Har du problem/depisjon?

Sepålillemeg

Andre møte med forumet
Nå de siste 3 årene har jeg ønsket meg barn så inderlig sterkt. Jeg har grått mange krokodilletårer når jeg ikke har fått det til. Da legen sa at mine sjangser for å bli gravid var utrolig små.

Nå er jeg gravid, å jeg føler at kjæresten min trekker seg unna. han vil ikke kysse, kose eller noe lengre, ikke prioritere vi tid sammen nesten.

nå når jeg er borte, å vi ringes er det bare kleint. jeg har ingenting å si lengre, å når vi da ringes er 4 min med taushet før vi avslutter med ""nei, må vel ut med hunden!, - nei, dusj å legg deg da tru"

Jeg føler helt at jeg har mistet ham. å ikke nok med det, så har jeg begynt å lurt på om denne drømme er noe for meg. jeg er ung, og tidlig i 20 årene. Jeg har aldri dratt på jenteturer, på pub eller barer. Jeg har egentlig aldri levd ungdomslivet, da jeg har hatt kjæreste hele vegen. å han sluttet ungdomsslivet å ville bare være hjemme når jeg startet livet mitt..

I starten var det okei, da jeg ikke var så glad i fest.

Men nå, når jeg kan komme inn over alt, eller har penger til å reise litt å leve live. har jeg ikke lengre muligheten til det.

Er det bare jeg som har det slik, eller har flere slike tanker og eller følelser?

(Må snakke til dere, da han selv blir kranglete når jeg forteller hvordan jeg har det)
 
Prøv å få til noen av disse tingene selv om du snart blir mor. Det trengs av og til at mor/ far får alene tid og kjenne på livet. Hvis det betyr for deg fest og litt og ungdomstid, ja da er rådet mitt nettopp å prioritere det;)
 
Høres lite gjennomtenkt ut. Ikke alltid man vet hva man vil tidlig i 20-årene, men du har allerede tatt valget ;) Så da må du nesten bare stå for det og så leve livet som du ønsker ut fra gitte forutsetninger.

Er dette noe dere har planlagt sammen? Har dere snakket om forventinger til framtiden med barn?
 
Nå de siste 3 årene har jeg ønsket meg barn så inderlig sterkt. Jeg har grått mange krokodilletårer når jeg ikke har fått det til. Da legen sa at mine sjangser for å bli gravid var utrolig små.

Nå er jeg gravid, å jeg føler at kjæresten min trekker seg unna. han vil ikke kysse, kose eller noe lengre, ikke prioritere vi tid sammen nesten.

nå når jeg er borte, å vi ringes er det bare kleint. jeg har ingenting å si lengre, å når vi da ringes er 4 min med taushet før vi avslutter med ""nei, må vel ut med hunden!, - nei, dusj å legg deg da tru"

Jeg føler helt at jeg har mistet ham. å ikke nok med det, så har jeg begynt å lurt på om denne drømme er noe for meg. jeg er ung, og tidlig i 20 årene. Jeg har aldri dratt på jenteturer, på pub eller barer. Jeg har egentlig aldri levd ungdomslivet, da jeg har hatt kjæreste hele vegen. å han sluttet ungdomsslivet å ville bare være hjemme når jeg startet livet mitt..

I starten var det okei, da jeg ikke var så glad i fest.

Men nå, når jeg kan komme inn over alt, eller har penger til å reise litt å leve live. har jeg ikke lengre muligheten til det.

Er det bare jeg som har det slik, eller har flere slike tanker og eller følelser?

(Må snakke til dere, da han selv blir kranglete når jeg forteller hvordan jeg har det)


Jeg ventet med å få barn da jeg var i 20 årene. Grunnen var alt dette. Jeg reiste en hel del mellom alle av 16 til 26. Men søskenbarnet mitt fikk barn i samme periode. Hun sa det samme som du sier her da hun gikk med første mann. Men i dag 7 år etter på angrer hun ikke. Hun var forøvrig alene mamma .

Reise kan du få tid til senere også:)

Ungdomslivet er ikke nødvendig viss noe for alle. Men jeg skjønner deg. Da jeg valgte bort kjæreste og slikt for å så kunne gjøre hva jeg ville.

Men du må nok bite litt i det Sure eple. Viss du føler at du går glipp av noe. Men husk det er de største barna som leker best:)
 
Du vet at krokodilletårer er falske tårer? Har du spurt kjæresten din om hvorfor han har tatt avstand?
 
Livet stopper ikke opp når man får barn:) man kan fortsatt dra ut å ha et liv ved siden av, bare ikke med en gang og det må planlegges litt mer rundt det, reise kan man også fint gjøre med barn!:)
 
Back
Topp