Hele graviditeten har vært litt stress for meg. Sterke følelser her og der. Alt fra redsel, sinne, sorg, glede.. det å ikke være god nok i tillegg.
Det er så mye som foregår og jeg føler meg så utrolig stresset, og akkurat nå føler jeg meg mutters alene. Frustrasjonen bygger seg opp, tårene presser på hele tiden. Smerter i hofter, veldig mye i magen og hode..
Jeg klarer ikke å slappe av. Får NULL hjelp for dette av noen heller. Alle er så opptatt av seg selv og sitt. Jeg trenger noen, men har ingen..
Jeg er 16+2 i dag og angrer alt. Jeg har vært engstelig for den lille i magen siden starten av, sett for meg framtiden, gledet meg. Har følt meg sterkt knyttet, men nå.. all glede har forsvunnet, jeg klarer ikke se en framtid klart lenger. Jeg bare.. jeg føler meg slem og ekkel for det jeg føler nå. Jeg er bare så ensom. Jeg trenger hjelp, det vet jeg, men.. har ingen.
Psykolog er ikke så veldig fristendes da jeg har vært borti en del av de før og de har endt med å gi meg høyt blodtrykk og verre raseri problemer enn jeg noen gang har hatt før.
Før graviditeten var jeg ikke sånn jeg er i dag. Følelsesmessig var jeg stabil og munter mesteparten av tiden. Nå føler jeg at ingen bryr seg.
Graviditeten var ikke planlagt og hadde jeg visst det kom til å bli sånn det er nå, så hadde jeg ikke gjennomført det. Skulle ønske jeg kunne skru bak tiden noen uker..
Det er så mye som foregår og jeg føler meg så utrolig stresset, og akkurat nå føler jeg meg mutters alene. Frustrasjonen bygger seg opp, tårene presser på hele tiden. Smerter i hofter, veldig mye i magen og hode..
Jeg klarer ikke å slappe av. Får NULL hjelp for dette av noen heller. Alle er så opptatt av seg selv og sitt. Jeg trenger noen, men har ingen..
Jeg er 16+2 i dag og angrer alt. Jeg har vært engstelig for den lille i magen siden starten av, sett for meg framtiden, gledet meg. Har følt meg sterkt knyttet, men nå.. all glede har forsvunnet, jeg klarer ikke se en framtid klart lenger. Jeg bare.. jeg føler meg slem og ekkel for det jeg føler nå. Jeg er bare så ensom. Jeg trenger hjelp, det vet jeg, men.. har ingen.
Psykolog er ikke så veldig fristendes da jeg har vært borti en del av de før og de har endt med å gi meg høyt blodtrykk og verre raseri problemer enn jeg noen gang har hatt før.
Før graviditeten var jeg ikke sånn jeg er i dag. Følelsesmessig var jeg stabil og munter mesteparten av tiden. Nå føler jeg at ingen bryr seg.
Graviditeten var ikke planlagt og hadde jeg visst det kom til å bli sånn det er nå, så hadde jeg ikke gjennomført det. Skulle ønske jeg kunne skru bak tiden noen uker..
