Hormoner!!!



Superhue skrev:

Edit: Enkelte ting kan kanskje være morsomt å tenke på i ettertid. At man ble så lei seg for en liten fillesak. Men det med at man ikke klarer å styre seg og plutselig kaster stein på mannen, tror jeg ikke noe på. Man må rett og slett bare skjerpe seg..


Ja, det må man, men det høres jo ufattelig dumt ut når det kommer fra noen som tror det er veloppdragenheten og kontrollen hennes som gjør at hun begrenser seg til å bli litt irritert og heve stemmen.

Jeg unnskylder ikke folk som kaster ting og blir voldelige, men du må jo ikke være rakettforsker for å skjønne at flertallet av disse hadde begrenset seg om de faktisk klarte det, og å si at det "bare" er å skjerpe seg er jo på grensen til idioti.
 


Snekka skrev:


©Smartass skrev:


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.


 kasta ps3'er og laptoper ned trappa, skrapa opp panseret på bilen , sparka i stykker baderomsdøra osv. 

Tvangstrøye og polstra rom, samt elektrosjokkbehandling?

Det du nevner, Snekka, er jo hakket mer normalt.


For meg føltes det ikke normalt i det hele tatt, jeg kastet ting og tang jeg også, bare så det er sagt (hadde vel bare flaks at noe ikke ble ødelagt). Og i og med at tvangstrøyer og elektrosjokkbehandling ikke er å anbefale til gravide, så finnes det tydeligvis ikke hjelp da?



Sinnemestring er et latterliggjort og forenklet emne, virker det som. Jeg tror nok at det finnes tilbud, hvis man søker det hos de riktige instansene. Familievernkontoret? Nei, jeg aner ikke, men det må liksom finnes en mellomting mellom "ingenting" og "tvangsinnleggelse", tenker jeg.
 


Snekka skrev:


©Smartass skrev:


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.


 kasta ps3'er og laptoper ned trappa, skrapa opp panseret på bilen , sparka i stykker baderomsdøra osv. 

Tvangstrøye og polstra rom, samt elektrosjokkbehandling?

Det du nevner, Snekka, er jo hakket mer normalt.


For meg føltes det ikke normalt i det hele tatt, jeg kastet ting og tang jeg også, bare så det er sagt (hadde vel bare flaks at noe ikke ble ødelagt). Og i og med at tvangstrøyer og elektrosjokkbehandling ikke er å anbefale til gravide, så finnes det tydeligvis ikke hjelp da?



Haha, nei, jeg tenkte mer hvis man enda sliter - som noen tydeligvis gjør.
 


Bouncy the Butthead Slayer skrev:


Snekka skrev:


©Smartass skrev:


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.


 kasta ps3'er og laptoper ned trappa, skrapa opp panseret på bilen , sparka i stykker baderomsdøra osv. 

Tvangstrøye og polstra rom, samt elektrosjokkbehandling?

Det du nevner, Snekka, er jo hakket mer normalt.


For meg føltes det ikke normalt i det hele tatt, jeg kastet ting og tang jeg også, bare så det er sagt (hadde vel bare flaks at noe ikke ble ødelagt). Og i og med at tvangstrøyer og elektrosjokkbehandling ikke er å anbefale til gravide, så finnes det tydeligvis ikke hjelp da?



Sinnemestring er et latterliggjort og forenklet emne, virker det som. Jeg tror nok at det finnes tilbud, hvis man søker det hos de riktige instansene. Familievernkontoret? Nei, jeg aner ikke, men det må liksom finnes en mellomting mellom "ingenting" og "tvangsinnleggelse", tenker jeg.


Hm.. Jeg tenker at det er normalt at man ikke har helt kontroll på enkelte.. utbrudd :P
Og det går over når man er ferdig. Så spesielle tiltak er vel ikke nødvendig annet enn hvis man er helt ute og kjøre.
 


©Smartass skrev:


Snekka skrev:


©Smartass skrev:


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.


 kasta ps3'er og laptoper ned trappa, skrapa opp panseret på bilen , sparka i stykker baderomsdøra osv. 

Tvangstrøye og polstra rom, samt elektrosjokkbehandling?

Det du nevner, Snekka, er jo hakket mer normalt.


For meg føltes det ikke normalt i det hele tatt, jeg kastet ting og tang jeg også, bare så det er sagt (hadde vel bare flaks at noe ikke ble ødelagt). Og i og med at tvangstrøyer og elektrosjokkbehandling ikke er å anbefale til gravide, så finnes det tydeligvis ikke hjelp da?



Haha, nei, jeg tenkte mer hvis man enda sliter - som noen tydeligvis gjør.

Ahaaa, men jeg utgikk fra hovedinnlegget, når det var snakk om graviditet og hormoner :D Sliter man enda, så er det selvfølgelig på høy tid å søke hjelp :) 

 


©Smartass skrev:

Hm.. Jeg tenker at det er normalt at man ikke har helt kontroll på enkelte.. utbrudd :P
Og det går over når man er ferdig. Så spesielle tiltak er vel ikke nødvendig annet enn hvis man er helt ute og kjøre.


Tror det kan føles som om man er ute og kjøre hvis man opplever at man ikke kan kontrollere sinnet sitt (selv om det ikke går så langt at man ødelegger biler og dører og whatnot). Om man faktisk er ute og kjøre blir vel opp til noen profesjonelle å vurdere, hehe. Kanskje man bare behøver å beroliges med at det man opplever er normalt, i stedet for å avfeies med at "det går over".
 


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.

Du har jo faktisk ikke gått til fysisk angrep på noe, det er en forrskjell der...

Uansett så er det sinnemestingskurs, for de som ikke klarer og styre seg....

det er vodt og rett og slett forferdelig å være så sinna at man har lyst til å herpesere noe...
Men greia er jo at man skal prøve å få kontroll FØR man kaster ting ned trappa.

Jeg f.eks, har lært meg å gå når jeg kjenner at jeg blir sinna, jeg bare snur på flekken og går andre veien... Som regel ut for å ta meg en røyk(lurer på hva jeg skal finne på når jeg ikke røyker lenger)... kjempe frustrerende for den andre parten i en diskusjon, men det er mye bedre at jeg gjør det, enn at jeg koker over, sier ting jeg ikke mener, klapser til eller kaster noe...(nå har ikke jeg gjor det på mange år heldigvis)
Man finner en grense der ettervært på en måte, man kjenner når det begynner å koke, og man finner en teknikk som fungerer for å roe seg ned, for å få kontroll igjen...

Så, mitt beste tips, er å rett og slett stoppe diskusjonen, og fjerne seg vekk fra det som gjør at du blir sinna... Det er som med små barn, vi fjerner de fra sitvasjonen, og det må vi gjøre som voksene også. 
Pust 10 ganger ut og inn, og finn ett eller annet positivt ved sitvasjonen du er i, eller ved personen du diskuterer med. Tenk så hardt på den positive tingen, at den overkjører sinnet...
Og fullfør diskusjonen/sitvasjonen etterpå... Litt viktig at man faktisk fullfører, for da lærer man seg selv at man kan gjøre dette uten å bli sint/ for sint.

For meg er det og veldig viktig at de rundt meg er klar over hva jeg gjør, og at de vet de ikke skal presse meg når jeg kommer i en slik sitvasjon... 
 


Bouncy the Butthead Slayer skrev:


©Smartass skrev:

Hm.. Jeg tenker at det er normalt at man ikke har helt kontroll på enkelte.. utbrudd :P
Og det går over når man er ferdig. Så spesielle tiltak er vel ikke nødvendig annet enn hvis man er helt ute og kjøre.


Tror det kan føles som om man er ute og kjøre hvis man opplever at man ikke kan kontrollere sinnet sitt (selv om det ikke går så langt at man ødelegger biler og dører og whatnot). Om man faktisk er ute og kjøre blir vel opp til noen profesjonelle å vurdere, hehe. Kanskje man bare behøver å beroliges med at det man opplever er normalt, i stedet for å avfeies med at "det går over".


Selvfølgelig. Og det jeg samtidig sier er at det finnes en grense hvor man går over til "ikke normalt" også, selv som gravid.. Men at den grensen kanskje er noe (mye :P) høyere enn når man ikke er gravid.
 


Rekekreke skrev:


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.

Du har jo faktisk ikke gått til fysisk angrep på noe, det er en forrskjell der...

Uansett så er det sinnemestingskurs, for de som ikke klarer og styre seg....

det er vodt og rett og slett forferdelig å være så sinna at man har lyst til å herpesere noe...
Men greia er jo at man skal prøve å få kontroll FØR man kaster ting ned trappa.

Jeg f.eks, har lært meg å gå når jeg kjenner at jeg blir sinna, jeg bare snur på flekken og går andre veien... Som regel ut for å ta meg en røyk(lurer på hva jeg skal finne på når jeg ikke røyker lenger)... kjempe frustrerende for den andre parten i en diskusjon, men det er mye bedre at jeg gjør det, enn at jeg koker over, sier ting jeg ikke mener, klapser til eller kaster noe...
Man finner en grense der ettervært på en måte, man kjenner når det begynner å koke, og man finner en teknikk som fungerer for å roe seg ned, for å få kontroll igjen...

Så, mitt beste tips, er å rett og slett stoppe diskusjonen, og fjerne seg vekk fra det som gjør at du blir sinna... Det er som med små barn, vi fjerner de fra sitvasjonen, og det må vi gjøre som voksene også. 
Pust 10 ganger ut og inn, og finn ett eller annet positivt ved sitvasjonen du er i, eller ved personen du diskuterer med. Tenk så hardt på den positive tingen, at den overkjører sinnet...
Og fullfør diskusjonen/sitvasjonen etterpå... Litt viktig at man faktisk fullfører, for da lærer man seg selv at man kan gjøre dette uten å bli sint.


Men får man et sinnemestringskurs om man er gravid? Problemet var jo at jeg KLARTE ikke roe meg de 3 første mnd av graviditeten. Jeg prøvde jo alle tipsene, og selv om jeg pustet og talte til 100 eller fjernet meg fra situasjonen så hjalp det jo ikke!
 
Idag har jeg ingen problemer, men poenget mitt er at hormoner i kroppen gjør ting som vi faktisk ikke alltid kan kontrollere. Ved fødselen f.eks fikk jeg masse brune flekker i ansiktet, også hormoner. Helt sykt egentlig.
 


Snekka skrev:


Rekekreke skrev:


Snekka skrev:
Hvilken type hjelp kan man få da? Jeg tok nemlig opp dette med min lege da jeg gikk gravid, og fikk beskjed om at det ikke var så mye å gjøre. For min del gikk det heldigvis over etter de 3 første mnd ca, men for ei som faktisk sjelden lar seg hisse opp over noe som helst ellers, var det veldig frustrerende og vanskelig at man plutselig ikke hadde noe kontroll over sinnet. Nå ødela jeg ingenting, men jeg ble så sint og kjente bare hvordan det virkelig kokte over HELE tiden. Trodde seriøst jeg skulle bli sprø av å være så sint og frustrert hele tiden, så jeg blir faktisk litt lei meg når jeg leser om holdninger hvor folk påstår at man bruker graviditeten som unnskyldning for å oppføre seg som en galning, for jeg VET hvor ille det kan føles å ha det sånn.

Du har jo faktisk ikke gått til fysisk angrep på noe, det er en forrskjell der...

Uansett så er det sinnemestingskurs, for de som ikke klarer og styre seg....

det er vodt og rett og slett forferdelig å være så sinna at man har lyst til å herpesere noe...
Men greia er jo at man skal prøve å få kontroll FØR man kaster ting ned trappa.

Jeg f.eks, har lært meg å gå når jeg kjenner at jeg blir sinna, jeg bare snur på flekken og går andre veien... Som regel ut for å ta meg en røyk(lurer på hva jeg skal finne på når jeg ikke røyker lenger)... kjempe frustrerende for den andre parten i en diskusjon, men det er mye bedre at jeg gjør det, enn at jeg koker over, sier ting jeg ikke mener, klapser til eller kaster noe...
Man finner en grense der ettervært på en måte, man kjenner når det begynner å koke, og man finner en teknikk som fungerer for å roe seg ned, for å få kontroll igjen...

Så, mitt beste tips, er å rett og slett stoppe diskusjonen, og fjerne seg vekk fra det som gjør at du blir sinna... Det er som med små barn, vi fjerner de fra sitvasjonen, og det må vi gjøre som voksene også. 
Pust 10 ganger ut og inn, og finn ett eller annet positivt ved sitvasjonen du er i, eller ved personen du diskuterer med. Tenk så hardt på den positive tingen, at den overkjører sinnet...
Og fullfør diskusjonen/sitvasjonen etterpå... Litt viktig at man faktisk fullfører, for da lærer man seg selv at man kan gjøre dette uten å bli sint.


Men får man et sinnemestringskurs om man er gravid? Problemet var jo at jeg KLARTE ikke roe meg de 3 første mnd av graviditeten. Jeg prøvde jo alle tipsene, og selv om jeg pustet og talte til 100 eller fjernet meg fra situasjonen så hjalp det jo ikke!
 
Idag har jeg ingen problemer, men poenget mitt er at hormoner i kroppen gjør ting som vi faktisk ikke alltid kan kontrollere. Ved fødselen f.eks fikk jeg masse brune flekker i ansiktet, også hormoner. Helt sykt egentlig.

Jeg bare gråt når jeg var gravid, dag ut og dag inn, av alt, hele tiden... Så det vet jeg ikke...

Jeg overproduserer hormoner og blir dermed ekstremt premenstruell, da er jeg sånn, og ikke minst deprimert...

Selfølgelig gjør hormoner ting med oss vi ikke kan kontrolere, men vi kan være obs på at det er hormonene som gjør det med oss, og vi kan velge om vi vil la de ta kontrollen, eller om vi vil ta kontrollen over de. Jeg VET at jeg er ekstra sinna og deprimert tidevis pga hormoner, jeg VET det er hormonene som gjør det... Og jeg må fortelle meg selv det, om og om og om igjen.. 
Det har tatt langt tid å faktisk få kontroll på dette...

OG, det hjelper ikke over natten, man må gjøre det om og om og om igjen, og for all del ALDRI tenke at det ikke hjelper, da kan du likesågodt bare la være i førsteomgang...
 


Bouncy the Butthead Slayer skrev:


Superhue skrev:

Edit: Enkelte ting kan kanskje være morsomt å tenke på i ettertid. At man ble så lei seg for en liten fillesak. Men det med at man ikke klarer å styre seg og plutselig kaster stein på mannen, tror jeg ikke noe på. Man må rett og slett bare skjerpe seg..


Ja, det må man, men det høres jo ufattelig dumt ut når det kommer fra noen som tror det er veloppdragenheten og kontrollen hennes som gjør at hun begrenser seg til å bli litt irritert og heve stemmen.

Jeg unnskylder ikke folk som kaster ting og blir voldelige, men du må jo ikke være rakettforsker for å skjønne at flertallet av disse hadde begrenset seg om de faktisk klarte det, og å si at det "bare" er å skjerpe seg er jo på grensen til idioti.

Nei, det som faktisk ER idioti er det at dere synes det er så ufattelig gøy! 
"åååå få høre flere historier da??:D:D kom igjen, fortell!!!!:D"

Jeg er ganske sikker på at folk KAN klare å kontrollere seg. De bare vil ikke, for de bruker det som en unnskyldning. Utrolig teit!!
 
Ingen diskusjon kan få meg så forbanna at jeg ødelegger ting. Jeg diskuterte masse med kjæresten da jeg var gravid, og noen ganger blei jeg så sinna på han at jeg tror det røyk ut av ørene mine, men det verste jeg gjorde da var å kalle han masse stygge ting og gå og legge meg i senga og grine.

Men når jeg blir ljugd for, når personer jeg stoler på ser meg inn i øynene og ljuger til meg (og nå snakker jeg ikke om sånne små filleting) DA kan jeg bli så forbanna at jeg kan ødelegge noe. Istedet for å gå løs på personer, så går jeg løs på ting..

For et par uker siden så kjøpte kjæresten min seg røyk (han skal egentlig slutte) han lovte at det var siste pakka ever, og jeg la merke til at den pakka hadde bilde av noen sorte lunger på seg. To dager etter drar han fram røyken og jeg kikker på pakka, som hadde bilde av et skrukkete eple på seg.. Så spør jeg han om han har kjøpt ny røyk, nei sier han, det her er den jeg kjøpte for et par dager siden. Lover du, spør jeg, og han kikker meg inn i øynene og sier 'det lover jeg deg jenta mi'.. Jeg driter i at han kjøpte seg en pakke til, men blei utrolig såra for at han jugde for meg ja, men jeg blei ikke sinna, kjefta ikke på han engang... 
Men det jeg vil frem til er at hvis jeg hadde vært gravid da, så hadde jeg sikkert blitt så forbanna at jeg hadde brekt all røyken hans og trøkt den inni kjeften hans og tvingt han til å svelge det mens han fikk huden full av kjeft fordi han hadde jugd. (kanskje ikke det siste, men hadde nok brekt røyken)
 


Superhue skrev:


Bouncy the Butthead Slayer skrev:


Superhue skrev:

Edit: Enkelte ting kan kanskje være morsomt å tenke på i ettertid. At man ble så lei seg for en liten fillesak. Men det med at man ikke klarer å styre seg og plutselig kaster stein på mannen, tror jeg ikke noe på. Man må rett og slett bare skjerpe seg..


Ja, det må man, men det høres jo ufattelig dumt ut når det kommer fra noen som tror det er veloppdragenheten og kontrollen hennes som gjør at hun begrenser seg til å bli litt irritert og heve stemmen.

Jeg unnskylder ikke folk som kaster ting og blir voldelige, men du må jo ikke være rakettforsker for å skjønne at flertallet av disse hadde begrenset seg om de faktisk klarte det, og å si at det "bare" er å skjerpe seg er jo på grensen til idioti.

Nei, det som faktisk ER idioti er det at dere synes det er så ufattelig gøy! 
"åååå få høre flere historier da??:D:D kom igjen, fortell!!!!:D"

Jeg er ganske sikker på at folk KAN klare å kontrollere seg. De bare vil ikke, for de bruker det som en unnskyldning. Utrolig teit!!


Du får nesten lese en gang til, da. Ser ikke noen som synes det er så "ufattelig gøy" at folk går over streken og tørner psyko. Folk KAN klare å kontrollere seg, men du vet jo ikke om det "bare" er å "skjerpe seg". Hadde det vært så enkelt så hadde vel folk gjort det, sant? Synes du det er så kult når folk mister besinnelsen at du tror de finner på unnskyldninger for å få lov til å gjøre det flere ganger, eller tror du at mange faktisk ønsker å gjøre noe med problemet sitt, uten å ha de riktige verktøyene og kunnskapen?

At det går an å jobbe med? Ja, helt sikkert, men det er en grunn til at det kalles å miste kontrollen, og da er det ikke "bare å skjerpe seg".
 


Miss Claymore! skrev:
Ingen diskusjon kan få meg så forbanna at jeg ødelegger ting. Jeg diskuterte masse med kjæresten da jeg var gravid, og noen ganger blei jeg så sinna på han at jeg tror det røyk ut av ørene mine, men det verste jeg gjorde da var å kalle han masse stygge ting og gå og legge meg i senga og grine.

Men når jeg blir ljugd for, når personer jeg stoler på ser meg inn i øynene og ljuger til meg (og nå snakker jeg ikke om sånne små filleting) DA kan jeg bli så forbanna at jeg kan ødelegge noe. Istedet for å gå løs på personer, så går jeg løs på ting..

For et par uker siden så kjøpte kjæresten min seg røyk (han skal egentlig slutte) han lovte at det var siste pakka ever, og jeg la merke til at den pakka hadde bilde av noen sorte lunger på seg. To dager etter drar han fram røyken og jeg kikker på pakka, som hadde bilde av et skrukkete eple på seg.. Så spør jeg han om han har kjøpt ny røyk, nei sier han, det her er den jeg kjøpte for et par dager siden. Lover du, spør jeg, og han kikker meg inn i øynene og sier 'det lover jeg deg jenta mi'.. Jeg driter i at han kjøpte seg en pakke til, men blei utrolig såra for at han jugde for meg ja, men jeg blei ikke sinna, kjefta ikke på han engang... 
Men det jeg vil frem til er at hvis jeg hadde vært gravid da, så hadde jeg sikkert blitt så forbanna at jeg hadde brekt all røyken hans og trøkt den inni kjeften hans og tvingt han til å svelge det mens han fikk huden full av kjeft fordi han hadde jugd. (kanskje ikke det siste, men hadde nok brekt røyken)


Særiøst.... Om du finner på å gjøre noe sånt, så håper jeg kjæresten din har vett nok til å ta beina på nakken og løpe... Og i samme slengen anmelde deg for misshandlig... 

Du trenger virkelig hjelp du...
 


Rekekreke skrev:


Miss Claymore! skrev:
Ingen diskusjon kan få meg så forbanna at jeg ødelegger ting. Jeg diskuterte masse med kjæresten da jeg var gravid, og noen ganger blei jeg så sinna på han at jeg tror det røyk ut av ørene mine, men det verste jeg gjorde da var å kalle han masse stygge ting og gå og legge meg i senga og grine.

Men når jeg blir ljugd for, når personer jeg stoler på ser meg inn i øynene og ljuger til meg (og nå snakker jeg ikke om sånne små filleting) DA kan jeg bli så forbanna at jeg kan ødelegge noe. Istedet for å gå løs på personer, så går jeg løs på ting..

For et par uker siden så kjøpte kjæresten min seg røyk (han skal egentlig slutte) han lovte at det var siste pakka ever, og jeg la merke til at den pakka hadde bilde av noen sorte lunger på seg. To dager etter drar han fram røyken og jeg kikker på pakka, som hadde bilde av et skrukkete eple på seg.. Så spør jeg han om han har kjøpt ny røyk, nei sier han, det her er den jeg kjøpte for et par dager siden. Lover du, spør jeg, og han kikker meg inn i øynene og sier 'det lover jeg deg jenta mi'.. Jeg driter i at han kjøpte seg en pakke til, men blei utrolig såra for at han jugde for meg ja, men jeg blei ikke sinna, kjefta ikke på han engang... 
Men det jeg vil frem til er at hvis jeg hadde vært gravid da, så hadde jeg sikkert blitt så forbanna at jeg hadde brekt all røyken hans og trøkt den inni kjeften hans og tvingt han til å svelge det mens han fikk huden full av kjeft fordi han hadde jugd. (kanskje ikke det siste, men hadde nok brekt røyken)


Særiøst.... Om du finner på å gjøre noe sånt, så håper jeg kjæresten din har vett nok til å ta beina på nakken og løpe... Og i samme slengen anmelde deg for misshandlig... 

Du trenger virkelig hjelp du...

Anmelde meg for å knekke røyken? Hahaha.
det siste jeg skreiv om at jeg skulle stappe den i munnen hans var jo bare kødd, og det står det i den siste setningen..
DU som trenger hjelp..Lesehjelp.

 
trudde dette skulle bli en morsom  ,uskyldig tråd med rare ting vi sa/gjorde som hormonelle gravide?




neivel da..hysj hysj!!!, det er ikke noe å le av at jeg kalte samboer en jævla idiot da han kjøpte feil merke cola til meg.
 


Vesten skrev:
trudde dette skulle bli en morsom  ,uskyldig tråd med rare ting vi sa/gjorde som hormonelle gravide?




neivel da..hysj hysj!!!, det er ikke noe å le av at jeg kalte samboer en jævla idiot da han kjøpte feil merke cola til meg.

Haha!! Enig!! Både jeg og samboeren synes det er veldig festelig at jeg knuste en asjett i gulvet sånn at det er merker der! Er jo ikke akkurat sånn at jeg har slått han ned(selv om jeg kunne tenkt meg det noen ganger:P), eller pleier å ødelegge noe! Er det eneste jeg har ødelagt  av "sinne" mens jeg har levd, da er det faktisk moro syns jeg! For hadde jeg ikke hatt alle de ekstra hormonene ville jeg nok ikke vært så frustrert. Og alle som sier/gjør noe sånt blir jo som regen mest irritert over seg selv, det ble hvertfall jeg som måtte koste opp:P Og flerttallet kan jo kontrollere seg, jeg f.eks hadde ikke kastet den hadde vi hatt besøk;)

 
Jeg og sambo kan heldigvis le av det i ettertid, men det var ikke mye morsomt mens det sto på. Blir litt lei meg når folk skriver "det er bare å skjerpe seg", for det er ikke det. Når folk skriver i en setning at de bare gråt, men samtidig mener at andre bør skjerpe seg fordi de sliter med andre ting, så blir det litt feil synes jeg.
 


Superhue skrev:


Bouncy the Butthead Slayer skrev:


Superhue skrev:

Edit: Enkelte ting kan kanskje være morsomt å tenke på i ettertid. At man ble så lei seg for en liten fillesak. Men det med at man ikke klarer å styre seg og plutselig kaster stein på mannen, tror jeg ikke noe på. Man må rett og slett bare skjerpe seg..


Ja, det må man, men det høres jo ufattelig dumt ut når det kommer fra noen som tror det er veloppdragenheten og kontrollen hennes som gjør at hun begrenser seg til å bli litt irritert og heve stemmen.

Jeg unnskylder ikke folk som kaster ting og blir voldelige, men du må jo ikke være rakettforsker for å skjønne at flertallet av disse hadde begrenset seg om de faktisk klarte det, og å si at det "bare" er å skjerpe seg er jo på grensen til idioti.

Nei, det som faktisk ER idioti er det at dere synes det er så ufattelig gøy! 
"åååå få høre flere historier da??:D:D kom igjen, fortell!!!!:D"

Jeg er ganske sikker på at folk KAN klare å kontrollere seg. De bare vil ikke, for de bruker det som en unnskyldning. Utrolig teit!!


hehe, er da ingen som har skrevet noe sånt her!
 
Back
Topp