Fant ut at jeg ville prøve en slik dagbok som jeg ser at mange her inne har. Har ikke lest noe særlig i andres dagbøker og vet derfor ikke helt hva som er vanlig å skrive om, men jeg prøver meg uansett. Har så mange tanker og følelser om dagen, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av alle -hva kan vel være mer egnet enn en forumdagbok?
Historien min kort fortalt:
I juli 2016 fikk vi en sønn uten at vi egentlig prøvde på å få barn. Det var kjærlighet ved første blikk, og vi fant ut at vi ville prøve å få to ganske tette. Startet prøving på nummer to siste del av høsten 2017, men det skulle vise seg å bli en lang reise. Først i oktober/november 2018 fikk vi positiv test, og lykken vår var helt enorm. De første tolv ukene sneglet seg av sted, og jeg fulgte med på statistikker for spontanaborter og var like lettet for hver uke som ble passert uten at jeg hadde mistet. Tidlig ultralyd i uke 12 viste et friskt og fint foster hvor alt var bra, og vi begynte for alvor å glede oss. Sparkene begynte allerede i uke 15, og jeg torde nå for alvor å tro på at dette kom til å gå bra. Vi talte ned dagene til ultralyd i uke 19 og timene de siste døgnene før. Her fikk vi beskjed om at noe ikke var som det skulle, men at de ikke helt kunne si hva, og vi fikk ny time uken etter. Trenger vel egentlig ikke å gå nærmere inn på hvor grusom denne uka var. Neste ultralyd var heller ikke positiv -noe var fortsatt litt merkelig, men de kunne heller ikke nå si hva. Vi ble sendt til Rikshospitalet to dager senere. Her fikk vi beskjed om at det var alvorlige feil hos den lille jenta vår, men siden alle de andre legene var dratt for dagen, ble vi bedt om å komme tilbake etter helgen. Nok en runde med grusomme ventedager. Helgen kom og gikk, og vi tok ny ultralyd og masse prøver, hvorpå vi fikk beskjeden om at dette ikke kom til å gå bra -årsak unknown. Møtte nemnda dagen etter, ble igangsatt to dager etter det igjen. Jeg hadde da gått i over to uker med det kjære barnet mitt i magen, hvor sparkene ble sterkere og sterkere for hver dag som gikk, samtidig som jeg visste at jeg snart skulle ta en pille, helt frivillig, som stoppet sparkene for godt.
Jeg fødte den lille jenta vår den 21. februar i år. Hun ble bare 21 uker gammel, men var så nydelig og velskapt på utsiden. Jeg var like stolt som jeg var når jeg fikk sønnen vår, og jeg ville bare ta henne med ut i gangen på fødeavdelingen for å vise henne frem til alle, men det gikk jo ikke an.
De to første ukene som fulgte var grusomme. Det eneste uttrykket som egentlig kan beskrive tiden, er "forjævlig". Jeg jobber i skolen og begynte å jobbe igjen etter disse to ukene, noe som føltes riktig for meg. Jeg er veldig glad i kollegene og elevene mine, slik at det var godt, men trist å møte alle igjen. Jeg følte også at jeg hadde fått nok til for meg selv og med tankene mine, og at det var på tide å møte hverdagen igjen, i noe redusert stilling.
Nå går det mye bedre med meg, heldigvis. Jeg tenker ikke så mye på fødselen og det som skjedde, men jeg tenker på alt vi ikke fikk. Det var så mye jeg hadde sett frem til og gledet meg til, og alt jeg gjorde under graviditeten var med motivasjon for barnet i magen. Jeg trente for at babyen min skulle ha det bra, spiste sunt for henne, ryddet hjemme så det skulle være fint til hun kom hjem til oss, og jeg gledet meg over hver gang jeg måtte klippe negler, bytte såpe i dusjen eller tannkrem -det betød at jeg var ett skritt nærmere målet og fødselen i starten av juli. Å gjøre disse tingene føltes med ett meningsløst, slik alt annet gjorde. Hva er vitsen? tenkte jeg når jeg forberedte undervisning om lyrikk i 1940-årene. Hvorfor i alle dager skal jeg gjøre dette? tenkte jeg når jeg planla en innebandyøkt for 20 jenter som ikke kunne brydd seg mindre. Hvorfor skal jeg gidde å spise sunt og trene? Det hjalp jo ikke den lille jenta mi det spor! Slutten på vinteren skulle jo symbolisere at vi var én årstid nærmere termin, og jeg finner derfor ikke den store gleden over å se snøen forsvinne og vårblomstene spire. Jeg skulle jo oppleve det mens babyen min vokste og tok mer plass i magen.
Det eneste fokuset mitt nå, som samboeren min også heldigvis deler, å bli gravide på nytt. Jeg hadde lovet meg selv å slappe av frem til jeg fikk mensen igjen, men fikk kjapt behov for å begynne å teste etter eggløsning for å ha kontroll på kroppen igjen. Graviditets-testen var negativ når jeg tok den for to uker siden, og jeg vil jo tro at ting er på vei tilbake til det normale igjen nå. Eggløsningstestene har vært negative i en uke nå, samtidig som at temperaturen er lav, så det har ikke skjedd enda. Jeg har også spottet sånn smått i tre dager nå, og hoppet i taket av glede når jeg først merket noe rosa på papiret -endelig mensen og tid for å prøve på nytt. Nå virker det jo ikke som at det skjer noe som helst, og det syns jeg er skikkelig kjipt. Tenker derfor at det er ålreit å ha dette "private" stedet hvor jeg kan poste når jeg har tanker om det som har skjedd og det som kommer til å skje fremover.
Som det kanskje er mulig å skjønne ut i fra dette første innlegget, elsker jeg å skrive. Med fare for å ende opp med å skrive en hel avhandling, vender jeg heller tilbake til rosévinglasset mitt (som er relativt ofte fylt opp om dagen) og prøver å kose meg litt med at det tross alt er freddan' og hælj (og kanskje én uke nærmere at vi får positiv test igjen)
Historien min kort fortalt:
I juli 2016 fikk vi en sønn uten at vi egentlig prøvde på å få barn. Det var kjærlighet ved første blikk, og vi fant ut at vi ville prøve å få to ganske tette. Startet prøving på nummer to siste del av høsten 2017, men det skulle vise seg å bli en lang reise. Først i oktober/november 2018 fikk vi positiv test, og lykken vår var helt enorm. De første tolv ukene sneglet seg av sted, og jeg fulgte med på statistikker for spontanaborter og var like lettet for hver uke som ble passert uten at jeg hadde mistet. Tidlig ultralyd i uke 12 viste et friskt og fint foster hvor alt var bra, og vi begynte for alvor å glede oss. Sparkene begynte allerede i uke 15, og jeg torde nå for alvor å tro på at dette kom til å gå bra. Vi talte ned dagene til ultralyd i uke 19 og timene de siste døgnene før. Her fikk vi beskjed om at noe ikke var som det skulle, men at de ikke helt kunne si hva, og vi fikk ny time uken etter. Trenger vel egentlig ikke å gå nærmere inn på hvor grusom denne uka var. Neste ultralyd var heller ikke positiv -noe var fortsatt litt merkelig, men de kunne heller ikke nå si hva. Vi ble sendt til Rikshospitalet to dager senere. Her fikk vi beskjed om at det var alvorlige feil hos den lille jenta vår, men siden alle de andre legene var dratt for dagen, ble vi bedt om å komme tilbake etter helgen. Nok en runde med grusomme ventedager. Helgen kom og gikk, og vi tok ny ultralyd og masse prøver, hvorpå vi fikk beskjeden om at dette ikke kom til å gå bra -årsak unknown. Møtte nemnda dagen etter, ble igangsatt to dager etter det igjen. Jeg hadde da gått i over to uker med det kjære barnet mitt i magen, hvor sparkene ble sterkere og sterkere for hver dag som gikk, samtidig som jeg visste at jeg snart skulle ta en pille, helt frivillig, som stoppet sparkene for godt.
Jeg fødte den lille jenta vår den 21. februar i år. Hun ble bare 21 uker gammel, men var så nydelig og velskapt på utsiden. Jeg var like stolt som jeg var når jeg fikk sønnen vår, og jeg ville bare ta henne med ut i gangen på fødeavdelingen for å vise henne frem til alle, men det gikk jo ikke an.
De to første ukene som fulgte var grusomme. Det eneste uttrykket som egentlig kan beskrive tiden, er "forjævlig". Jeg jobber i skolen og begynte å jobbe igjen etter disse to ukene, noe som føltes riktig for meg. Jeg er veldig glad i kollegene og elevene mine, slik at det var godt, men trist å møte alle igjen. Jeg følte også at jeg hadde fått nok til for meg selv og med tankene mine, og at det var på tide å møte hverdagen igjen, i noe redusert stilling.
Nå går det mye bedre med meg, heldigvis. Jeg tenker ikke så mye på fødselen og det som skjedde, men jeg tenker på alt vi ikke fikk. Det var så mye jeg hadde sett frem til og gledet meg til, og alt jeg gjorde under graviditeten var med motivasjon for barnet i magen. Jeg trente for at babyen min skulle ha det bra, spiste sunt for henne, ryddet hjemme så det skulle være fint til hun kom hjem til oss, og jeg gledet meg over hver gang jeg måtte klippe negler, bytte såpe i dusjen eller tannkrem -det betød at jeg var ett skritt nærmere målet og fødselen i starten av juli. Å gjøre disse tingene føltes med ett meningsløst, slik alt annet gjorde. Hva er vitsen? tenkte jeg når jeg forberedte undervisning om lyrikk i 1940-årene. Hvorfor i alle dager skal jeg gjøre dette? tenkte jeg når jeg planla en innebandyøkt for 20 jenter som ikke kunne brydd seg mindre. Hvorfor skal jeg gidde å spise sunt og trene? Det hjalp jo ikke den lille jenta mi det spor! Slutten på vinteren skulle jo symbolisere at vi var én årstid nærmere termin, og jeg finner derfor ikke den store gleden over å se snøen forsvinne og vårblomstene spire. Jeg skulle jo oppleve det mens babyen min vokste og tok mer plass i magen.
Det eneste fokuset mitt nå, som samboeren min også heldigvis deler, å bli gravide på nytt. Jeg hadde lovet meg selv å slappe av frem til jeg fikk mensen igjen, men fikk kjapt behov for å begynne å teste etter eggløsning for å ha kontroll på kroppen igjen. Graviditets-testen var negativ når jeg tok den for to uker siden, og jeg vil jo tro at ting er på vei tilbake til det normale igjen nå. Eggløsningstestene har vært negative i en uke nå, samtidig som at temperaturen er lav, så det har ikke skjedd enda. Jeg har også spottet sånn smått i tre dager nå, og hoppet i taket av glede når jeg først merket noe rosa på papiret -endelig mensen og tid for å prøve på nytt. Nå virker det jo ikke som at det skjer noe som helst, og det syns jeg er skikkelig kjipt. Tenker derfor at det er ålreit å ha dette "private" stedet hvor jeg kan poste når jeg har tanker om det som har skjedd og det som kommer til å skje fremover.
Som det kanskje er mulig å skjønne ut i fra dette første innlegget, elsker jeg å skrive. Med fare for å ende opp med å skrive en hel avhandling, vender jeg heller tilbake til rosévinglasset mitt (som er relativt ofte fylt opp om dagen) og prøver å kose meg litt med at det tross alt er freddan' og hælj (og kanskje én uke nærmere at vi får positiv test igjen)
Last edited:
Historien vår er ganske lik! Fødte også jenta vår i uke 21 på riksen 
Jeg og krysser!
