Ja, ble mobbet. "Heldigvis" startet det fra 6. kl etter skolebytte. Bare fordi ei var 0,5 cm høyere enn meg og dermed ikke minst i klassen. Ungdomsskolen gikk som der, verst var vel vgs. Der hadde ei tatt dagboka mi og kopiert sider og hengt opp rundt om på skolen. Var visst ille siden jeg ikke husker så mye fra 6.kl til nå. Husker forsatt ikke dette. Søstern min og mamma som har fortalt det til meg. Men jeg kjenner jeg får vondt i hele kroppen når det kommer til mobbing. Så jeg vet jeg er blitt utsatt for det, men kan ikke huske hva. Og helt ærlig, jeg vil ikke vite det.
Det har ikke blitt så veldig mye bedre. Å få vite at ditt barn blir/ble mobbet også, og noe som tyder på at det har holdt på en god stund også. Det er vondt.
Ble så ille tilslutt at guttungen kom hjem med blåmerker på kroppen som han prøvde å bortforklare, men de hadde ikke noen sammenheng.
SÅ glad for læreren vi har på skolen. Hun slo hardt ned på mobbing, og sa klart i fra at det skal hun ikke ha. Og om det skjedde igjen ble det med politianmeldelser og hele pakka. Vært stille nå, men jeg har sagt i fra til guttungen, så fort noen er slemme eller noe skal han si i fra. Han har fått tilbake noen av vennene sine, har til og med stoppet mobbing på skolen. Han har også forsvart lillesøsteren sin som nå blir "plukket på" av en gutt på skolen, sagt i fra til lærer/sfo ansatt.
Sist, så ble lua til vesla tatt og kastet i vanndam og tråkket på.
Dette er ei sterk jente og ikke noe som kan "plukkes" på når det kommer til mobbing. Mulig litt sjenert, men likevel. Jeg er på randen til at mine barn skal få ta igjen, men det er ikke riktig.
Jeg kjenner jeg har fått nok. Jeg orker seriøst ikke mer. Er ikke alltid foreldrene sin skyld, noen ganger er barn rett og slett grusomme.
Men det MÅ gjøres noe med. Jeg hater virkelig mobbing. Og jeg bruker sjelden det ordet om noe eller noen.
jeg er godt gift, men var deilig å få masse komplimenter
