente senger i (verste fall!) en hel måned om vi reiser ned 14 dager før termin og jeg må gå to uker på overtid
Bortsett fra hjemefødsel hadde nok hundene sikkert satt mest pris på dette alternativet da, bare kjente folk og masse oppmerksomhet
Husbonden og jeg har diskutert litt rundt dette og har ikke landet på hva vi vil gå for ennå. Det er liksom fordeler og ulemper med alt og noen er større ann andre. Vi skal selvølgelig ta opp disse tankene med jordmor og høre mer om tilbudet her i området før vi lander på noe endelig. Hjemmefødsel får jo ikke klarsignal uansett før det nermer seg fødsel.
Nesten så jeg håper på at fødselen starter (bare ikke for tidlig!!!) og går fort sånn at det ikke blir noe annet valg enn å ringe jordmor og be henne komme og hjelpe oss
Jammen godt å bare lufte tankene litt altså! Kjenner det ble ryddigere i hodet med en gang når jeg fikk mye av dette ned her.
Bare noen små uker til så vil lille EM ha en sjanse til å klare seg om hun skulle bli født for tidlig Vi håper jo virkelig ikke det da, hun bør helst bli der inne til utpå nyåretKommende helga kommer mine foreldre og brødre på besøk for å hilse på i det nye huset. De har også med seg en hel del møbler og småting jeg arvet etter min kjære Bestemor. Det skal bli koselig å se igjen både familien og arven.
Det føles veldig spesielt at vår lille skatt skal vokse opp med møbler og gjenstander som jeg husker godt fra min barndom og som alltid var forbundet med stor glede. Og der følte jeg meg gammel, hehe
Nå som magen vokser, jeg kjenner liv (i skrivende stund faktisk
) og vi har både sett og hørt lille EM så har de fleste bekymringer for svangerskaet sluppet taket. Ihvertfall for nå Det som surrer i hodet på meg nå er hvordan vi skal få alt rundt fødselen og fødestedet til å gå ihop.Jeg er tilknyttet Stord Sjukehus, men har siden vi først ble gravide fantasert om hjemmefødsel. Trodde aldri det kom til å bli en realitet siden jeg har kostregulert diabetes2 og nettopp ble friskmeldt fra høyt blodtrykk, men etter siste besøk hos lege og jordmor er jeg kvitt begge disse! Det er selvfølgelig en enorm glede bare i seg selv. De eneste hinderene som står mellom meg og en mulig hjemmefødsel nå er glukosebelastningen i uke 24, om EM legger seg med hodet ned og mine egne nevroser for å føde hjemme, over tre timer med bil fra sykehus, i februar
Det at det er så langt til sykehus er skummelt med tanke på om noe galt skulle skje underveis. Spesielt med fødselshistorien til min mor, hun lå over 30 timer i fødsel med meg og det endte i keisersnitt fordi hun rett og slett var utslitt. Jeg var vel 48cm og rundt tre kg. Ikke diger akkurat. Hun hadde det ikke lettere med mine to yngre brødre heller. Den ene var godt over 4 kg og ble tatt med sugekopp og neste ble planlagt keisersnitt noen uker før termin fordi han ble anslått å bli minst like stor. De er begge over to meter høye i dag
Jeg vet jo at arv ikke styrer alt, men det gir meg jo likevel noe å tenke på.Neste alternativ er å føde på Stord Sjukehus, som jeg forøvrig liker godt. Eneste problemet der er hvordan vi kommer oss dit og hvem tar seg av hundene våre? Ingen av våre foreldre har anledning til å reise for å hjelpe oss. Eneste måtte vært om mine foreldre kom og tok med seg hundene hjem til seg litt før termin. Jeg har ikke så lyst til å be naboer om hjelp til lufting mens vi er på sykehuset. Tror det vil kunne stresse hundene at vi forsvinner og at det kommer "fremmede" inn i huset.
Så til hvordan komme seg til Stord. Foreløpig er det bare jeg som har sertifikat for bil, så det blir jeg som kjører om vi tar egen bil og det er jo ikke garantert at jeg kan. Da må vi satse på at fødselen tar lang tid og at vi kan reise inn før riene blir for tette. VELDIG risikabelt, og en hel haug med 'hvis' for at det skal gå ihop
Selvfølgelig finnes det jo luft og sjø ambulanse her så det skulle vel alltids bli en råd med å komme seg til sykehuset såklart. Selv om jeg har for vane å bli forferdelig sjø og luftsyk
Siste alternativ og som jeg alltid så på som backup 'if all else fails', er å ta med hundene og reise ned til mine foreldre og bo der fram til fødselen. Problemet der er jo at vi kommer ikke til å kunne reise rett hjem til vårt hjem etter sykehuset og må sove i ukjente senger i (verste fall!) en hel måned om vi reiser ned 14 dager før termin og jeg må gå to uker på overtid
Bortsett fra hjemefødsel hadde nok hundene sikkert satt mest pris på dette alternativet da, bare kjente folk og masse oppmerksomhet
Husbonden og jeg har diskutert litt rundt dette og har ikke landet på hva vi vil gå for ennå. Det er liksom fordeler og ulemper med alt og noen er større ann andre. Vi skal selvølgelig ta opp disse tankene med jordmor og høre mer om tilbudet her i området før vi lander på noe endelig. Hjemmefødsel får jo ikke klarsignal uansett før det nermer seg fødsel.
Nesten så jeg håper på at fødselen starter (bare ikke for tidlig!!!) og går fort sånn at det ikke blir noe annet valg enn å ringe jordmor og be henne komme og hjelpe oss
Jammen godt å bare lufte tankene litt altså! Kjenner det ble ryddigere i hodet med en gang når jeg fikk mye av dette ned her.
Last edited:
Så gøy med voksende mage og at du kjenner så mye liv
Det med hundene hørtes litt stressende ut. Kanskje de kan bo borte fra noen uker før fødsel? Avhenger kanskje av at det er noen som ønsker å ha dem hos seg da
Du har kanskje lest om det, men alle nyfødte tar en prøve 48 timer etter de er født på sykehus, så da må du inn til der fødeavdelingen er. Kan være noe å ta med i beregningen om det er lang reisevei til føden. Barnelegesjekk er dagen etter babyen er født, der er det noen som har praksis med at barnelege kan komme hjem til dere, men 48t prøven gjøres på sykehuset.
Uansett er det jo mange måneder igjen på å tenke ut ulike løsninger og alternativer. Min samboer har akkurat fått førerkort nå, så det var bare jeg som kunne kjøre da vi skulle få forrige. Om fødselen hadde startet hjemme, skal man vente til et visst antall min mellom riene og da måtte det ha blitt taxi. Men jeg hadde igangsetting i uke 38, så da reiste vi med kollektivtrafikk inn til sykehuset
Det med hundene hørtes litt stressende ut. Kanskje de kan bo borte fra noen uker før fødsel? Avhenger kanskje av at det er noen som ønsker å ha dem hos seg da
Du har kanskje lest om det, men alle nyfødte tar en prøve 48 timer etter de er født på sykehus, så da må du inn til der fødeavdelingen er. Kan være noe å ta med i beregningen om det er lang reisevei til føden. Barnelegesjekk er dagen etter babyen er født, der er det noen som har praksis med at barnelege kan komme hjem til dere, men 48t prøven gjøres på sykehuset.
Uansett er det jo mange måneder igjen på å tenke ut ulike løsninger og alternativer. Min samboer har akkurat fått førerkort nå, så det var bare jeg som kunne kjøre da vi skulle få forrige. Om fødselen hadde startet hjemme, skal man vente til et visst antall min mellom riene og da måtte det ha blitt taxi. Men jeg hadde igangsetting i uke 38, så da reiste vi med kollektivtrafikk inn til sykehuset
Så gøy med voksende mage og at du kjenner så mye liv
Det med hundene hørtes litt stressende ut. Kanskje de kan bo borte fra noen uker før fødsel? Avhenger kanskje av at det er noen som ønsker å ha dem hos seg da
Du har kanskje lest om det, men alle nyfødte tar en prøve 48 timer etter de er født på sykehus, så da må du inn til der fødeavdelingen er. Kan være noe å ta med i beregningen om det er lang reisevei til føden. Barnelegesjekk er dagen etter babyen er født, der er det noen som har praksis med at barnelege kan komme hjem til dere, men 48t prøven gjøres på sykehuset.
Uansett er det jo mange måneder igjen på å tenke ut ulike løsninger og alternativer. Min samboer har akkurat fått førerkort nå, så det var bare jeg som kunne kjøre da vi skulle få forrige. Om fødselen hadde startet hjemme, skal man vente til et visst antall min mellom riene og da måtte det ha blitt taxi. Men jeg hadde igangsetting i uke 38, så da reiste vi med kollektivtrafikk inn til sykehuset
Kjempegøy med mage! Elsker at den vokser
Hundene er et stykke stress ja. Det er liksom de jeg har lyst til å ta mest hensyn til i dette, spesielt etter flyttingen de nettopp har vært igjennom. Jeg setter såklart mitt og babyens ve og vell aller først, men du skjønner nok hva jeg mener.
Mine foreldre har tilbudt seg å ha hundene våre hos seg noen uker før termin og fram til fødsel så vi har den muligheten, men igjen er det rutinene deres jeg tenker på.
Dette problemet jo "vår feil" ettersom både jeg og Husbonden jobber hjemmefra, så har vi alltid vært rundt dem og hundene har jo derfor vært lite alene. De har heller aldri vært passet på av noen over lengre tid.
Men uansett nytter det ikke å ta sorgene på forskudd, som du sier; det er jo en stund til det blir aktuellt
Den 48 timers prøven leste jeg nettopp om faktisk! Blir det Stord sykehus så blir vi nok der til den skal tas sånn at vi slipper å reise så mye fram og tilbake med mini de aller første dagene. Med kjøring og venting på ferje blir det fort 3-4 timer hver vei.
Jeg leste også om det at man vanligvis venter til det er så så lenge mellom riene, men at hvis man har lang vei til sykehus så kan man reise inn tidligere. Tror kanskje de viser skjønn eller ser an situansjonen? Vi får nok uansett vite mer neste uke på timen hos jordmor
Tusen takk for svar
Kjempegøy med mage! Elsker at den vokser
Hundene er et stykke stress ja. Det er liksom de jeg har lyst til å ta mest hensyn til i dette, spesielt etter flyttingen de nettopp har vært igjennom. Jeg setter såklart mitt og babyens ve og vell aller først, men du skjønner nok hva jeg mener.
Mine foreldre har tilbudt seg å ha hundene våre hos seg noen uker før termin og fram til fødsel så vi har den muligheten, men igjen er det rutinene deres jeg tenker på.
Dette problemet jo "vår feil" ettersom både jeg og Husbonden jobber hjemmefra, så har vi alltid vært rundt dem og hundene har jo derfor vært lite alene. De har heller aldri vært passet på av noen over lengre tid.
Men uansett nytter det ikke å ta sorgene på forskudd, som du sier; det er jo en stund til det blir aktuellt
Den 48 timers prøven leste jeg nettopp om faktisk! Blir det Stord sykehus så blir vi nok der til den skal tas sånn at vi slipper å reise så mye fram og tilbake med mini de aller første dagene. Med kjøring og venting på ferje blir det fort 3-4 timer hver vei.
Jeg leste også om det at man vanligvis venter til det er så så lenge mellom riene, men at hvis man har lang vei til sykehus så kan man reise inn tidligere. Tror kanskje de viser skjønn eller ser an situansjonen? Vi får nok uansett vite mer neste uke på timen hos jordmor
Tusen takk for svar
Ja, dere finner helt sikkert ut av noe lurt
Jeg skal føde på sykehuset uansett da, men kommer til å bli der til etter 48tprøven bare fordi jeg ikke orker å styre frem og tilbake mer enn nødvendig, selv om jeg bare har 15-20 min med bil
og fordi jeg har tenkt at det sikkert blir full Texas på han vi har fra før når vi kommer hjem med baby, så vil slappe av på sykehuset i 2 netter før 2barnslivet kjører påDe har sikkert litt andre anbefalinger om man har såpass lang reisevei ja! Det burde de jo nesten når jeg tenker meg om!
Hvis hundene skal bo i et annet hjem, har de hvertfall hverandre - det er det kanskje litt trøst i for dem da, at ikke alt er uvant
21+3
Kan ikke tro vi har kommet så langt! Over 21 uker, over halvveis!
Jeg tenker flere ganger at denne graviditeten er helt uvirkelig og at det nesten føles som om jeg sitter på utsiden og ser dette skje. Men så er det meg og oss det skjer med
Denne uka har gått med til jordmorbesøk og besøk fra mine foreldre.
Hos jordmor fikk vi høre hjertelyden som fortsatt lå på 156, fine lille jenta vår Og jeg har gått opp totalt 3.9kg
Vi fikk også god informasjon om hvordan vi kommer oss til Stord Sjukehus, som beroliget rotet i hodet mitt masse. Da er alternativene at vi blir hentet med ambulansebåt som går helt til kaia i bygda vår. Eller vi kunne kjøre selv, om situasjonen tillot det.
Skulle vi velge SUS derimot var det visst nok å bare kontakte en jordmor i området litt før fødsel og få en henvisning. Men selv det var ikke nødvendig. Det ser ut som at når du skal føde er det selvfølgelig drop-in prinsippet som gjelder
Planlagt hjemmefødsel var utelukket for alle de tre jordmødrene i området her
Litt trist for det hadde vært absolutte drømmescenariet om jeg hadde turt å gjennomføre det. Men begrunnelsen deres var akkuratt det samme som min frykt; dukker det opp en komplikasjon som krever mer hjelp enn det en jordmor kan gi så er vi minst en time unna hjelp. Min jordmor orket ikke å ta på seg et så stort ansvar og det forstår jeg godt!
Selvfølgelig måtte vi bare finne oss "en mindre skvetten" jordmor, men jeg tenker at vi gambler ikke med dette når livet til lille EM kan komme til å stå på spill
Vi har fortsatt ikke bestemt oss for hvor vi vil føde, (heller mest mot Stord), men i det minste har vi et alternativ mindre og god info om de andre. Tenker vi ser det an, eller det blir vel jeg som ser an hva jeg tror blir minst stress for meg. Leser jo opp og ned i mente om hvor viktig det er for fødselsforløpet å ikke være stressa.
Mine foreldre besøkte oss i går, første gang jeg så dem på to mnd. + at sist gang var i begravelsen til Bestemor. Dette var mye trivligere De hadde også med seg masse av arven min etter Bestemor. Møbler, pynteting og noen klær som ellers hadde havnet på Fretex. Masse gode minner knyttet til alt sammen, det kom noen tårer da mamma og jeg snakket litt om kjære Bestemor
I helt andre nyheter opplevde jeg mitt første tilfelle av hovne legger i går kveld Skulle ta en kveldstur med hundene og tenkte at jeg stikker bare føttene i de høye støvlene mine, så kan vi gå i det våte graset rundt huset.
Jeg fikk på meg støvlene, men de satt helt stramt rundt leggene mine. Vanligvis får jeg halve hånda nedi mellom leggen og støvelskaftet. Oi! Tenkte jeg.
Etter turen gikk jeg rett til sofaen og slengte beina på en stol mens jeg humret over hvor feite leggene ble over natta Rettere sagt, i løpet av dagen. Da vet vi hva litt av den nye vekta mi bestod i
Kan ikke tro vi har kommet så langt! Over 21 uker, over halvveis!
Jeg tenker flere ganger at denne graviditeten er helt uvirkelig og at det nesten føles som om jeg sitter på utsiden og ser dette skje. Men så er det meg og oss det skjer med
Denne uka har gått med til jordmorbesøk og besøk fra mine foreldre.
Hos jordmor fikk vi høre hjertelyden som fortsatt lå på 156, fine lille jenta vår
Og jeg har gått opp totalt 3.9kgVi fikk også god informasjon om hvordan vi kommer oss til Stord Sjukehus, som beroliget rotet i hodet mitt masse. Da er alternativene at vi blir hentet med ambulansebåt som går helt til kaia i bygda vår. Eller vi kunne kjøre selv, om situasjonen tillot det.
Skulle vi velge SUS derimot var det visst nok å bare kontakte en jordmor i området litt før fødsel og få en henvisning. Men selv det var ikke nødvendig. Det ser ut som at når du skal føde er det selvfølgelig drop-in prinsippet som gjelder
Planlagt hjemmefødsel var utelukket for alle de tre jordmødrene i området her
Litt trist for det hadde vært absolutte drømmescenariet om jeg hadde turt å gjennomføre det. Men begrunnelsen deres var akkuratt det samme som min frykt; dukker det opp en komplikasjon som krever mer hjelp enn det en jordmor kan gi så er vi minst en time unna hjelp. Min jordmor orket ikke å ta på seg et så stort ansvar og det forstår jeg godt!Selvfølgelig måtte vi bare finne oss "en mindre skvetten" jordmor, men jeg tenker at vi gambler ikke med dette når livet til lille EM kan komme til å stå på spill
Vi har fortsatt ikke bestemt oss for hvor vi vil føde, (heller mest mot Stord), men i det minste har vi et alternativ mindre og god info om de andre. Tenker vi ser det an, eller det blir vel jeg som ser an hva jeg tror blir minst stress for meg. Leser jo opp og ned i mente om hvor viktig det er for fødselsforløpet å ikke være stressa.
Mine foreldre besøkte oss i går, første gang jeg så dem på to mnd. + at sist gang var i begravelsen til Bestemor. Dette var mye trivligere
De hadde også med seg masse av arven min etter Bestemor. Møbler, pynteting og noen klær som ellers hadde havnet på Fretex. Masse gode minner knyttet til alt sammen, det kom noen tårer da mamma og jeg snakket litt om kjære BestemorI helt andre nyheter opplevde jeg mitt første tilfelle av hovne legger i går kveld
Skulle ta en kveldstur med hundene og tenkte at jeg stikker bare føttene i de høye støvlene mine, så kan vi gå i det våte graset rundt huset.Jeg fikk på meg støvlene, men de satt helt stramt rundt leggene mine. Vanligvis får jeg halve hånda nedi mellom leggen og støvelskaftet. Oi! Tenkte jeg.
Etter turen gikk jeg rett til sofaen og slengte beina på en stol mens jeg humret over hvor feite leggene ble over natta
Rettere sagt, i løpet av dagen. Da vet vi hva litt av den nye vekta mi bestod i
22+6
Over halvveis og snart over den magiske grensa for når lille EM kan klare seg utenfor livmora! Kjenner det gir sånn ekstra trygghetsfølelse i tillegg til alle spark, sprell og krumspring hun holder på med der inne
Vi gleder oss sånn til å treffe henne!
Hele sist uke gikk med til besøk hos mine foreldre så husbonden kunne ha kompisbesøk en siste gang før han blir pappa. En uke med gaming, musikk, film og øl. Ikke feil det
Jeg benyttet anledningen når jeg var i byen til å kjøpe Superdad pysj til ham. Synes det er så sjarmerende og ikke minst koselig at han er like investert i dette som meg
Hele familien min, foreldre og brødre reiste på hytta i helga som var og det var koselig. Vi grillet pølser og marshmallows og hadde kakao. Alle godsakene!
Merker spesielt foreldrene passer sånn på meg nå som jeg er gravid. Jeg må passe på, slappe av, ikke løfte for tungt osv. Har jo følt meg rent bortskjemt siste uka hvor jeg knapt har løftet en finger Det meste jeg har båret er den tyngste hunden vår på 5 kg.
Jeg fikk også strikket mitt første par med små mini tøfler til EM. En stor bragd for meg som nettopp har gjenopptatt strikkekunskapene fra ungdomsskolen
Denne ukens magebilde er tatt etter en velfortjent dusj etter hjemreisen i går. Fikk ikke helt vinkelen jeg pleier å bruke og følte meg klar for å kollapse fullstendig, men gidder ikke ta nytt bilde
Det ser ikke ut som om magen har vokst mye, men det har den altså. Det merkes veldig godt i virkeligheten. Og kjennes. Magen har blitt en fin fast kul som til og med synes når jeg ligger, og jeg ser veldig gravid ut når jeg går med tettsittende klær. Merket det på hjemreisen på alle ferjer og bensinstasjonstopp langs veien. Folk kikket gjerne litt ekstra.
Hver gang jeg kunne se meg selv i et speilbilde ble jeg overrasket over magen, men passet på å strutte mest mulig Kan ikke hjelpe for det, jeg er så stolt av denne magen og skatten som ligger inni
Over halvveis og snart over den magiske grensa for når lille EM kan klare seg utenfor livmora! Kjenner det gir sånn ekstra trygghetsfølelse i tillegg til alle spark, sprell og krumspring hun holder på med der inne
Vi gleder oss sånn til å treffe henne!
Hele sist uke gikk med til besøk hos mine foreldre så husbonden kunne ha kompisbesøk en siste gang før han blir pappa. En uke med gaming, musikk, film og øl. Ikke feil det
Jeg benyttet anledningen når jeg var i byen til å kjøpe Superdad pysj til ham. Synes det er så sjarmerende og ikke minst koselig at han er like investert i dette som meg
Hele familien min, foreldre og brødre reiste på hytta i helga som var og det var koselig. Vi grillet pølser og marshmallows og hadde kakao. Alle godsakene!
Merker spesielt foreldrene passer sånn på meg nå som jeg er gravid. Jeg må passe på, slappe av, ikke løfte for tungt osv. Har jo følt meg rent bortskjemt siste uka hvor jeg knapt har løftet en finger
Det meste jeg har båret er den tyngste hunden vår på 5 kg.Jeg fikk også strikket mitt første par med små mini tøfler til EM. En stor bragd for meg som nettopp har gjenopptatt strikkekunskapene fra ungdomsskolen
Denne ukens magebilde er tatt etter en velfortjent dusj etter hjemreisen i går. Fikk ikke helt vinkelen jeg pleier å bruke og følte meg klar for å kollapse fullstendig, men gidder ikke ta nytt bilde
Det ser ikke ut som om magen har vokst mye, men det har den altså. Det merkes veldig godt i virkeligheten. Og kjennes. Magen har blitt en fin fast kul som til og med synes når jeg ligger, og jeg ser veldig gravid ut når jeg går med tettsittende klær. Merket det på hjemreisen på alle ferjer og bensinstasjonstopp langs veien. Folk kikket gjerne litt ekstra.
Hver gang jeg kunne se meg selv i et speilbilde ble jeg overrasket over magen, men passet på å strutte mest mulig
Kan ikke hjelpe for det, jeg er så stolt av denne magen og skatten som ligger inni
Last edited:
23+6
Denne ukens oppdatering dukker vist også opp en smule seinere enn vanlig. Det har vært en slitsom uke med mye stress så jeg har ikke hatt overskudd til forumbruk. I den anledning kommer et lite brev jeg skrev til lille EM på mandag.
Det har vert en mildt sagt prøvende dag mandag 26 oktober 2020. Klokka er ganske nøyaktig 15.33 og den lave sola gjør alle regndråpene på bakruta i bilen til diamanter.
Det hele begynte med at jeg skulle kjøre et godt stykke til butikken for å handle, alene, så Pappa kunne være hjemme med hundene som etter forrige ukes strabaser, med kjøring først til mine foreldre og så til hytta og tilbake, var lei av bil. Jeg kjørte avgårde rundt kl. 09.00 og litt rundt 10.30 kanskje var jeg nesten ved målet, et storsenter med masse butikker. I siste rundkjøring før jeg var framme begynte en rød varsellampe å lyse i dashbordet. Rear Diff Temp. Litt stressa kjørte jeg forsiktig videre i 2 minutter til jeg kom til parkeringsplassen utenfor en matbutikk hvor jeg stoppet for å sjekke instruksjonsboka. Den fortalte meg at jeg skulle la bilen kjøle seg ned noen minutter til lampa sluttet å lyse.
Jeg handlet både i mat og andre ting samt pantet flasker i mellomtiden. Bagasjerommet ble etterhvert stappet breddfull av en måneds forbruk av mat og ting og tang samt to digre gresskar til halloween, og jeg skrudde på motoren. Varsellyset lyste fortsatt!
Enda mer stressa sendte jeg melding til Pappa og spurte om hjelp og jeg ringte Bestepappa. Begge to kom med råd og tips og det endte med at jeg ringte Subaruverkstedet jeg hadde kjørt forbi tidligere. De ba meg la bilen stå noen timer til, klokka var nå 13.05 for så å ringe dem opp igjen.
Verkstedet stengte kl. 15.30 så lettere forkavet testet jeg motoren kl. 14.30 og til min fortvilelse lyste varsellampa fortsatt. Pappa og jeg ble enige om at jeg bare måtte ringe verkstedet igjen.
De hyggelige folkene der gav meg da den beste nyheten jeg kunne fått: siden de stengte snart og jeg hadde lang vei hjem måtte jeg bare kjøre hjem for oljen som kunne være problemet var nylig skiftet og det skulle ikke være farlig å kjøre. Kanskje bare en feil på sensoren til lampa.
Etter at jeg hadde lagt på lente jeg meg tilbake, tok på solbriller og hylgrein i ca 30 sekunder. Når jeg kunne se mobilen igjen sendte jeg beskjed til Pappa og kjørte de 30 minuttene rett til ferjekaia uten problemer.
Det er her jeg sitter nå og sola har gjemt seg. Det ser ut som om det kommer mer regn ute i fjorden.
Klokka er 15.55 og jeg venter på ferja mens jeg kjenner en liten fot som sparker godt ifra og minner meg på at jeg må på do for 8 gang i dag. Et nytt dytt ut mot sida av magen og jeg smiler mens jeg tenker at jeg aldri har vært alene et minutt i løpet av denne strevsomme dagen.
Tusen takk lille EM for at du holdt meg med selskap i dag. Du er 23 uker og 4 dager gammel i dag, veier så mye som en pakke Bremykt og er nesten like lang som en skolelinjal. Gleder meg sånn til å treffe deg.
ETA: Fikk endelig lokal mekaniker på hjemmebesøk og det eneste som er galt med bilen er at ledningen til sensoren til R.diff temp lyset var røket. Skulle være en lett fiks. Lettelse altså
Denne ukens oppdatering dukker vist også opp en smule seinere enn vanlig. Det har vært en slitsom uke med mye stress så jeg har ikke hatt overskudd til forumbruk. I den anledning kommer et lite brev jeg skrev til lille EM på mandag.
Det har vert en mildt sagt prøvende dag mandag 26 oktober 2020. Klokka er ganske nøyaktig 15.33 og den lave sola gjør alle regndråpene på bakruta i bilen til diamanter.
Det hele begynte med at jeg skulle kjøre et godt stykke til butikken for å handle, alene, så Pappa kunne være hjemme med hundene som etter forrige ukes strabaser, med kjøring først til mine foreldre og så til hytta og tilbake, var lei av bil. Jeg kjørte avgårde rundt kl. 09.00 og litt rundt 10.30 kanskje var jeg nesten ved målet, et storsenter med masse butikker. I siste rundkjøring før jeg var framme begynte en rød varsellampe å lyse i dashbordet. Rear Diff Temp. Litt stressa kjørte jeg forsiktig videre i 2 minutter til jeg kom til parkeringsplassen utenfor en matbutikk hvor jeg stoppet for å sjekke instruksjonsboka. Den fortalte meg at jeg skulle la bilen kjøle seg ned noen minutter til lampa sluttet å lyse.
Jeg handlet både i mat og andre ting samt pantet flasker i mellomtiden. Bagasjerommet ble etterhvert stappet breddfull av en måneds forbruk av mat og ting og tang samt to digre gresskar til halloween, og jeg skrudde på motoren. Varsellyset lyste fortsatt!
Enda mer stressa sendte jeg melding til Pappa og spurte om hjelp og jeg ringte Bestepappa. Begge to kom med råd og tips og det endte med at jeg ringte Subaruverkstedet jeg hadde kjørt forbi tidligere. De ba meg la bilen stå noen timer til, klokka var nå 13.05 for så å ringe dem opp igjen.
Verkstedet stengte kl. 15.30 så lettere forkavet testet jeg motoren kl. 14.30 og til min fortvilelse lyste varsellampa fortsatt. Pappa og jeg ble enige om at jeg bare måtte ringe verkstedet igjen.
De hyggelige folkene der gav meg da den beste nyheten jeg kunne fått: siden de stengte snart og jeg hadde lang vei hjem måtte jeg bare kjøre hjem for oljen som kunne være problemet var nylig skiftet og det skulle ikke være farlig å kjøre. Kanskje bare en feil på sensoren til lampa.
Etter at jeg hadde lagt på lente jeg meg tilbake, tok på solbriller og hylgrein i ca 30 sekunder. Når jeg kunne se mobilen igjen sendte jeg beskjed til Pappa og kjørte de 30 minuttene rett til ferjekaia uten problemer.
Det er her jeg sitter nå og sola har gjemt seg. Det ser ut som om det kommer mer regn ute i fjorden.
Klokka er 15.55 og jeg venter på ferja mens jeg kjenner en liten fot som sparker godt ifra og minner meg på at jeg må på do for 8 gang i dag. Et nytt dytt ut mot sida av magen og jeg smiler mens jeg tenker at jeg aldri har vært alene et minutt i løpet av denne strevsomme dagen.
Tusen takk lille EM for at du holdt meg med selskap i dag. Du er 23 uker og 4 dager gammel i dag, veier så mye som en pakke Bremykt og er nesten like lang som en skolelinjal. Gleder meg sånn til å treffe deg.
ETA: Fikk endelig lokal mekaniker på hjemmebesøk og det eneste som er galt med bilen er at ledningen til sensoren til R.diff temp lyset var røket. Skulle være en lett fiks. Lettelse altså
Last edited:
26+0
Da var jeg her igjen med ny oppdatering
Det har vært noen slitsomme uker og jeg skled utav rytmen min med å skrive her hver gang jeg nådde +3. Derfor ser det nå ut som om jeg har hoppet rett til uke 26. Det er hvertfal det jeg er i dag. Hele 26+0 og jeg har bare 101 dager igjen til termin! Nå det er helt utrolig spør du meg!
Da jeg så hvilken vei det gikk med første svangerskapet hadde jeg aldri turt å fantasere om at jeg skulle sitte her, over halvveis og med en stadig større, sprellende liten jente i magen Det er helt utrolig!
Seinest i går kveld moret jeg med å balansere mobilen på magen mens jeg lå i sengen. Det gjør det lettere å se bevegelsene i magen. Lille EM sparket og dyttet masse og jeg lurte på om jeg kjente henne hikke tidligere den kvelden. Hikking har jeg muligens til gode å kjenne for jeg er ikke sikker på om det var det i går. Det lignet liksom på min puls, men var tydligst på venstre side og var nok en tanke saktere enn pulsen.
Jeg tror også at jeg kjenner forskjell på hender og føtter nå, endelig! Det var helt klart en del spark mot mobilen i går kveld, men enda seinere, mens jeg leste, kjente jeg noe som jeg tolker som hender. Små raske bevegelser som om hun ligger der inne og vifter eller krafser på innsiden av livmorveggen. For noen dager siden spente hun en fot ut mot mageskinnet og holdt den der en liten stund så jeg kunne se det godt på utsiden. Det er så herlig
Å kjenne bevegelsene gjør så godt og spesielt etter at jeg hadde noen dager sist uke hvor hun enten tok det med ro eller hadde snudd seg. Kjente bare svake og sporadiske bevegelser og ble kjempebekymret! Heldigvis fikk jeg roet nervene med å lese at det er helt normalt på denne tiden (uke 25) samt at det jo ikke er før uke 28 man skal kjenne bevegelse hver dag. Puh!
Glukosebelastningstesten ble også foretatt sist uke. Fastende blodsukker lå på 4.8 og etter to timer lå det på 6.7. Her på forumet har jeg fått høre at det ikke er allverdens dårlig og det stemmer med hva jeg har klart å lese meg til på nettet. Hun som tok blodprøvene ville ikke si om det var bra eller ikke for de måtte sende inn resultatene til noen andre. Krysser fingrene for at det går bra jeg
Ellers sitter jeg her og bekymrer meg for situasjonen med sykehusene ettersom regjeringen stadig strammer inn på smitteverntiltakene. Jeg er så bekymret for at de pluttselig skal bestemme seg for at fedrene ikke får være med på fødsel eller ikke får være på barsel etterpå. På sykehuset vi håper på å føde på har fedre lov til å være med på alt. Eneste restriksjonen er at når han har kommet inn på sykehuset så kan han ikke gå ut igjen før hjemreise. Krysse fingrene for at man ikke glemmer kamerate/mobilen i bilen da Hadde det vært eneste bekymring skulle det nå enda gått, men sånn er det jo ikke.
Kjenner at hver gang det er oppdateringer om innstramminger så sitter jeg her og det knyter seg i magen fordi jeg ikke vet noe som helst om hvordan framtida blir.
Ikke stress før fødselen sier de mens vi sitter her i en pandemi og ikke vet hvor mange mennesker vi kan forholde oss til i morgen en gang. Og nå leser jeg jo om de som mener vi bør avlyse jul og nyttår også. Om det skjer er vel situasjonen neppe bedre i februar/mars. Og hvis de ikke strammer inn enda mer før jul så kommer det vel på nyåret "fordi folk ikke var forsiktige nok i høytiden" tenker jeg
Her i går luftet jeg forslag for Husbonden at vi kunne reise til mine foreldre og satse på hjemmefødsel der. Jordmødrene her vi bor nå gjør jo ikke hjemmefødsler fordi det er over en times reisevei til sykehus med ambulansebåt.
Det er jo selvfølgelig ulemper med dette også ettersom vi hadde veldig lyst til å ha første tida etter fødsel for oss selv og det blir jo litt vanskelig om vi er i noen andres hus. Husbonden er også litt skeptisk til å slippe svigers så tett innpå fødselen pga oppførsel fra mine foreldre tidligere. Jeg tror riktignok den situasjonen er ordnet opp i, men sporene sitter igjen hos ham og det respekterer jeg jo. For hvis han ikke er komfortabel med situasjonen er jo hele vitsen med avslappende hjemmefødsel bortkastet. Men skulle det bli forbudt for fedre å være med på fødsel ser jeg ikke mange andre utveier altså
Godt det enda er litt tid igjen så vi kan finne utav dette her. Hadde aldri i mitt liv fantasert om at det skulle være en sånn hinderløype bare å finne utav hvor og hvordan om fødselen.
I dag veier Småsnuppa vår rundt 900 gram og er ca 31 cm lang. Snart bikker hun en kg og sjansene hennes for å overleve om hun blir født for tidlig øker dramatisk! Men helst bli der inne et par måneder til da
To bilder denne gangen. Første er fra sist uke (25+6) og et andre er tatt i dag (26+0).
Da var jeg her igjen med ny oppdatering
Det har vært noen slitsomme uker og jeg skled utav rytmen min med å skrive her hver gang jeg nådde +3. Derfor ser det nå ut som om jeg har hoppet rett til uke 26. Det er hvertfal det jeg er i dag. Hele 26+0 og jeg har bare 101 dager igjen til termin! Nå det er helt utrolig spør du meg!
Da jeg så hvilken vei det gikk med første svangerskapet hadde jeg aldri turt å fantasere om at jeg skulle sitte her, over halvveis og med en stadig større, sprellende liten jente i magen
Det er helt utrolig!Seinest i går kveld moret jeg med å balansere mobilen på magen mens jeg lå i sengen. Det gjør det lettere å se bevegelsene i magen. Lille EM sparket og dyttet masse og jeg lurte på om jeg kjente henne hikke tidligere den kvelden. Hikking har jeg muligens til gode å kjenne for jeg er ikke sikker på om det var det i går. Det lignet liksom på min puls, men var tydligst på venstre side og var nok en tanke saktere enn pulsen.
Jeg tror også at jeg kjenner forskjell på hender og føtter nå, endelig! Det var helt klart en del spark mot mobilen i går kveld, men enda seinere, mens jeg leste, kjente jeg noe som jeg tolker som hender. Små raske bevegelser som om hun ligger der inne og vifter eller krafser på innsiden av livmorveggen. For noen dager siden spente hun en fot ut mot mageskinnet og holdt den der en liten stund så jeg kunne se det godt på utsiden. Det er så herlig
Å kjenne bevegelsene gjør så godt og spesielt etter at jeg hadde noen dager sist uke hvor hun enten tok det med ro eller hadde snudd seg. Kjente bare svake og sporadiske bevegelser og ble kjempebekymret! Heldigvis fikk jeg roet nervene med å lese at det er helt normalt på denne tiden (uke 25) samt at det jo ikke er før uke 28 man skal kjenne bevegelse hver dag. Puh!
Glukosebelastningstesten ble også foretatt sist uke. Fastende blodsukker lå på 4.8 og etter to timer lå det på 6.7. Her på forumet har jeg fått høre at det ikke er allverdens dårlig og det stemmer med hva jeg har klart å lese meg til på nettet. Hun som tok blodprøvene ville ikke si om det var bra eller ikke for de måtte sende inn resultatene til noen andre. Krysser fingrene for at det går bra jeg
Ellers sitter jeg her og bekymrer meg for situasjonen med sykehusene ettersom regjeringen stadig strammer inn på smitteverntiltakene. Jeg er så bekymret for at de pluttselig skal bestemme seg for at fedrene ikke får være med på fødsel eller ikke får være på barsel etterpå. På sykehuset vi håper på å føde på har fedre lov til å være med på alt. Eneste restriksjonen er at når han har kommet inn på sykehuset så kan han ikke gå ut igjen før hjemreise. Krysse fingrene for at man ikke glemmer kamerate/mobilen i bilen da
Hadde det vært eneste bekymring skulle det nå enda gått, men sånn er det jo ikke.Kjenner at hver gang det er oppdateringer om innstramminger så sitter jeg her og det knyter seg i magen fordi jeg ikke vet noe som helst om hvordan framtida blir.
Ikke stress før fødselen sier de mens vi sitter her i en pandemi og ikke vet hvor mange mennesker vi kan forholde oss til i morgen en gang. Og nå leser jeg jo om de som mener vi bør avlyse jul og nyttår også. Om det skjer er vel situasjonen neppe bedre i februar/mars. Og hvis de ikke strammer inn enda mer før jul så kommer det vel på nyåret "fordi folk ikke var forsiktige nok i høytiden" tenker jeg
Her i går luftet jeg forslag for Husbonden at vi kunne reise til mine foreldre og satse på hjemmefødsel der. Jordmødrene her vi bor nå gjør jo ikke hjemmefødsler fordi det er over en times reisevei til sykehus med ambulansebåt.
Det er jo selvfølgelig ulemper med dette også ettersom vi hadde veldig lyst til å ha første tida etter fødsel for oss selv og det blir jo litt vanskelig om vi er i noen andres hus. Husbonden er også litt skeptisk til å slippe svigers så tett innpå fødselen pga oppførsel fra mine foreldre tidligere. Jeg tror riktignok den situasjonen er ordnet opp i, men sporene sitter igjen hos ham og det respekterer jeg jo. For hvis han ikke er komfortabel med situasjonen er jo hele vitsen med avslappende hjemmefødsel bortkastet. Men skulle det bli forbudt for fedre å være med på fødsel ser jeg ikke mange andre utveier altså
Godt det enda er litt tid igjen så vi kan finne utav dette her. Hadde aldri i mitt liv fantasert om at det skulle være en sånn hinderløype bare å finne utav hvor og hvordan om fødselen.
I dag veier Småsnuppa vår rundt 900 gram og er ca 31 cm lang. Snart bikker hun en kg og sjansene hennes for å overleve om hun blir født for tidlig øker dramatisk! Men helst bli der inne et par måneder til da
To bilder denne gangen. Første er fra sist uke (25+6) og et andre er tatt i dag (26+0).
Last edited:
26+5
Jeg kan fortsatt ikke tro vi har kommet så langt, dette blir stadig mer og mer virkelig!
Samtidig som det er så utrolig mye glede om dagen så fikk humøret seg en demper da vi fikk det, mest sansynlig, endelige avslaget på ønsket om hjemmefødsel Siste håpet var å reise til mitt barndomshjem og føde hjemme hos de vordende besteforeldrene. Det hadde vært det absolutt mest praktiske, stress frie alternativet nå, men slik ser det ikke ut til å bli.
Det er rett og slett ikke nok jordmødre som driver med hjemmefødsel til at de hadde kapasitet til å ta seg av førstegangsfødende.
Jeg har ikke et vondt ord å si om noen av jordmødrene som har måtte gi oss avslag, men dette er fortsatt sårt. Jeg klarte ikke å fortelle det til Husbonden en gang uten å begynne å gråte og tilbrakte noen minutter med hodet i fanget hans mens jeg fortalte hvorfor og hvordan de kunne si nei.
Tidligere i denne dagboka har jeg jo snakket løsere om hjemefødsel og at vi ikke tok det første avslaget så tungt. Jeg tror nok det var delvis fordi det var tidligere i svangerskapet og fordi glukosebelastningstesten fortsatt lå forran meg. Vel, i går fikk jeg melding på helsenorge om at blodsukkeret mitt så fint ut og at jeg dermed ikke har svangerskapsdiabetes! En stor glede og samtidig nok et hinder som ble fjernet på veien mot hjemmefødsel. Eneste som kunne stoppet oss, bortsett fra Norge's ubrukelige svangerskapstilbud til hjemefødende, var om lille EM bestemte seg for å legge seg en annen vei enn med hodet ned. Det virket nesten som om det hele var i boks!
Badekar hadde vi hatt tilgang på, en hel etasje for oss selv, peis på soverommet og vi kunne hatt hundene våre sammen med oss så vi hadde sluppet å reise vekk fra dem. Alt hadde liksom ligget så godt til rette og senket stressmomentet enormt. Jeg har jo tidligere skrevet om at det er mye som skal klaffe for at denne fødselen skal foregå stressfritt for min del. Vet jeg sikkert bare burde prøve å overlate noe av det stresset til andre, spesielt når fødselen nermer seg, men vi får se om det går...
Vi kunne gjort alt det jeg nevnte ovenfor og satset på en rask og grei fødsel med kjapp hjemreise fra Stavanger Universitets Sykehus, men jeg liker virkelig ikke "samlebåndsfødslene" jeg har hørt flere nevne i forbindelse med dem. Pluss at de ikke lar foreldrene bestemme når navlestrengen skal kuttes. Det blir gjort "automatisk" etter et minutt. Eller var det to kanskje?
Tror jeg må skrive til Stord Sjukehus og høre hvordan deres prosedyre er på dette. Jeg har hørt at svangerskapsomsorgen er bedre på Stord enn på SUS ihvertfal.
Og så er det jo denne angsten for at koronaen skal få alt stengt ned rett rundt fødsel sånn at Husbonden ikke får være med. Kjenner det gnager en del det også oppi alt dettte.
I det minste har jeg laget eggekrem fra bunnen av for første gang i dag og brukt den til skoleboller. Det hjelp jo litt å kunne ta seg en bolle etter nederlaget med fødeplanene. Og pikekyss ble det laget av alle eggehvitene etter eggekremen.
Skal prøve å heve humøret til neste gang jeg skal skrive her. Er så kjipt å se tilbake på mye negativitet. Men samtidig så gjør det jo de gode tidene desto bedre når jeg kan se tilbake på hvordan ting har fortont seg. Kanskje det kommer noe godt utav dette iallefall.
Magebilde 26+5:
Jeg kan fortsatt ikke tro vi har kommet så langt, dette blir stadig mer og mer virkelig!
Samtidig som det er så utrolig mye glede om dagen så fikk humøret seg en demper da vi fikk det, mest sansynlig, endelige avslaget på ønsket om hjemmefødsel
Siste håpet var å reise til mitt barndomshjem og føde hjemme hos de vordende besteforeldrene. Det hadde vært det absolutt mest praktiske, stress frie alternativet nå, men slik ser det ikke ut til å bli.Det er rett og slett ikke nok jordmødre som driver med hjemmefødsel til at de hadde kapasitet til å ta seg av førstegangsfødende.
Jeg har ikke et vondt ord å si om noen av jordmødrene som har måtte gi oss avslag, men dette er fortsatt sårt. Jeg klarte ikke å fortelle det til Husbonden en gang uten å begynne å gråte og tilbrakte noen minutter med hodet i fanget hans mens jeg fortalte hvorfor og hvordan de kunne si nei.
Tidligere i denne dagboka har jeg jo snakket løsere om hjemefødsel og at vi ikke tok det første avslaget så tungt. Jeg tror nok det var delvis fordi det var tidligere i svangerskapet og fordi glukosebelastningstesten fortsatt lå forran meg. Vel, i går fikk jeg melding på helsenorge om at blodsukkeret mitt så fint ut og at jeg dermed ikke har svangerskapsdiabetes! En stor glede og samtidig nok et hinder som ble fjernet på veien mot hjemmefødsel. Eneste som kunne stoppet oss, bortsett fra Norge's ubrukelige svangerskapstilbud til hjemefødende, var om lille EM bestemte seg for å legge seg en annen vei enn med hodet ned. Det virket nesten som om det hele var i boks!
Badekar hadde vi hatt tilgang på, en hel etasje for oss selv, peis på soverommet og vi kunne hatt hundene våre sammen med oss så vi hadde sluppet å reise vekk fra dem. Alt hadde liksom ligget så godt til rette og senket stressmomentet enormt. Jeg har jo tidligere skrevet om at det er mye som skal klaffe for at denne fødselen skal foregå stressfritt for min del. Vet jeg sikkert bare burde prøve å overlate noe av det stresset til andre, spesielt når fødselen nermer seg, men vi får se om det går...
Vi kunne gjort alt det jeg nevnte ovenfor og satset på en rask og grei fødsel med kjapp hjemreise fra Stavanger Universitets Sykehus, men jeg liker virkelig ikke "samlebåndsfødslene" jeg har hørt flere nevne i forbindelse med dem. Pluss at de ikke lar foreldrene bestemme når navlestrengen skal kuttes. Det blir gjort "automatisk" etter et minutt. Eller var det to kanskje?
Tror jeg må skrive til Stord Sjukehus og høre hvordan deres prosedyre er på dette. Jeg har hørt at svangerskapsomsorgen er bedre på Stord enn på SUS ihvertfal.
Og så er det jo denne angsten for at koronaen skal få alt stengt ned rett rundt fødsel sånn at Husbonden ikke får være med. Kjenner det gnager en del det også oppi alt dettte.
I det minste har jeg laget eggekrem fra bunnen av for første gang i dag og brukt den til skoleboller. Det hjelp jo litt å kunne ta seg en bolle etter nederlaget med fødeplanene. Og pikekyss ble det laget av alle eggehvitene etter eggekremen.
Skal prøve å heve humøret til neste gang jeg skal skrive her. Er så kjipt å se tilbake på mye negativitet. Men samtidig så gjør det jo de gode tidene desto bedre når jeg kan se tilbake på hvordan ting har fortont seg. Kanskje det kommer noe godt utav dette iallefall.
Magebilde 26+5:
Last edited:
Så synd det ikke ordnet seg med hjemmefødsel når dere har et så sterkt ønske om det.
Har dere noen som kan reise hjem til dere og ta seg av hundene mens dere er på sykehuset? Håper de tingene som stresser deg får en god løsning før du skal føde så du slipper ekstra stress midt opp alt sammen.
Har dere noen som kan reise hjem til dere og ta seg av hundene mens dere er på sykehuset? Håper de tingene som stresser deg får en god løsning før du skal føde så du slipper ekstra stress midt opp alt sammen.
Så synd det ikke ordnet seg med hjemmefødsel når dere har et så sterkt ønske om det.
Har dere noen som kan reise hjem til dere og ta seg av hundene mens dere er på sykehuset? Håper de tingene som stresser deg får en god løsning før du skal føde så du slipper ekstra stress midt opp alt sammen.
Tusen takk! Det skal nok ordne seg på et eller annet vis. Det må jeg bare håpe.
Nei, her hvor vi bor har vi ingen slekt eller kjenner noen som kunne passet hundene. Vi flyttet hit for 5 mnd siden og har ikke rukket å opparbeide noen nære vennskap. Igjen er det jo koronaen som kommer i veien
Tusen takk! Det skal nok ordne seg på et eller annet vis. Det må jeg bare håpe.
Nei, her hvor vi bor har vi ingen slekt eller kjenner noen som kunne passet hundene. Vi flyttet hit for 5 mnd siden og har ikke rukket å opparbeide noen nære vennskap. Igjen er det jo koronaen som kommer i veien
Åå, skjønner. Det gjør det hele litt verre, ja.
Man slipper liksom ikke hvem som helst inn til å passe hus og hund heller. Dere har ikke noe familie eller kjente som kan være og bo hos dere rundt termin da?
Åå, skjønner. Det gjør det hele litt verre, ja.
Det ble veldig seint svar her, beklager det
Nei, vi vil ikke ha hvem som helst inn og hundene er jo enda mer kresne
Godt forslag med slekt og det hadde vært utrolig kos om noen hadde hatt anledning til det. Da hadde vi hatt noen som kunne holdt huset varmt til vi kom hjem også. Men mine foreldre sa ganske tidlig ifra om at det burde vi ikke regne med fra deres side. Begge jobber og reiseveien deres hit er rundt 4 timer. Husbondens familie er rundt 7 timer unna oss og mora har dårlig helse så det ser dårlig ut på den kanten også desverre.
Det kan jo være at mine foreldre blir mer åpne for forslaget ettersom ting nermer seg og de vet hvordan timeplanene på jobben ser ut.
Foreløpig svever vi litt i limbo, men håper at det ordner seg en eller annen gang snart.
Tusen takk for svar, det hjelper å snakke litt rundt ting
Det ble veldig seint svar her, beklager det
Nei, vi vil ikke ha hvem som helst inn og hundene er jo enda mer kresne
Godt forslag med slekt og det hadde vært utrolig kos om noen hadde hatt anledning til det. Da hadde vi hatt noen som kunne holdt huset varmt til vi kom hjem også. Men mine foreldre sa ganske tidlig ifra om at det burde vi ikke regne med fra deres side. Begge jobber og reiseveien deres hit er rundt 4 timer. Husbondens familie er rundt 7 timer unna oss og mora har dårlig helse så det ser dårlig ut på den kanten også desverre.
Det kan jo være at mine foreldre blir mer åpne for forslaget ettersom ting nermer seg og de vet hvordan timeplanene på jobben ser ut.
Foreløpig svever vi litt i limbo, men håper at det ordner seg en eller annen gang snart.
Tusen takk for svar, det hjelper å snakke litt rundt ting
Skjønner, håper dine foreldre mykner litt da ja. Du får friste de med at da får de jo se den nyfødte når dere kommer hjem fra sykehuset
På en eller annen måte så kommer det til å ordne seg uansett. Det er jeg helt sikker på
Skjønner, håper dine foreldre mykner litt da ja. Du får friste de med at da får de jo se den nyfødte når dere kommer hjem fra sykehuset
På en eller annen måte så kommer det til å ordne seg uansett. Det er jeg helt sikker på
Tusen takk
Ja, det ordner seg nok uansett hvordan vi løser dette
Last edited:
28+3
Da hoppet vi elegant over hele uke 27 hvor jeg var på besøk hos mine foreldre for litt kvalitets-nesting og barnevognshopping. Det ble vel siste langturen før fødselen tenker jeg. Merker det begynner å ta på å kjøre langt nå.
Mamma og jeg brukte uka på julebakst og på å gå igjennom masse gamle barneklær for å plukke ut hva lille EM skal få arve. Er jo kjekkest med klær som fortsatt ser hele og fine ut. Vi endte opp med rundt to esker fulle av sparkebukser, trøyer, hjemmestrikk, kjoler og til og med en bitteliten dress. Det eneste vi trenger å kjøpe inn, ser det ut til, er noen strømpebukser og bodyer.
Barnevogn og bilsete til nyfødt ble det og. Emmaljunga NXT90 med sportsdel, myggnetting og regntrekk. Tenker vi må trille noen prøveturer med den så hundene kan bli vandt med den. De liker nemlig ikke barnevogner
Vogna står nå parkert i gangen hjemme hos oss og jeg kan se den fra sofaen i stua. Det er helt utrolig å tenke på at hun som ligger og spreller i magen skal trilles tur med i den vogna om bare noen måneder
Vi hadde store planer om å kjøpe "Axkid One" bilsete og holdt det omtrent i hånda før betjeningen kom med opplysningen om at det ikke er laget for nyfødte Etter trippelsjekking av produsentens nettside bekreftet de at babyene måtte være 9 mnd eller noen og seksti cm for å passe i det. Så da ble det et billigere sete til nyfødt så lenge, men vi har store planer om å kjøpe "One" setet også. Virker så greit å kunne bruke setet i mange år!
Alt i alt en veldig produktiv handledag selv om jeg var utkjørt etterpå. Hva slags babybutikk har ikke stoler som gravide kan ta en liten hvil i?!
I dag er det første advent og jeg har fått Husbonden til å bære ned esken med julepynt. Burde vel egentlig vært adventspynt, men det har jeg så lite av så i dag blir et jul med stjerner og adventsstaker i vinduene. Vi skal også ha ekte juletre i år, ikke sånn plast tre. Selv om det vi har er et av dem som ser litt realistisk ut så er det ikke helt det samme. Nei, i år blir det selvhogst av einer eller furu på oss Gleder meg sånn til å kjenne lukta av det!
Helt til slutt kommer jo magebilde og jeg må si at i løpet av siste uka så ble magen merkbart større! Husbonden som ikke så meg på 6 dager ble overrasket over hvor mye den hadde poppet
Tror også jeg endelig kan kjenne at magemusklene har begynt å dele seg, kanskje nettopp derfor den ble så mye større
28+3
Da hoppet vi elegant over hele uke 27 hvor jeg var på besøk hos mine foreldre for litt kvalitets-nesting og barnevognshopping. Det ble vel siste langturen før fødselen tenker jeg. Merker det begynner å ta på å kjøre langt nå.
Mamma og jeg brukte uka på julebakst og på å gå igjennom masse gamle barneklær for å plukke ut hva lille EM skal få arve. Er jo kjekkest med klær som fortsatt ser hele og fine ut. Vi endte opp med rundt to esker fulle av sparkebukser, trøyer, hjemmestrikk, kjoler og til og med en bitteliten dress. Det eneste vi trenger å kjøpe inn, ser det ut til, er noen strømpebukser og bodyer.
Barnevogn og bilsete til nyfødt ble det og. Emmaljunga NXT90 med sportsdel, myggnetting og regntrekk. Tenker vi må trille noen prøveturer med den så hundene kan bli vandt med den. De liker nemlig ikke barnevogner
Vogna står nå parkert i gangen hjemme hos oss og jeg kan se den fra sofaen i stua. Det er helt utrolig å tenke på at hun som ligger og spreller i magen skal trilles tur med i den vogna om bare noen måneder
Vi hadde store planer om å kjøpe "Axkid One" bilsete og holdt det omtrent i hånda før betjeningen kom med opplysningen om at det ikke er laget for nyfødte
Etter trippelsjekking av produsentens nettside bekreftet de at babyene måtte være 9 mnd eller noen og seksti cm for å passe i det. Så da ble det et billigere sete til nyfødt så lenge, men vi har store planer om å kjøpe "One" setet også. Virker så greit å kunne bruke setet i mange år!Alt i alt en veldig produktiv handledag selv om jeg var utkjørt etterpå. Hva slags babybutikk har ikke stoler som gravide kan ta en liten hvil i?!
I dag er det første advent og jeg har fått Husbonden til å bære ned esken med julepynt. Burde vel egentlig vært adventspynt, men det har jeg så lite av så i dag blir et jul med stjerner og adventsstaker i vinduene. Vi skal også ha ekte juletre i år, ikke sånn plast tre. Selv om det vi har er et av dem som ser litt realistisk ut så er det ikke helt det samme. Nei, i år blir det selvhogst av einer eller furu på oss
Gleder meg sånn til å kjenne lukta av det! Helt til slutt kommer jo magebilde og jeg må si at i løpet av siste uka så ble magen merkbart større! Husbonden som ikke så meg på 6 dager ble overrasket over hvor mye den hadde poppet
Tror også jeg endelig kan kjenne at magemusklene har begynt å dele seg, kanskje nettopp derfor den ble så mye større28+3